The Bad Boy Game | ✔

7 ~ du har fått nok

«Er det noe galt?» Stemmen hans bryter seg gjennom muren jeg har bygd opp rundt tankene mine, med en såpass lav frekvens at bare jeg kan høre det. Jeg rister raskt på hodet, og fortsetter å se på menneskene bak ham. Jeg har ikke sett Norah noen steder siden vi kom inn i huset, hun er søkk borte, noe som bekymrer meg. Første gang på fest, og bestevenninna mi er borte. For alt jeg vet, kan hun være kidnappet av en pervers førtiåring som nå prøver å – tankene blir for ille til å ignoreres, så jeg bryter ut av den lille transen. Jeg må virkelig finne henne. «Jeg må bare på do,» mumler jeg lavt til Samuel, og vrir meg ut av det løse grepet hans. Selv om jeg ikke har noen peiling på hvor toalettet er, går jeg opp trappa og opp til andre etasjen, hvor det høyst sannsynlig er et toalett så løgnen min ikke skal høres så ... løgnaktig ut, sier vi.

Etasjen er full av dører, og jeg åpner den første til høyre. Ingen Norah. Ellers er rommet heldigvis tomt, med unntak av en haug med ting. Jeg lukker døra, og går videre til neste dør. Jeg åpner den sakte, og holder på å kaste opp når jeg får øye på hva som skjer der inne. Egentlig ikke noe mer enn hva en kan forvente av masse tenåringer på fest, men likevel – æsj. På vei til å lukke døra, innser jeg hvem som faktisk er der. Det blonde håret og den svarte kjolen er ikke til å ta feil av, og det lysebrune håret og den blå skjorta er heller ikke helt ukjent for meg. Det er Justin og Norah. Broren og bestevenninna mi.

«Herregud,» mumler jeg og stormer bortover gangen, helt til jeg kommer til en dør hvor det står 'toalett'. «Det er ikke som det ser ut som!» hører jeg Norah rope etter meg, mens jeg sukker av min egen dumhet, og slår opp døra før jeg låser den og setter meg gråtende ned på dolokket.

Hvordan kunne hun? Det er en hellig regel som sier at man ikke kan date broren til bestevenninna. Og at hun bare forlot meg med en gang vi kom hit. Ikke minst at hun ikke har fortalt noe til meg om henne og Justin ... Når jeg innser hvor teit jeg er, gråter jeg bare verre.

Mislykket.

Hvordan kunne jeg unngått å skjønne det?

Idiot.

Store krokodilletårer renner nedover kinnene mine, og jeg legger hodet i hendene. Jeg er så idiotisk. Selvfølgelig ville hun også svikte meg. Herregud. Tårene fortsetter å renne som en foss, mens jeg prøver å forholde meg rolig. Jeg er så sint at jeg får lyst til å kaste noe. Likevel prøver jeg å forholde meg rolig. Det er ingen vits i å gi Brooklyn flere grunner til å hate meg, ved å ødelegge tingene hennes, selv om jeg ikke er så veldig begeistret for henne.

Hvorfor forlater alle meg?

Jeg tørker tårene med litt papir, og reiser meg opp.

Mens jeg vasker hendene, hører jeg at Norah banker på døra. «Jeg vet jeg skulle sagt noe,» sier hun forsiktig. Jeg himler med øynene, og tørker hendene på et håndkle. Jeg drar opp døra, og dytter meg frem før jeg løper ned trappa.

Midt på det store kjøkkenet, står det en bar. Med raske skritt går jeg dit, og tar en av koppene som står der. Før jeg rekker å overveie hva jeg skal gjøre, har jeg helt den sterke drikken inn i munnen. Den svir på veien ned strupen, og truer med å komme opp igjen. Smaken av sprit er helt forferdelig i munnen, men jeg ignorerer det og griper rundt enda en kopp.

«De har flasketuten peker på, skal du være med?» En vakker jente med rødt, krøllete hår og fregner som jeg aldri har sett før, smiler til meg, og tar opp en av koppene. Det samme gjør jeg. Jeg betrakter henne lett, og følger etter henne mot ringen, hvor noen andre folk sitter. Deriblant Samuel.

Jeg setter meg ned, og blikket mitt treffer den store vodkaflaska i midten. En gutt til høyre for meg snurrer den, og den peker på en av jentene. «Nødt eller sannhet?» Hun velger sannhet, og det spørsmålet jeg ville vedder buksa mi på at ville komme, kom.

«Er du jomfru?» Hun biter seg lett i leppa, og rister på hodet før hun snurrer flaska. Den peker på rødtoppen, som jeg fortsatt ikke vet hva heter, og hun velger nødt. Guttene flirer og plystrer, og hun ser på jenta. «Du er nødt til å ...»

~*~

«-ta av deg skjorta,» fniser en av de blonde jentene, som også har fått i seg litt for mye. Hun tvinner håret mellom fingrene, og ser innbydende på en gutt med store muskler fra matematikktimene mine. Han vrenger av seg skjorta, og de overraskende store magemusklene hans kommer til syne. Jeg ler lavt, og griper etter en kopp. Alt har begynt å gå litt rundt for meg, likevel har jeg ikke sluttet å drikke. Koppen jeg drakk i ste er nå tom, det samme er et par med andre som jeg har funnet litt etter hvert.

Flaska blir snurret på nytt, og den snurrer rundt et par ganger før den peker rett på meg. Jeg drar en hånd gjennom håret mens jeg sier «nødt» og venter forventningsfullt på dommen min.

«Du er nødt til å drikke av flaska,» flirer gutten og rekker den til meg. Musklene hans spenner seg, og jeg griper rundt flaska. Jeg skrur av korken, og skal til å helle herligheten med vodka i munnen, da en hånd rapper flaska fra meg. «Hey!» utbryter jeg og ser etter synderen.

«Jeg tror du har fått nok,» kommenterer Samuel og løfter meg opp fra gulvet. «Nei,» mumler jeg blunker hardt.

«Jo,» sier han bestemt, før han løfter meg ut av huset, og hjernen min takker for den rene lufta utenfor. Det er ganske kaldt, såpass kaldt at gåsehuden kryper frem på armene mine. Alkoholen er nesten på vei opp igjen. Samuel setter meg ned akkurat tidsnok og holder håret vekk fra ansiktet mitt, da den ekle smaken av galle strømmer opp fra strupen min. Og den ekle lyden av spy som spruter på asfalten gir meg lyst til å spy igjen, nesten som en ond sirkel.

Jeg er så borte at jeg ikke kan tenke klart, og nok en gang strømmer tårene nedover kinnene mine. Denne gangen fordi hjernen min ikke fungerer ordentlig. «Du blir her, ikke sant?» mumler jeg svakt da han har løftet meg opp, og lener hodet tilbake, før alt svinner bort foran meg.