The Bad Boy Game | ✔

1 ~ friendshipgoals

«Hei,» sier jeg og dumper ned på den normale plassen min, rett ved siden av Norah Campbell. Det lange, mørke håret mitt faller ned i øynene mine, så jeg stryker det bak øret med en enkel bevegelse. Jeg sprer kjemibøkene utover pulten foran meg, og kaster et kjapt blikk bak i klasserommet. «Hvem ser du på?» fniser Norah og dulter meg lett i skulderen. Jeg himler med øynene og later som jeg ikke hørte det, selv om smilet på leppene mine motsier akkurat det.

Norah Campbell er søsteren jeg aldri fikk, noe jeg er veldig glad for til tider. Hun er akkurat som meg 16 år gammel, og der slutter egentlig de fysiske likhetene. I motsetning til meg, har hun lyst hår og blå øyne. Første gangen jeg møtte henne, var i barnehagen da hun stakk et strå i armen min og snakket om bier, hvordan de stakk og sånn. Jeg tror kanskje hun var den første som fikk meg til å gråte av strå, men på et eller annet vis ble vi venner likevel.

Nå snakker hun ikke så mye om strå lenger, men hun er fortsatt veldig rar. Norah kan være veldig irriterende, men på et eller annet vis gjør hun meg ikke sur av den grunn. En gang har moren min sagt at hun ikke visste om noen som fikk meg i så godt humør som henne, så jeg gjetter det har sine fordeler å ha en bestevenninne som er litt ko-ko.

Jeg biter meg selv i leppa, og fortsetter å skrive ned kjemiske formler. Noen ganger angrer jeg sykt på at jeg valgte kjemi framfor biologi, siden kjemi er mye vanskeligere, i hvert fall ifølge Adam, som er den andre bestevennen min. Et lavt sukk slipper ut av munnen min, før jeg blir avbrutt av at døra blir slengt opp.

Samuel Hampton er skolens badboy. Med det brune håret og de mørke øynene var han egentlig dømt til å bli det. Selv jeg syntes han er ganske attraktiv, men personligheten hans veier opp for det og sender ham fra en sterk tier, til en svak femmer. La meg si det sånn - han ser ut som en Gud, men han er egentlig rene djevelen.

Forrige uke banket han opp en rekke folk, og ifølge det jeg har hørt, har en av dem fortsatt ikke våknet igjen. Han slår ikke jenter, men han knuser dem likevel. Alt er som et spill for ham.

Han går enkelt inn i klasserommet og slenger seg ned på den eneste ledige plassen helt bakerst, som også er hans faste, ettersom at alle vet at de ikke ville ha en sjanse hvis de satte seg der. Norah ser på papiret mitt, og jeg retter på det så hun kan se det bedre.

Vi er virkelig friendshipgoals.

~*~

Akkurat som vanlig, er kantina fullstappet av folk. Jeg og Norah har satt oss ned på bordet helt nederst i enden, sammen med Adam og noen av kompisene hans fra fotballaget, selv om de har status på skolen, noe vi ikke har. «Skal dere se kampen neste uke?» spør Adam meg og putter resten av baguetten han spiser på i munnen. Jeg trekker på skuldrene. Egentlig har jeg ikke så lyst, siden jeg misliker alt av sport. Norah slår meg lett i skulderen, og lager et lite valpefjes. «Please,» hvisker hun og pirker meg i armen. «Greit, vi kommer,» ler jeg. Jeg har aldri noen gang kunnet sagt nei til det fjeset.

Når det kommer til Adam, så er han naboen min. Vi ble kjent da moren hans og han kom flyttende fra Birmingham, og siden da har han og broren min, Justin, vært kompiser. Og siden han og Justin er kompiser, må vi også ha en eller annen form for tilknytning, som i løpet av årene har blitt til et eller annet merkelig bestevenn/kompisforhold ettersom han har hengt så mye rundt i huset mitt.

«Populær blant guttene, ser jeg?» Justin går mot bordet vårt glisende, og når han kommer fram, tar han en high five med Adam, og så rusker han selvfølgelig til håret mitt. De andre rundt bordet ler. Jeg er usikker på om det er av meg, eller av den barnslige kommentaren til Justin. Jeg ser ned i bordet, og kjenner kinnene mine bli varme av skam. Ikke fordi jeg akkurat har blitt ydmyket, mer fordi Justin er en idiot.

Justin er broren min. Han går sisteåret, og gjør alltid narr av meg. Justin er på ingen måte favorittbroren min, men jeg har bare en bror, så jeg har ikke noe valg. Egentlig er han rene motsetningen av meg, jeg er snill og har empati for andre, men han er rett og slett bare slem. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg ha sagt han var på samme nivå som Samuel. Ikke i å gjøre ulovlige ting, men i slemhet. Hvis Justin var jente, ville han og jeg antakeligvis spilt mot hverandre i Mean Girls, helt uten manus.

Egentlig så vil ingen av oss at andre skal vite at vi er i slekt. Jeg mener - vi er rake motsetninger. Han er damemagnet, jeg er forever alone. Han er med på fotballaget, jeg er eneste medlem i netflix- og nutellaklubben. Justin er populær, og jeg er en taper. Fair.

«Når begynte Justin å henge med Samuel og gjengen?» hvisker Norah lavt til meg da han endelig går. Jeg ser etter ham, og jammen har hun rett. Personen som går forrest, er umulig og ikke kjenne igjen. Det er ingen ringere enn Samuel. Jeg svelger ned en klump som har kommet i halsen min. «Ingen anelse.»

Akkurat som vanlig, gadd ikke Justin å vente med å kjøre hjem til jeg var ferdig på skolen, så jeg braser inn døra hjemme med en pust som får meg til å høres umiskjennelig lik et esel med en halssykdom. «Din lille jævel,» mumler jeg og kaster sekken fra meg på ganggulvet. «Du kunne i det minste ha ventet på meg!»

Jeg braser inn på kjøkkenet og tar ut en yoghurt fra kjøleskapet. Justin sitter henslengt på en kjøkkenstol, og trykker på mobilen. Han ser så vidt opp når jeg slenger igjen kjøleskapsdøra. «Når er det du begynte å henge med Samuel?» sier jeg med en hverdagslig tone og drar av lokket på yoghurten. Han svarer ikke. Jeg snur meg, og ser på ham. «Han har ikke noen god innflytelse, og det vet du.»

«Samme faen.» Han reiser seg fra stolen og går opp trappa. Idiot.
- - -

dette er da første del av historien, haha. har vært ferdig med den lenge, men fikk ikke tid til å publisere den før nå. håper dere fikk et lite innblikk i karakterene, siden det er disse fire som kommer til å være mest i fokus :) har også tenkt at dere skal kunne stille spørsmål til de forskjellige karakterene etter hvert når dere har blitt litt mer kjent med dem.

snakkes :)