Når jeg tenker meg om, så er å tute litt misledende. Hun hulker ikke akkurat.
Norah ligger i senga si og strigråter.
«Norah,» sier jeg prøvende og klemmer henne. Hun gråter over skulderen min. Salte tårer renner ut av øynene hennes og nedover ryggen min.
«Jeg har gjort en feil,» hikster hun. Jeg sender henne et papirlommetørkle.
Egentlig så aner jeg ikke hvordan jeg skal trøste folk. På barneskolen løp jeg bare etter en lærer hver gang en unge falt og slo seg. På ungdomsskolen lærte jeg at folk kan takle ting selv. Og på High School fant jeg ut at ingen vet hva de driver med. At ingen vet om de skal gråte eller ikke. At når gråten kommer, så vet ingen om de burde hjelpe eller ikke.
Jeg velger i hvert fall å hjelpe.
Norah tørker tårene med lommetørkleet, og snufser.
«Jeg aner ikke hvordan det skjedde,» stammer hun fram og tørker enda en tåre. «Vi hadde tenkt på alt, og så-» Hun begynner å hulke igjen.
Sakte, men sikkert, begynner det å gå opp for meg hva hun prøver å få fram. Tanken er så fremmed for meg at jeg ikke vil tro på det. Norah ... Det passer ikke. Nei. Bare nei.
«Sienna, jeg er gravid.»
Fy faen. Dette kan umulig bli verre.
«Med broren din.»
Jeg stopper opp en god stund. Broren min. Broren min skal ha barn med bestevenninna mi. Dette er sykt. Alt for sykt.
«Har du fortalt ham det?» spør jeg forsiktig, redd for om hun skal begynne å strigråte igjen.
Hun rister på hodet, og gnir seg i øynene. «Jeg vet jeg burde, men ...» Leppene hennes dirrer, og det ser ut som om hun skal til å gråte igjen. Jeg tar hendene hennes. De skjelver.
«Jeg kan godt fortelle det, hvis det gjør det noe lettere?» foreslår jeg.
Hun nikker, men avslår tilbudet. «Du forstår ikke,» sier hun skjelvende. «Det må være meg.»
Jeg sier ikke noe, for jeg forstår.
«Dette går aldri bra,» mumler hun ned i dyna.
Jeg trykker hendene hennes lett. «Jo, det gjør det. Du skal klare dette. Enten det er med den idioten av en bror jeg har, eller ikke.»
Hun trekker så vidt på smilebåndet, og trykker i hendene mine tilbake.
«Dette går fint,» sier jeg. «Helt bra.»
Norah nikker.
~*~
Jeg tvang henne til å ta en dusj, og mens jeg hører vannet plaske ned på gulvet inne på badet, sitter jeg på senga hennes og leser i et blad. Likevel får jeg meg ikke til å fokusere på teksten. Selv om det er et intervju med Dylan O'Brien, får jeg det ikke til. Jeg skjønner det ikke.
På en annen måte, så skjønner jeg det veldig godt.
Dusjen skrus av, og jeg hører at Norah roper etter klær.
Jeg tar ut noen tilfeldige plagg ut av skapet hennes, og gir henne dem inn døra. Ja, hun er en av de heldige som har et eget bad. Det kommer med det å være enebarn, antar jeg.
Noen minutter senere kommer hun ut døra med makeup on point, og skinnende blankt hår. Hun smiler, og ser veldig bra ut, i motsetning til i ste.
«Skal jeg?» sier jeg og tar bilnøkkelen ned fra hylla i gangen deres.
Norah rister bestemt på hodet, og napper de fra meg. «Ikke faen. Oppkast kommer litt senere.»
Jeg flirer, og vi går ut i bilen.
Men da vi endelig parkerer foran huset vårt, nekter hun å gå ut.
«Tenk om han vil bli sint?» sier hun, nesten på vei til å gråte igjen.
Jeg prøver å roe meg ned. «Du kjenner Justin, han er nesten aldri sint,» sier jeg. «Og dessuten var det til dels hans feil også, du vet ...»
Hun gliser. Riktignok ikke helt, men det er et glis. Så blir det plutselig borte. «Hva med foreldrene dine?!»
Jeg slår meg selv i panna. Mamma og pappa. De burde kanskje få vite at de skal bli besteforeldre, de også. Tingen er at pappa kommer til å bli sint, og mamma kommer til å gråte.
«Vi får vel,» begynner jeg, «bare se hvordan det går, da?»
Til slutt får jeg dratt henne ut av bilen og inn i huset. Mamma og pappa er nede, men vi ignorerer dem og begir oss heller inn på rommet til Justin.
Jeg banker på døra.
Norah prøver å rømme.
Jeg holder henne fast.
Døra svinger opp. Justin står i åpningen og ser med et hevet øyenbryn på oss. Jeg slipper taket i Norah, som begynner å snufse.
«Norah har noe veldig viktig å fortelle deg, og det ville vært fint hvis du lot henne snakke,» smiler jeg smått og dytter henne lett inn døra.
Justin skrur av TVen. Det ser ut som om han forventer at Norah skal sette seg i armkroken hans, men hun gjør det ikke. Hun blir bare stående innenfor døråpningen, på vei til å gråte.
«Justin ...» Stemmen hennes dør bort. Hun holder hendene foran ansiktet, som om hun er redd for at uttrykket hennes vil avsløre alt. «Jeg skjønner ikke, vi brukte det og alt ...»
Broren min reiser seg fra sofaen og legger armene rundt henne. Det virker som om han holder på å forstå hva som har skjedd. Han ser tomt på meg, og jeg ser mitt snitt til å gå ut av rommet.
Akkurat idet jeg lukker døra, hører jeg at Norah hulker det fram.
YOU ARE READING
The Bad Boy Game | ✔
Teen FictionVinner av The Wattys 2016. Sienna Burke har et tilnærmet normalt liv, uten noen spesielt vanskelige hindre. Eller, det er i hvert fall til broren hennes roter seg borti feil folk og alt hun har funnet kjært i livet, er på randen av å rase sammen. En...
