The Bad Boy Game | ✔

2 ~ regnbuespy i bøtter og spann

Jeg åpner øynene mine sakte, og blir nesten blendet av det sterke sollyset som skinner gjennom en liten glippe mellom gardinene mine. Et lite stønn unnslipper munnen min, og jeg snur meg over på andre siden for å unngå sollyset. Automatisk strekker armen min seg ut, og slår på mobilen. Øynene bruker litt tid på å fokusere og vende seg til lyset, men da jeg ser så mye klokka er, setter jeg meg fort opp i senga. «Helvete,» mumler jeg og reiser meg opp. De bare føttene mine treffer det iskalde parkettgulvet, og jeg haster mot badet.

Det kalde vannet paralyserer ansiktet mitt i noen få sekunder, før jeg møter mitt eget blikk i speilet. De grønnbrune øynene mine er litt hovne. Jeg tørker vekk vanndråpene med et håndkle, og drar på meg klærne. Den svarte hettegenseren sitter løst på kroppen min, akkurat som jeg liker det. Jeg kaster et til blikk på klokken. Det er 10 minutter til skolen starter.

Nedenfor er det helt stille. Alle har antakelig dratt, og hvis jeg skal rekke skolen, må jeg løpe. Brillene mine med svart innfatning ligger på kjøkkenbordet, og siden jeg ikke rekker å ta på linser, tar jeg på brillene. Selv om jeg hater dem.

Jeg skal akkurat til å legge beina på nakken og løpe, når jeg kommer på at jeg har matematikk i de to første timene. Matematikk er det verste faget jeg vet om. Ikke at jeg får veldig dårlige karakterer, men læreren er utrolig kjedelig og streng.

Når jeg kommer til skolen, er det første jeg gjør å stikke innom skapet mitt for å finne mattebøkene. Skrittene mine gir gjenlyd i den brede gangen. Hjertet mitt er i halsen, og jeg vet ikke hvor jeg burde gå.

Tingen er at jeg aldri har vært for sen før. Vitnemålet mitt er plettfritt, jeg har ingen anmerkninger eller noe fravær i det hele tatt. Jeg vet at det ikke vil ødelegge noe som helst for meg om jeg dropper en time, men jeg har alltid hatt en liten følelse av at det er feil.

Akkurat når jeg har bestemt meg, og er på vei til å åpne døra til lærerværelset, blir døra slått opp og treffer meg midt i panna. Jeg treffer gulvet med et smell, og beinet mitt blir liggende vridd i en merkelig stilling. Likevel kjenner jeg ingen smerte der, jeg er mer opptatt av panna mi, som dunker som om hjertet mitt har tatt en liten tur opp i hodet mitt. Det er like før alt svartner foran øynene mine. «Hva i,» personen foran meg stopper opp og ser meg rett inn i øynene. Jeg tar hånda opp mot panna mi, og kjenner en kul vokse. Er. Det. Mulig.

Samuel står foran meg med en halvt åpen munn. Jeg sukker irritert. «Har du tenkt til å hjelpe meg, eller skal du bare stå der og stirre på meg?» Setningen unnslipper munnen min raskere enn jeg hadde forestilt meg, og jeg prøver å reise meg opp. Han tar tak i håndleddet, og drar meg lett opp, som om jeg ikke veier noen verdens ting.

«Du burde få noe is på det,» mumler han og hjelper meg inn døra, og setter meg ned på en stol. Han går, og selvfølgelig blir jeg sittende igjen der alene. Jeg krysser fingrene for at en lærer skal komme og hjelpe meg, men nei.

Jeg visste jeg ikke kunne stole på Samuel. Han var den siste personen jeg forventet og se, enten skulket han eller så var han i timen og gjorde nada. Den største overraskelsen var at han hadde vært inne hos rektor, for etter alt jeg har hørt, så gidder han ikke gå dit når han egentlig må. Og kanskje det at han akkurat har slengt en dør i hodet mitt.

Helt ærlig, Samuel var over alt for tida.

Han kommer løpende med en pose is. «Her,» sier han og rekker meg den, før han plasserer den på panna mi. Jeg løfter hånda mi, og tar tak i den. Kulen dunker, men etter en stund kjenner jeg at smerten forsvinner gradvis. Samuel er på vei ut døra, men snur seg i siste sekund, og ser på meg med et hevet øyenbryn. «Skulle ikke du vært i timen?» Jeg prøver og smile, men det blir til en merkelig grimase. Fyren følger tydeligvis litt med likevel.

~*~

Norhaha: hvor var du?

Meg: samuel slengte bare en dør i hodet på meg

Norhaha: wtf snakker du om

Meg: jeg forsov meg og jeg skulle ha skriv fra rektor og bare BAM

Meg: han hentet en ispose da

Norhaha: hvem samuel snakker vi om nå

Jeg kaster et blikk ned i fanget mitt og flirer. Vent – det hørtes litt feil ut. Jeg kastet et blikk på mobilen min. Ikke noe annet. Heh. Det er midt i engelsktimen, og for å si det rett ut, er det dritkjedelig. Norah sitter på andre siden av rommet, og trykker på mobilen jeg kan se under pulten.

Helt ærlig, så er jeg ikke redd for å bli tatt. Engelsklæreren vår, mrs. Thompson, er en middelaldrende dame på noen- og seksti, og som vanligvis sitter bak kateteret og sløver mens vi gjør oppgaver.

Endelig ringer det ut, og jeg begir meg sammen med Norah på det farlige oppdraget – å gå ned i kantina. Alle på skolen har tydeligvis funnet ut om sammentreffet til meg og Samuel, for jeg får blikk hele tiden og jeg har sett flere som har stukket hodene sammen og hvisket.

«Samuel slo til henne,» og «hvordan kan han slå til en som henne? Hun er ikke pen engang,» er to av setningene jeg hører med en gang jeg beveger meg inn i den overbefolkede kantina. Norah leder vei, og til slutt er vi på et bord alene, på andre siden av rommet.

Siden jeg ikke har noe matlyst, har jeg ikke funnet meg noe mat, selv om jeg ikke har spist i dag. «Sikker på at du ikke vil ha noe?» smiler Norah og tar opp en bagett fra boksen. Jeg nikker, og legger hodet i hendene. Kulen i panna er fortsatt der, og jeg har heller ikke giddet å skjule den med noe sminke. Alle vet det uansett jeg sier noe eller ikke.

Døra til kantina glir opp, og inn kommer Brooklyn Porter og hennes undersåtter. Jeg stivner i en bevegelse, da jeg skjønner at hun er på vei til mitt bord. «Unnskyld,» begynner hun sukkersøtt. «Det kom meg for øre at du har, eh – blandet deg borti min Samuel?» Stemmen hennes er så sukkersøt at det er kvalmende, som om hun har svelget en enhjørning og at det snart skal komme likt regnbuespy som på det nyeste filteret på snapchat, bare at dette vil komme i bøtter og spann. Jeg himler med øynene, og vet ikke hva jeg skal gjøre. Det at hun har kommet inn i kantina på grunn av kjedelige, dumme og stygge meg er litt for mye å takle akkurat nå. Jeg forbanner Samuel i tankene mine.

Brooklyn Porter er en av de eksemplariske. Det er sjelden vi får se henne inne i kantina. Hun er en av de mest populære på hele skolen, og hun er spesielt kjent for storslåtte fester fulle av alkohol og musikk så det dunker i hele nabolaget. Siden bursdagen hennes er på fredag, vedder jeg på at det vil bli enda mer oppstyr omkring det hvert øyeblikk, enn det allerede er. Jeg har forresten aldri vært på gjestelista. Men den tingen hun er mest kjent for, er å være fuckfriends med Samuel Hampton, i hvert fall etter ryktene å dømme.

En annen ting jeg faktisk vet, er at Samuel ikke har seriøse forhold. Og av en eller annen grunn, er det akkurat det Brooklyn drømmer om.

«Han slengte en dør i hodet på meg, hvis det var det du mente,» sier jeg lett og peker på kulen i panna. Brooklyn himler med øynene, og kaster på det lyseblonde håret, før hun betrakter meg nøye. De fyldige, rosa leppene hennes trekker seg opp i et selvgodt smil. «Som om han ville valgt deg framfor meg uansett,» sier hun uanstrengt. «Og forresten,» hun senker stemmen. «Hvis du prøver deg på ham én gang til ...» Hun kaster på håret og sender meg et drepende blikk, før hun går bestemt ut av kantina.

–

Vet at denne delen ble ganske så klisjé på slutten, men det må komme en eller annen gang. Har prøvd å gjøre noe annet enn alle andre i de senere kapitlene, så håper dere synes det blir bra likevel! Hva synes dere om historien så langt? :)