Sigve sitter å leser i en bok om ønske brevene.
Hvordan de kommer seg fra menneskene til nisseverdenen. For brevene har en egen portal. De blir plutselig bare borte, og dukker opp inne på julenissen sitt kontor. Selv om Sigve har hørt en historie om en nisse som har blitt sagt skulle se fremtiden og det som man ikke kan se. Som at brevene forsvinner i en virvel i et tidsrom før de kommer til kontoret. Sigve fortsetter å lese om at etter at julenissen leser et brev, fordufter det, og all informasjon om hvem som ønsket seg hva, går rett til alvene. Så de sitter med informasjon til flere hundre barn hver. Selv om julenissen har all informasjon i verden inni nisseluen sin, så er det bare sånn det fungerer.
Sigve ser opp fra boken da Ylva kommer inn i rommet.
«Hvor er foreldrene dine?» spør hun.
Sigve heiser på skuldrene. «De var borte da jeg våknet.» Ylva gir han et smil.
«Hva leser du?»
«Lekser.»
«Ah, ja lekser er ikke noe gøy.»
De sitter en stund i stillhet.
«Skal vi ikke finne på noe gøy?» spør hun.
«Jeg tror jeg må lese ferdig dette først.»
«Vet du, jeg kan en del sagn som du kanskje ikke har hørt. Hvis du blir med å har det gøy bare en liten time med meg, så kan jeg fortelle dem etterpå.»
Sigve tenker seg om. Det var jo bare en liten time, dagen var jo såvidt begynt, han hadde hele dagen på å lese ferdig.»
«Ja, hva vil du gjøre?»
Ylva setter seg ned. «Det er noe jeg alltid har hatt lyst til å gjøre.» begynner hun med.
«Jeg har alltid hatt lyst til å sitte på i sleden.»
«Har du ikke gjort det før?» spør Sigve overrasket.
Ylva nikker svakt på hodet. «Nei, min far var veldig tradisjonell av seg. Jeg å Kris fikk aldri sitte på i sleden eller gjøre noe som helst før etter vi ble julenisse.»
Sigve nikker. «Hvorfor ville du ikke bli julenisse egentlig?»
Ylva ler. «Hvem har sagt at jeg ikke ville det?»
«Bestefar.» svarer Sigve usikkert.
Ylva nikker. «Selvfølgelig.» sier hun lavt.
«Nei, jeg hadde alltid gledet meg til å bli julenisse. Jeg gjorde alle leksene mine og enda mer. Men jeg ble fanget inne til menneskene, og da jeg kom tilbake, så var broren min blitt julenissen.»
Sigve fikk vondt av å høre det.
«Og nå vil jeg aldri få vite hvordan det er å fly sleden.» sukker hun.
«Men jeg har kjørt sleden før, kanskje pappa lar oss ta en liten tur nå?»
«Ja, men burde vi forstyrre han? Det er bare fire dager til lille julaften.»
Sigve tenker seg om. «Du har rett, vi kommer tilbake før han merker at vi har vært borte.»
Ylva smiler. «Så hva er det vi venter på?»
Ylva ventet i stallen på Sigve, han skulle hente en nøkkel. Ylva smiler for seg selv. Hun kunne nesten ikke vente lenger på å snart få kloa i de bjellene. Ylva ventet ikke lenge før Sigve kommer inn døren.
«Så hvis vi tar den lille sleden, så trenger vi bare to reinsdyr.» sier han.
«Perfekt.» smiler Ylva.
Sigve går bort til den innerste veggen, og Ylva følger varsomt etter han. Så tar Sigve ut nøkkelen fra lommen. Ylva har aldri sett den før. Den var i sølv og hadde utringninger av reinsdyr og en slede. Hjertet hennes banket fortere, og det kriblet i hendene. Sigve ser på veggen, og finner så et hull som Ylva først ikke så. Han vrir om nøkkelen, og Ylva kjenner hun blir utålmodig. En liten del av veggen åpner seg, og et skarpt lys kommer ut, og Ylva kniper sammen øynene. Og da hun åpnet dem igjen, så holdt Sigve bjellene i hendene. De nydelige bjellene som inneholdt så mye kraft og magi.
Sigve tar ut bjellene fra døren i veggen, og snur seg smilende mot tanten sin. «Skal jeg feste dem på Rudolf ?» spør hun.
Sigve rekker henne bjellene, og så plutselig dytter hun han i bakken, og skyter is ut fra hendene som fryser bena. Sigve setter seg opp uten å helt forstå hva som hadde skjedd. Ylva var borte. Og det var bjellene også. Og hun hadde is krefter. Sigve kjenner en klump som vokser i magen hans. Ånei. Hva skulle han gjøre? Hva kom faren til å si? Nei han kunne ikke si det. Han måtte ordne dette selv. Kanskje Iben kunne hjelpe han? Sigve rører på bena, og lar frosten forsvinne, og han løper ut. Sigve løper til huset. Tar kjelken, og Aker ned. Tankene raste i hodet hans. Hva om han ikke fikk tilbake bjellene? Han kan ha ødelagt julen.
Sigve løper gjennom portalen, og mot huset. Han var andpusten da han banket på døren. Da døren ble åpnet, ser han inn i øynene til Iben. Hun ser bekymret på han. «Går det bra?»
Sigve rister på hodet, og kjenner tårene presse seg på.
«Nei, bjellene. De er borte.» sier han fort.
«Jeg å Ylva skulle bare ta oss en tur med sleden, men hun lurte meg, og hun stjal bjellene.»
«Har du sagt det til faren din?» spør hun.
Sigve rister igjen hardt på hodet. «Jeg kan ikke, jeg må ordne dette selv, men jeg trenger hjelp. Hun har is krefter.» Sigve kjenner at det svir i halsen, og han tar hendene foran ansiktet.
«Jeg må ordne dette, Iben. Vil du hjelpe meg?»
Iben nikker. «Selvfølgelig, men hvordan skal vi to klare det? Vi er jo bare barn.»
Sigve ser stresset på henne. «Vi må bare det, jeg kan ikke dra hjem før jeg har fått dem tilbake.»
Nå klarte Sigve ikke lenger å holde tårene tilbake, og Iben omfavner han i en klem.
«Jeg skal hjelpe deg. Vi to til sammen er smartere enn hun er.» sier hun i øret hans.
Iben trekker seg unna, og Sigve tørker vekk tårene.
«Takk.» sier han, og Iben lar han komme inn.
