Det ble litt vanskelig å forklare mamma hvorfor både jeg og Marcus var gjennomvåte da vi kom leende inn døra, siden hun tidligere insisterte på at vi ikke skulle bli plassert på samme rom på grunn av at vi var to tenåringer med en mulig lyst på hverandre.
Overraskende nok så sa hun ikke så mye, så det gikk noenlunde greit.
«Sienna og Marcus?» roper onkel opp trappa. «Vi skal dra!» Marcus reiser seg fra senga og går ut døråpningen, og jeg følger etter. Vi har ikke gjort så mye, for det meste snakket om hvordan livene våre har forandret seg iløpet av de siste årene vi ikke har hatt kontakt.
Derfor har han fått en fullstendig oversikt over alt livet mitt har inneholdt, deriblant Samuel. Uansett jeg så langt har prøvd å holde ham unna tankene mine, så fungerer det ikke. Men jeg er nødt til å innrømme at det var godt å få det ut.
«Vi kommer!» sier Marcus høyt tilbake, og vi løper ned trappa.
Noen minutter senere sitter vi i bilene, på vei til sykehuset for å besøke bestemor.
Helt ærlig, så gruer jeg meg veldig. Jeg har ikke sett henne på lenge, og hvis dette er den siste gangen jeg noen gang kommer til å se henne, vil jeg ikke takle det. Det føles for ille å skulle se henne så svak.
Jeg svelger hardt da jeg går ut av bilen, og blir stående og se opp på det store bygget foran meg. Sykehuset. Stedet for begynnelser og avslutninger. Jeg håper virkelig ikke at dette vil bli en avslutning.
«Hva synes du?» Marcus stiller seg ved siden av meg. Jeg hever et øyenbryn. «Synes om hva?»
«Sykehuset?» sier han. Jeg svarer ikke med en gang.
«Det ser fryktelig ut, sånn seriøst.»
Marcus ler, til tross for at situasjonen ikke er noe å le av. Ikke i det hele tatt. Jeg antar at det bare er et forsøk på å lysne opp stemningen. Det kan også hende at han ikke tar det så fryktelig hardt, jeg mener - han har nesten bodd hos henne, og det er jo normalt å bli syk. Spesielt som gammel. Uff, jeg aner ikke.
De andre har allerede gått inn, så jeg og Marcus følger etter. Sykehuset er slett ikke moderne, heller motsetningen. Veggene som burde være lyse er av mørkt tre, og alt av benker og stoler ser slitt ut. Til venstre for oss er det en heis, som vi tydeligvis er nødt til å ta.
Jeg friker ut av små rom. Heiser, kott, og ikke minst roterom. Alt slikt er bare forferdelig. Det er ikke noe veldig spesielt som har skjedd egentlig, men det frister fortsatt ikke å snakke om det. Da jeg var liten ble jeg låst inne i et skap, og kom meg ikke ut før det hadde gått mange timer. Det var på den tiden jeg var mørkredd, noe som ikke hjalp. Kort fortalt fikk jeg traumer, og derfor prøver jeg å unngå slike rom.
«Er det ikke en trapp her?» spør jeg Marcus. Han nikker. «Men heisen går fortere. Hun er i sjette etasje.»
«Det er god rumpetrening, da,» argumenterer jeg. Han himler med øynene. «Det går så sakte,» sutrer han.
Resultatet blir at vi går trappa, noe hjernen min er glad for, men ikke bakdelen min. Det gjør jo faktisk vondt å gå så mange trappetrinn. Marcus klaget hele veien opp, så jeg bestemte meg for ikke å si noe på det. Kjenner jeg ham rett, vil det bare gi han et påskudd på å klage mer.
Vi blir stående utenfor rom nummer 128, hvor bestemor er. Marcus går rett inn, og jeg følger på. De andre står allerede rundt senga til bestemor, og snakker med henne.
«Hei, Sienna og Marcus!» sier bestemor. Hun sitter oppreist, og ser forbløffende pigg ut. Til å være syk og gammel, da. Hun har fått litt flere rynker enn siden sist, og håret som allerede var grått har blitt litt gråere. Øyene er like fulle av liv som ellers, og leppene hennes vender seg opp i et smil. «Åh, det er så lenge siden sist,» smiler hun.
«Men ikke du, da,» sier hun og snur seg mot Marcus. «Deg så jeg senest i går. Har du ikke noe annet å gjøre enn å besøke din gamle og syke bestemor?»
Alle ler. Det er godt å vite at hun har beholdt humoren.
Vi blir alle sittende på rommet og snakke, men etter hvert blir de voksne kaffetørste og bestemmer seg for å gå ned i kantina for å kjøpe seg noe å spise og drikke. Jeg og Marcus blir sittende igjen på rommet sammen med bestemor.
«Nå som de andre er borte - hvor er Justin?» spør bestemor og tar hånda mi. Hun er en ganske smart dame, og har ikke nevnt noe om Justin så langt. Jeg vedder på at hun ventet på det rette øyeblikket.
«Han er hjemme,» sier jeg lavt. «Jeg vet ikke hva han driver med, men jeg vet han henger med feil gjeng.» Bestemor ser bekymret ut, før hun rister på hodet. «Det går vel over,» sier hun til slutt. «Moren din var en liten rebell i sin ungdom.» Hun mimrer tilbake til gamle minner. «Og faren din,» hinter hun til Marcus, «han prøvde alltid å holde henne unna trøbbel. Det fungerte dårlig.»
Vi ler.
«Hva med å komme på besøk i sommer?» spør bestemor. «Når jeg er hjemme igjen fra dette fryktelige sykehuset, da.»
Jeg prøver å forklare at vi ikke har nok penger til det, men bestemor vifter det bort. «Tøys. Dere kunne bare ha spurt, så ville jeg ha ordnet flybilletter. Hva ellers skal jeg gjøre med arven min?»
Bestemor, verdens mest gavmilde person.
YOU ARE READING
The Bad Boy Game | ✔
Teen FictionVinner av The Wattys 2016. Sienna Burke har et tilnærmet normalt liv, uten noen spesielt vanskelige hindre. Eller, det er i hvert fall til broren hennes roter seg borti feil folk og alt hun har funnet kjært i livet, er på randen av å rase sammen. En...
