Iben åpner kalenderen sin. Idag fikk hun et lys som ser ut som en nisse. Iben setter den på nattbordet, og bytter så fra pysjamas til bukse å genser.
Etter frokosten, så fikk Iben moren til å flette håret hennes i en lang fransk flette.
«Jeg vil også ha!» Sandra setter seg på stolen som Iben hadde sittet på.
«Jeg går ut å maler det siste på kjelken.» roper Iben fra gangen.
Iben ser på kjelken sin, og da hun skulle til å male på en høne, så kom Sandra inn.
«Kan jeg få male noe?» spør hun.
Iben ser nølende på Sandra.
«Det er min kjelke å.» sutrer hun. «Vi skal kjøre sammen, og jeg har ikke fått malt noe.»
«Javel, javel.» Iben gir henne motvillig penselen.
«Du kan male hønen der.» Iben peker på plassen hun allerede hadde startet.
«Jeg vil male en katt.»
«Jeg har malt alle tre kattene allerede.» Svarer Iben.
«Der er Molly, Tulle, og Mikkel.» Iben viser Sandra.
Sandra slipper ut et sukk, og begynner å male en høne.
«Ble den ikke fin?» spør Sandra da hun var ferdig.
«Den ble veldig fin.»
Den så ut som en høne. Som hadde blitt påkjørt. To ganger.
Greit kanskje ikke så ille, det var sjarm i den.
De bærer ut kjelken, og like etter ser de Sigve komme ut fra låven.
Iben ser på kjelken hans. «Så fin den er.»
«Takk, deres å.» svarer han.
Foreldrene kommer ut, og gir dem et smil.
«Er dere klare?»
«Jaaa.» svarer Sandra ivrig.
De begynner å gå bortover veien. De gikk forbi Katrine sitt hus, og Iben titter forsiktig inn gjennom vinduene. Hun fikk øye på venninnen til Katrine som sto å hang opp julepynt i stuen. De fortsatte forbi, og ikke lenge etter ser Iben akebakken. Det var fullt av folk. Flere var begynt å gå opp med kjelkene, mens flere sto å ventet på toppen.
«Hei.» Iben snur seg å ser på Mari. Hun hadde laget en kjelke som ser ut som et fly.
«Hei, så kul den var.» Iben peker på kjelken hennes.
«Takk, hvem er det?» Mari ser på Sigve.
«Hei, jeg er Sigve.»
«Mari.» smiler hun.
«Vi går å stiller oss her borte, lykke til.» sier foreldrene. De begynner å gå opp bakken, og ikke lenge etter, så begynner Sandra å klage om hvor sliten hun er. «Kan jeg få sitte i kjelken?»
«Nei.» svarer Iben irritert.
De var endelig kommet til toppen. Der sto det kjelker på rekke å rad bortover kanten. De plasserer kjelkene sine ved de andre.
«Hva skal det der liksom forestille?»
Iben ser på en fregnete gutt som snakker til Mari. Hun ignorerte han, og han sparker av den ene vingen.
«Hei!» roper hun surt.
«Du hadde ikke vunnet med den uansett.» ler han.
Iben ser han går bort til sin egen kjelke som ligner en bil. Iben går bort til Mari som ser trist på den brekte vingen. «Går det bra?»
Hun nikker. «Det er bare sånn Brian er.»
Sigve var kommet på siden av dem. «Jeg tror ikke Brian kommer så langt i bilen sin.»
Før vi får snakket mer om det, ble det ropt opp at alle måtte gjøre seg klare.
Sandra satt allerede i kjelken å ventet.
Iben sto bak for å gi fart, og da de skjøt signalet, dyttet hun kjelken og hoppet oppi. Iben merker seg at allerede så var flere av de andre sine kjelker blitt ødelagt. Noen hadde ikke styring, og krasjet i snø dunger. De akte fort nedover bakken. Sigve lå fremst, så tvillingene de hadde møtt når de lagde pepperkakehus, så Iben og Sandra, og Mari bakerst. Alle andre kom ikke lenger. Mari var begynt å ta dem igjen, men så krasjet den siste vingen ned i snøen, og kjelken datt om. Nå var de bare tre igjen, og det så ut som om de lå likt da de krysset mållinjen.
En mann kommer mot dem. «Det var spennende, vi skak bare sjekke kameraet for å se hvem som kom først.»
«Tenk at det ble så likt.» ler Iben.
Mannen kom tilbake, og alle så på han i spenning. Så sier han med en høy stemme. «Og vinneren er.. Sigve!»
Alle begynner å klappe, og mannen gir han en gullmedalje som han henger rundt halsen på Sigve.
«Takk.» sier han stolt.
Så gir mannen en medalje til Iben og Sandra for andre plass, og tvillingene på tredje.
Sandra tar medaljen rundt halsen og ser på den. Foreldrene kommer bort til dem, og gir Iben å Sandra hver sin klem. «Gratulerer.»
«Er ikke foreldrene dine her for å se på deg?» spør så moren Sigve.
«Nei de har litt mye å gjøre før jul.» svarer han.
Iben snur seg litt, og ser at foreldrene til Mari trøster henne. Etter litt klemmer kom hun bort til dem.
Mari ser på Sigve. «Hva gjorde du med kjelken til Brian?»
«Jeg gjorde ingenting.»
«Du sa han ikke kom til å komme langt, hans kjelke var den første til å bli ødelagt.»
Sigve ler. «Jeg så kjelken hans. Det var ikke noe bra arbeid.»
Mari nikker. «Da er du også herved invitert til juleforestillingen i morgen.»
«Takk.»
Mari sier hadet, og går sammen med foreldrene sine.
Sigve ser uforstående på Iben. «Hva vil det si?»
«De skal ha en forestilling på skolen i morgen. For å avslutte året.»
«Skole?» spør han forvirret.
«Ja? Har dere ikke skole? For å lære ting?»
«Nei, men jeg lærer ting. Det er som oftest å lese en bok eller bli med pappa på jobb for å se hva han gjør.»
«Hva er det han gjør da?» spør Iben.
Sigve ler. «Han er julenissen.»
«Julenissen?» Gjentar Iben sjokkert.
«Ja, og forresten så får jeg lov til å vise dere rundt i nisseverdenen en dag.»
Iben smiler stort. «Så kult!»
Iben klarte fortsatt ikke å skjønne at han var julenissen sin sønn. Hun hadde vare trodd at han bodde ved fjøset han kom ut fra når de var der inne.
Sandra hadde ikke stått langt unna, og kom nå å jublet etter å ha hørt det Sigve hadde sagt.
