The Bad Boy Game | ✔

31 ~ jeg er forbudt område

«Eh,» sier jeg og tar handleposen i den andre hånda, ettersom jeg har begynt å få vondt. «Jeg vet ikke om det er en helt-»

Nå som Justin har husarrest, vil jeg helst ikke opprøre pappa. Han er sint nok som det er, og hvis jeg da drasser med meg den ene kompisen hans som til dels er ansvarlig for festen hjem, er jeg sikker på at jeg også vil få det.

Brandon avbryter meg. «Jeg vil bare følge deg hjem, okei?»

Jeg nikker tomt. Jeg liker virkelig ikke idéen, men på en annen side, hva har han gjort mot meg? Han har alltid vært overraskende hyggelig og slik. Med unntak den gangen alle tre guttene løp over hele skolen og spredde rykter om at Samuel hadde sett meg i undertøyet. Æsj.

Vi vandrer bortover gaten i stillhet. En ganske klein stillhet. Helt til Brandon bestemmer seg for å åpne kjeften, og gjøre det enda verre.

«Jeg vet ikke helt,» mumler han og drar en hånd gjennom det brune håret. Det ser nesten ut som om han kjemper en indre kamp om noe. Jeg klarer ikke å finne ut hva, for bare noen millisekunder etter, så stopper han opp.

Jeg snur meg mot ham, og hever et øyenbryn. Dette har jeg virkelig ikke tid til.

«Saken er den,» begynner han og ser ned i bakken. «Jeg tror jeg liker deg.»

Åh faen.

~*~

«Og så sa han at han likte meg,» avslutter jeg for så å lene meg bakover i senga. Det har blitt søndag, og Malia bestemte seg for å stikke en tur innom. Selvfølgelig måtte jeg fortelle henne alt om gårsdagen.

Hun grer gjennom det rødbrune håret med fingrene mens hun tenker. Det ser ut som om hun har vansker med å finne et kompetent svar. «Det var ... uventet.»

Jeg nikker bestemt. Brandon var den siste personen jeg forventet det der fra. Plutselig så innser jeg noe, og slår hånda foran munnen. «Herregud!»

Malia ser storøyd på meg. «Hva?»

«Jeg tror jeg er forbudt område.»

«Forbudt område?» sier hun usikkert.

«Ja,» puster jeg ut. «Jeg er Samuel sin.»

Det ser ut som om hun endelig forstår. Hun måper. Rett og slett. «Dette er ikke bra.»

Jeg rister på hodet. Ikke i det hele tatt.

For å få tankene på noe annet, bestemmer vi oss for å dra ned til byen på en kafé. Først ringer vi Norah, som også skal bli med og avtaler hvor vi skal møtes. Det blir til at hun tar sin egen bil, mens Malia kjører meg. Jeg hater fortsatt å kjøre, hvis det ikke er tydelig. Kremt.

Vi blir stående i kø en stund, siden vi dro på den eneste søndagsåpne kaféen i byen – det er folk over alt. Jeg orket ikke å stå i kø lenger, så jeg gikk i stedet for å finne et ledig bord. Til slutt finner jeg ett, innerst i hjørnet, og Malia og Norah kommer med en til jente på slep.

«Hei, jeg er Elin,» smiler hun. «Jeg gikk på samme skole som Malia før.»

Jeg nikker forstående og tar imot kaffen og vaffelen min. Elin dumper ned på en stol ved siden av meg, og Malia og Norah er ikke sene med å følge etter.

«Hva gjør du egentlig her?» spør Malia og spiser av vaffelen sin.

Elin trekker på skuldrene. «Jeg skulle egentlig møte en gutt her, men han dukket ikke opp.»

«Kjipern,» sier jeg og studerer kaffen min. «Problemet mitt er heller at jeg ikke vil møte noen, men de stopper aldri å dukke opp.»

Malia og Norah flirer.

«Jeg skjønner ikke hvorfor, engang,» sier jeg trøtt. «De er over alt!»

Etter hvert sporer samtalen heller inn på felles interesser i stedet for dumme gutter. Elin liker tydeligvis tennis, noe Malia drev med før hun flyttet hit til byen, og Norah og jeg foretrekker Netflix. Med Norahs unntak som fotballspiller, da.

«Vi ville gjort en sykt bra squad,» ler Norah etter en stund. «MENS, liksom.»

Vi knekker sammen i latter.

-

Beklager for dårlig kapittel, heh ... Har ikke skrevet på denne boka på rundt en måned, men har en del kapitler på lager :)