The Bad Boy Game | ✔

44 ~ halvveis bakfull

En grusom smerte raser gjennom kroppen min da jeg åpner øynene. Det skarpe lyset som kommer fra vinduene trigger hodepinen som dunker i tinningene. Tårer truer med å velte ut av øynene mine.

Med litt streving, får jeg meg ut av senga og inn på badet. Etter å ha tisset, bestemmer jeg meg for å dusje. Det vil forhåpentligvis døyve smerten i kroppen. På vei til dusjen, møter jeg mitt eget blikk i speilet. Jeg holder på å skrike.

Kjeven min er mørkeblå, og resten av ansiktet mitt er kraftig hovnet opp. Hvordan skjedde det? undrer jeg. Da jeg tar fingeren opp mot det, gyver en fryktelig smerte gjennom hele hodet. Så husker jeg det. Kun noen bruddstykker, bare, men mer enn nok.

Samuels hender på kroppen min. Dop i glasset mitt. Samuels knyttneve i kjeven. Smaken av galle.

Jeg kaster opp. Heldigvis rakk jeg å løpe til doen. Jeg begynner å gråte, men ignorerer skikkelsen min i speilet og vrenger av meg klærne. Går inn i dusjen. Trosser smertene og masserer håret inn meg sjampo og balsam. Skrubber kroppen hardt med såpe for å få det vekk. Jeg gråter mer. Jeg får det ikke vekk. Føler meg skitten. Skyller kroppen, vasker den igjen. Gnir den hardt.

Store røde merker brer seg utover kroppen der jeg har gnidd hardt, og jeg siger sammen på gulvet i dusjen. Jeg skrur den av, og hører på stillheten. Det er lørdag, så jeg er alene hjemme. Mamma og pappa jobber. Justin er sikkert bakfull.

Hvordan kom jeg meg egentlig hjem?

Jeg står opp og tørker meg med et håndkle. Tar på meg undertøy og morgenkåpa mi. Gråter litt til. Setter meg ned på gulvet.

Noen banker på døra til badet. Hardt.

«Går det bra med deg, Sienna?»

Det er Adam. Jeg kjenner en varm følelse spre seg ut fra brystet mitt, og det er nesten som om jeg holder på å gråte av glede. Det gjør jeg ikke, da.

«Ja da,» sier jeg stille.

Dørhåndtaket glir ned, men det er greit. For første er det Adam, og for det andre har jeg på meg morgenkåpa mi.

Adam setter seg ned på gulvet ved siden av meg. Det lyse håret hans glitrer i lyset fra lysstoffrørene. «Hva skjedde egentlig i går?»

Leppa mi skjelver. Hva skal jeg svare? Skal jeg si sannheten og risikere å bli slått igjen? Eller risikere at Adam blir skadet?

«Jeg falt ned en trapp, tror jeg,» sier jeg og klør meg i hodet. «Alt er så uklart. Hvordan kom jeg meg hjem?»

Adam ser ganske ukomfortabel ut der han sitter. «Æh, Brandon fant deg utenfor hotellet. Du hadde besvimt, eller noe. Han fant meg innendørs, så kjørte jeg og Justin deg hit.»

Brandon, ja. Det var snilt gjort. Jeg minner meg selv på å takke ham neste gang jeg ser ham.

«Har du lyst på litt mat? Jeg og Justin spiste pizza da vi kom hjem i dag tidlig, og det er igjen et par biter jeg kan varme.»

Jeg nikker takknemlig og blir med ham ned på kjøkkenet. Justin sitter og vipper på en stol med mobilen i hånda. Det ser ikke ut til at han enser at jeg og Adam har kommet inn i rommet.

«Hei,» sier jeg og setter meg på stolen over Justin. Han sier et lite 'god morgen' tilbake, og går tilbake til mobilen. Det ser ikke ut som om han ønsker å kommentere fjeset mitt, noe han ville gjort i enhver annen situasjon. Det er nesten som om han vet noe. Jeg ser mistenkelig på ham, men legger fra meg tanken med én gang. Justin er ikke personen til å holde på slike hemmeligheter.

Adam legger et pizzastykke inn i mikrobølgeovnen, og tar ut et glass fra skapet, som han fyller med kaldt vann. Han rekker meg glasset, og jeg gulper det i meg som om det står om liv eller død. Helt ærlig, ingenting smaker bedre enn rent, iskaldt vann når man er halvveis bakfull.

«Hvordan er det med Norah og Malia?» spør jeg da jeg husker på dem, og setter fra meg det tomme glasset på bordet. De må ha blitt helt ute av seg da de ikke fant meg.

Justin tar en slurk fra kaffekoppen han har foran seg. «Jeg fant dem og sa at du ikke følte deg helt bra i går kveld, og for et par timer siden fikk jeg en melding fra Norah som sa at de var i orden.»

Jeg nikker. «Bra, tusen takk.»

En tallerken med en liten pizzabit blir satt foran meg av Adam, min reddende engel, og jeg smiler takknemlig. Jeg setter tennene i den med én gang, selv om den er litt varm.

«Så du noe til Samuel på festen?» sier Justin fort. Jeg rynker brynene. Vet han noe?

«Nei,» lyver jeg. «Ikke i det hele tatt.»

Justin nikker og ser ned på mobilen sin igjen. Jeg fortsetter å spise på pizzabiten min, og Adam står fortsatt lent mot kjøkkenbenken.

«Noe spesielt vi skal gjøre i dag?» Justin ser på Adam, som trekker på skuldrene.

«Jeg tror jeg bare skal være her med Sienna, helt ærlig,» sier Adam og smiler til meg.

Justin reiser seg fra stolen. «Fint, for jeg har et par gjøremål jeg må få gjort unna.» Så forsvinner han ut ytterdøra.

-

Jeg vet jeg ikke skal oppdatere i dag sånn egentlig, men på grunn av dagens eventer så fortjener dere det. Nyheten om at Donald Trump skal bli president i USA er skremmende, helt ærlig. Derfor håper jeg at denne delen vil letne litt på humøret, haha.