The Bad Boy Game | ✔

16 ~ påbygging av legevakta

Etter noe som føltes ut som timer, kom det endelig noen og låste opp døra. For å være ærlig, må det ha vært litt sjokkerende for gamle ms. Kendrick å finne to tenåringer inne på et roterom, hvor det var – hva skal jeg si? Ganske rotete. Derfor endte vi opp på rektors kontor, med et litt for svakt alibi til at noen trodde på oss.

«Mr. Hampton, du kan gå,» sier rektor og nikket til fyren. Overraskende nok, hadde faktisk de fleste ansatte på skolen respekt for Samuel. Enten fordi det er normalt å ha respekt for folk, eller at de er så redde for ham at de ikke har noe annet valg. Antakelig det sistnevnte.

Samuel ser skrått bort på meg, står opp fra stolen og forsvinner ut døra fort som svint. Jeg blir sittende igjen, seende på skiltet som står på kanten av rektors kontorpult. Rektor James Finley. På tross av alle manglende materialer skolen vår har, har vi faktisk et ganske bra overhode. Rektor må være en av de mest forståelsesfulle personene jeg vet om, rent bortsett fra denne episoden.

«Jeg må virkelig innrømme at jeg ikke så denne komme.» Han tar en slurk fra koppen med kaffe, og ser på meg over pulten. «Det er en misforståelse,» sier jeg snurt. «Det skjedde ingen ting. Ingen verdens ting.» Han nikker, og setter fra seg koppen. «Da får jeg la deg gå, da. Ingen vits i å ta tiden ifra deg når du ikke har gjort noe galt.» Jeg reiser meg, og går mot døra. «Vær forsiktig.» Jeg nikker, selv om jeg ikke skjønner hva han mener.

Samuel venter på meg utenfor kontoret, og jeg blir med ham til legevakta. Det er ikke så langt unna, bare noen hundre meter fra skolen. «Jeg tror du må sy,» sier jeg mens vi går. Han himler med øynene. «Egentlig er det ganske idiotisk.» Jeg gløtter bort på ham. «Hva mener du?» «Jeg banker opp folk, Sienna. Til de blir sendt på legevakta. Jeg tror folk forventer at jeg skal komme dit av en annen litt annen grunn enn et glasskår i hånda.» Et lite flir kommer til syne i ansiktet hans, og jeg ler.

Når vi endelig kommer til legevakta, blir vi satt på venterommet. Jeg finner et magasin hvor det står om kjendiser for å unngå og gjøre det så kleint. Samuel ser derimot ut av vinduet og biter seg i leppa. Etter noen temmelig kleine minutter, hvor jeg har fått vite hver eneste detalj om Kim Kardashian sitt nye avkom, blir vi sendt inn på et rom hvor en lege venter på oss.

«Samuel Hampton, altså,» begynner legen og studerer ham med et vurderende blikk, fortsatt med en legejournal i hånda. Det er den typiske familiefaren som bruker jobben for å få pauser fra den masende kona og barna som aldri slutter å krangle. Tro meg, et lite blikk på slike folk kan si veldig mye. Spesielt ettersom det er omtrent slik min egen far så ut når jeg og Justin var i barneskolealder. «Egentlig vet jeg ikke helt om jeg skal takke eller forbanne deg,» flirer plutselig legen. «Men på grunn av deg, har vi faktisk blitt tvunget til å bygge ut.» Samuel humrer, men jeg blir egentlig litt redd. Jeg mener – fyren er 17 år gammel. Han har fylt et helt sykehus med folk han har banket til døde. Kanskje ikke til døde, men likevel. Temmelig brutalt.

Noe som får meg til å revurdere det faktum at jeg faktisk kom hit sammen med ham.

«Så, hva er problemet?» Samuel holder fram hånda si, og legen ser raskt på den. «Mulig vi må sy noen sting. Har du noe imot å bli med på operasjonssalen?» Legen reiser seg, og får Samuel til å følge etter. «Du må nok vente utenfor,» sier legen direkte til meg, og hinter mot en stol som står utenfor. Jeg setter meg på den, og venter.

Først blir jeg sittende å pirke på neglene mine, en av mange grunner til at de er helt nedbitte og neglebåndene flisete. Og for å gjøre alt bedre - siden jeg har klart å glemme, eller rote bort, mobilen, virker det som om tida går helt sinnsykt sakte. Litt for sakte. Plutselig blir jeg oppmerksom på stemmene som snakker lavt seg imellom på operasjonssalen, og jeg åpner døra littegrann for å kunne høre bedre.

«Så hvordan skjedde dette, sa du?» spurte legen, tydelig (og forhåpentligvis) konsentrert om noe helt annet. «Knust bilrute?» Stillhet. «Spritflaske?» Jeg kunne høre et lite kvekk med latter. «Niks.» «Seriøst – jeg går tom for forslag,» humret legen. Det er først da Samuel sier det som overrasket meg mest.

«Du vet hun jenta jeg kom med?» Jeg kunne merke at han gliste helt herfra. «Hun hyler sinnsykt høyt.»

Det kan misforstås på så mange måter.

Yes, endelig en ny del! Tror ikke dere har ventet så lenge egentlig, men blir alltid glad for å poste. Denne dagen har for meg vært så kjedelig som det er mulig å bli, så nå er jeg sykt sliten. Har forresten ikke skrevet noe veldig mye mer, men skrivesperra er nesten borte. Gleder meg til å poste!

Nå maser mamma på meg, blir så sur, så det betyr at jeg må gå ...

Snakkes :) Del 20 in the making, btw <3