Iben blir liggende i sengen en stund etter hun våknet.
De hadde endelig funnet portalen, å nå kom de aldri til å se nisseverdenen. Iben snur seg, å ser på Sandra som åpner pakken til kalenderen. Hun tar ut en nisse for å henge i juletreet.
«Hvorfor fikk vi ikke lov å besøke dem? Når de får lov å besøke oss?» spør hun.
«Jeg vet ikke.» svarer Iben matt.
Moren kommer inn døren.
«Så dere er våkne.»
Ingen svarer, de bare ser på henne.
«Det er frokost nå.»
Sigve spiser opp grøten sin, så ser han opp på faren sin.
«Har der vært mennesker her inne før?»
Faren legger fra seg brevet han leste på.
«Ikke som jeg har hørt om.»
«Men får de lov å komme på besøk?» spør han.
Faren ser ut til å tenke seg om. «Min far var alltid veldig strenge med regler. Å at menneskene hadde ingenting her inne å gjøre.»
Sigve ser ned i den tomme skålen.
«Men du har jo andre regler.» Sigve ser opp på faren igjen. «Jeg har fått lov å kjøre sleden, og det fikk ikke du før du ble julenissen.»
Faren humrer. «Det er sant.»
«Har du møtt noen mennesker?» spør faren.
Sigve smiler. «Ja, hun kom gjennom portalen i går kveld. En nisse hadde mistet nøkkelen sin inne på gården.»
Sigve legger den ekstra nøkkelen på bordet, og faren ser på den.
«Jeg sa de ikke kunne være her.»
Faren drar hånden gjennom skjegget.
«Kanskje det er for det beste. Hvor godt kjenner du dem?»
«Jeg gjør ikke det.» sukker Sigve.
«Men de kan gjerne komme på besøk, men å gi dem en av nissenes portalnøkkel.. Det er kanskje ikke så lurt.»
Sigve nikker, å rydder av etter frokosten.
«Vi ses senere.» sier Sigve mens han kler på seg å løper ut døren. Han tar sin vanlige rute på kjelken ned bakken. Setter den fra seg foran fjøset, og går gjennom portalen.
Han går bort til døren, å banker på. Det tok ikke lang tid før døren ble åpnet, og en dame sto foran han. Det måtte være moren til Iben. De hadde de samme øynene og farge på håret.
«Hei, er Iben hjemme?»
«Ja, de er i skuret ved huset. Jeg skulle akkurat til å gå ut med et brett kakao, har du lyst på?»
Sigve smiler stort. «Ja takk.»
«Bare løp i forveien, så skal jeg ordne.»
Sigve går bort til skuret som lå litt i skjul mellom huset å flere grantrær.
Han åpner døren å ser masse folk som står bøyd over et bord. Han ble plutselig litt sjenert, og ville ikke avbryte samtalen de hadde.
Moren til Iben kom bak han i døren. Hun brøyter seg vei mellom folkene, og setter brettet midt på bordet.
Så kremter hun. «Iben, du har fått besøk.»
Iben snur seg fort, å ser på Sigve. Ansiktet lyser opp og hun gir han et smil.
Så begynte de å hilse på han. Det var faren, bestefaren, bestemoren, og moren. Også søsteren var her, men de hadde jo på en måte hilst før.
De tar hver sin kopp med kakao, og fikk ta på forskjellige toppinger selv. Krem, marshmallow, karamell og sjokoladedryss, og polkagrisstenger.
«Jeg har ikke sett deg her før. Bor du her?» sier Bestefaren, og hinter til Sigve.
«Jeg er bare på besøk.» smiler han.
«Hva gjør dere?» spør han så.
«Vi lager en kjelke for å delta med i konkuransen om tre dager.» svarer Iben.
«Kan dere ikke bare bruke en dere har?»
«Nei, alle må lage en egen, så skal vi se hvilken som funker best i akebakken.»
«Kan jeg bli med? Med egen kjelke.»
Iben ser opp på moren som svarte han.
«Ja det skal gå fint.» smiler hun.
«Da skal jeg begynne med en gang.» Sigve takker for kakao, og løper ut.
Iben ser på skissen av kjelken de hadde tenkt å lage. Den måtte være stor nok til både henne å Sandra, også skulle de male på alle dyrene fra gården.
«Sigve virker hyggelig.» sier moren å smiler til Iben.
«Han er det.»
«Når møttes dere?»
«På markedet.» Det var ikke helt sant, men ikke helt løgn heller.
Iben fyller opp sin andre kopp med kakao.
«Var du til Katrine idag mamma?»
«Ja jeg var innom med noe hun kunne varme opp til middag. Hun spurte etter deg.»
«Gjorde hun?»
Moren smiler. «Hun sa jeg ikke trengte å gjøre noe, siden du hadde vært så flink.»
Iben smiler. «Kanskje jeg kan dra innom nå?» spør hun.
Moren nikker, å stryker henne på kinnet.
Da Iben kom så satt Katrine på den samme plassen som hun brukte i sofaen. Hun skrudde av tven å ser forvirret på Iben.
«Hva gjør du her?»
«Jeg tenkte du kanskje ville ha selskap.»
«Det var hyggelig av deg, men du kan dra hjem igjen.»
Iben godtok ikke svaret, og gikk heller på kjøkkenet.
Der tok hun de seks krumkakene hun hadde fått av bestemoren i en skål, og satt på kaffe.»
Da det var ferdig gikk hun ut i stuen.
Katrine smaker på kaken, og sa at jeg måtte hilse til bestemor, å spørre om oppskriften.
Iben la en vedkubbe til i oven, å ser seg rundt. Hun hadde ikke tenkt på det før, men Katrine hadde ingen bilder her.
«Har du noen barn?» spør Iben.
Katrine setter fra seg kaffen på bordet, og sukker.
«Jeg hadde en sønn.»
Iben setter seg ved henne i sofaen igjen. «Og siden du ikke ser ut til å gi deg med hvorfor jeg ikke liker jul, så skal jeg fortelle deg det.» Katrine satt stille en stund før hun fortsatte.
«Da jeg var tre, så døde faren min på julaften av hjertefeil. Jeg husker ikke så mye av det, bare at jeg gråt.» Hun tar en pause før hun fortsetter.
«Mannen min døde for seks år siden i julen, og året etter, sønnen min.» Stemmen hennes skjelver.
«Så jeg har ikke hatt så mange gode minner fra julen, for den tok bort alt det gode i livet mitt. Derfor sluttet jeg å feire jul.»
Iben gir henne en klem. Hun sa ingenting, de bare klemte hverandre en stund.
«Takk.» sier Katrine etter hun trakk seg vekk.
«For hva?»
«At du har vært her for meg.»
