De hadde stått opp tildig for å hjelpe til med å sale hesten. «Beklager ar jeg ikke har noe frokost til dere.» sukker Lotta.
«Det går fint. Dette er mer enn nok.» smiler Iben.
Også de to barna blir med på reisen.
«Hvordan er det her ute?» spør Sigve henne.
«Det er vel fint. Det er alt jeg vet om, så jeg kan ikke si noe annet.» smiler Lotta.
Resten av sledeturen fortsetter så å si i stillhet, og de gikk av på nedsiden av fjellet.
«Takk for turen.» sier de, og vinker mens de kjører av gårde.
Nå som de var alene ser Iben spent på Sigve.
«Hadde du en drøm i natt egentlig?»
Sigve rister svakt på hodet. «Nei.»
Iben ser opp på fjellet. Hun visste ikke om det var tåke eller skyer mot toppen, men hun kunne ikke se den.
«Eller jo.» Sier han. «Jeg drømte at vi måtte gjennom en siste prøve før vi var klare for å møte Ylva.»
«Hva skal det bety? Er det bjellene som har laget disse testene?»
«Det må det jo være.» svarer Sigve.
De begynner å gå opp stien som var på fjellveggen. Iben kjenner at det begynner å rumle i magen, og hun legger hånden sin over.
«Jeg er også skrubbsulten.» sier Sigve.
Så lyser det opp i en liten hule i fjellet. De titter inn, og ser en blåbærbusk. Iben ler overrasket, og smaker på en. De spiste ikke mange bær før de begge var mette.
«Hvordan er set mulig?» sier Iben.
«Nisseverdenen er full av magi, vi har bare ikke oppdaget den på grunn av muren.»
De fortsetter opp fjellet, og den siste delen måtte de nesten klatre for å komme seg til toppen.
Det som møtte dem var flere isfjell som sto rundt omkring på plassen.
«Hva skal vi gjøre når vi møter henne? Vi har fortsatt ikke vært gjennom den siste testen.» sier Iben.
«Jeg vet ikke, men vi kan ikke vente på at portalen skal åpne seg. Kanskje vi klarer det uten den.»
«Men drømmen din.» sier Iben.
«Vi må få de bjellene tilbake i kveld!» sier Sigve.
Sigve begynner å liste seg mot hule inngangen, og Iben følger motvillig etter.
«Vi har ingen plan! Tror du at hun bare har bjellene liggende?» Sier Iben frustrert.
«Nei, men vi må jo inn å se.» svarer han.
Ylva hadde serr utover landskapet fra det høye fjellet siden hun kom, men det hadde ikke vært tegn til noen. Ylva ser seg rundt i hulen. Kanskje hun bare skulle dra hjem til det lille skrukkete huset hennes? Hadde hun bare funnet det blå fjellet så kunne hun ha vært julenisse nå. Eller så funket ikke ønsket fordi hun ikke har et rent hjerte. For det var jo Birk som fulgte henne dit, og han virket ganske sikker på hva slags fjell det var snakk om. Ylva hadde uansett ikke funnet noe som helst der ute, og nå som hun hadde tatt bjellene, så var det ingen vei tilbake. De skulle være i isfjellet i all evighet. Ylva hører stemmer utenfor, og blir fort på vakt. Så får hun øye på Sigve og en jente. Det måtte være Iben. Ylva forventet at Kris skulle komme etter dem, men det kom ingen flere.
Ylva ler lavt.
«Beklager at det måtte bli sånn lille gutt.» sier Ylva.
«Du kan fortsatt gjøre det rett. Vi har tid til å dra tilbake før pappa drar ut med sleden.»
«Å meg? Bli forvist sammen med alle andre her ute?» ler Ylva. «Jeg tror ikke du skjønner at det er jeg som har overtaket her.» fortsetter hun.
«Pappa tilgir deg, helt sikkert. Han er ikke som bestefar.»
«Det vet jeg vel, men han gjorde ikke noe for å stoppe han heller.»
Ylva hadde bestemt seg. Hun måtte kvitte seg med dem . Hun kunne ikke undervurdere han.
Ylva kaster frem hånden sin, klar til å fryse dem, men de forsvant i en portal som dukket opp ut av ingenting.
Sigve stiller seg foran Iben for å beskytte henne, men da han lukker opp øynene ser han at de nok en gang har blitt dratt gjennom en portal. På den andre siden var de høyt oppe på et fjell fullt av tåke. «Den er for tykk. Hvordan skal vi vite hvor vi skal?» sier Iben.
«Jeg vet ikke. Vi må bare holde sammen.» svarer Sigve og tar henne i hånden. De begynner å gå fremover, men fortsatt uten å finne noe.
Iben kjenner at bakken forsvinner under henne, og plutselig henger hun utenfor fjellet med bare Sigve som holder henne i hånden. «Iben!» roper han.
Iben hyler mens hjertet løper fra henne.
«Sigve!» roper hun tilbake. Hun kunne kjenne at han prøvde å dra henne opp.
«Jeg sklir på isen!» roper han med redsel i stemmen.
«Er det noe du kan trå på på fjellhyllen?»
Iben kjenner etter med bena, men finner ikke noe å få tak i. «Nei.»
Sigve sklir litt frem, og han legger seg ned på bakken. «Gi meg den andre hånden din.» roper han.
Iben gjorde som han sa, og han kunne se frykten i øynene hennes.
Sigve prøver igjen å dra henne opp, men uten feste så var det vanskelig.
Så hører han en stemme.
Hvis du slipper henne, så kommer hun seg trygt hjem på gården.
«Hørte du det?» spør han.
«Hva da?» spør Iben forvirret.
Du kommer også trygt hjem. Og dere vil ikke huske at noe av dette har skjedd. Dere fortsetter som normalt.
«Og bjellene, og Ylva?» spør Sigve ut i luften.
«Hvem snakker du til?» spør Iben.
Bjellene kommer også trygt hjem, men Ylva vil fortsatt være her ute, og huske alt.
Sigve tenkte på det. Så alle kom seg hjem, unntatt Ylva? Han ville bare ikke huske at det var hans feil?
«Sigve hva er det som skjer?» spør Iben.
«Jeg vet ikke.» svarer han lavt.
«Jeg får vondt i armene.» sukker Iben.
«Jeg skal få deg opp.» sier Sigve, og prøver igjen å dra.
Så er det som om isen ble glattere, eller at noe dytter i han. De begge falt utenfor fjellveggen, og gjennom en portal. De kom ut på andre siden, og var fortsatt på fjellet med tåken. Men så forsvant tåken, og en utringning av en dør kom på fjellveggen. De går bort til den, og Sigve tar opp nøkkelhullet fra sekken som han fester på. Et glitrende lys faller fort over døren før der forsvinner. Sigve tar opp portalnøkkelen sin. Han trodde han visste hva han måtte gjøre.
Sigve tenker på stedet han ville dra, og går gjennom.
Iben står å venter på at Sigve skulle komme gjennom. Hun skjønte ikke noe av det som skjedde, men det virket som om Sigve gjorde det.
Da døren åpnet seg igjen, så hun bestemoren sin.
«Bestemor?»
Det kommer et nytt glitrende lys over døren, og Sigve går gjennom en gang til. Denne gangen kom Birk ut.
Iben begynte å tenke på bildet de hadde fått i en av prøvene. Det måtte ha noe med det å gjøre. Den siste personen som kom gjennom var faren til Sigve.
Julenissen.
Så blir de alle dratt gjennom en portal, og Ylva står foran dem. Hun ser sjokkert på dem alle.
Så ler hun. «Hva er dette?»
«Dette er noen av de som bryr seg om deg, og som du bryr deg om.» sier Sigve.
Ylva retter blikket sitt på den gamle damen.
«Jeg har aldri møtt henne før.»
Anna trer fram mot henne. «Ylva, du ser jo helt lik ut.»
«Anna? Ylva ler, og gir henne en klem. «Alder funker litt annerledes her. Du har holdt deg godt du å.» sier hun.
Birk går også bort å gir dem en klem. Så henger Kris seg på.
«Nei, jeg vet hva dere prøver på.» Ylva trekker seg unna. «Det vil ikke funke, det går ikke.»
«Du må bare åpne hjertet ditt å godta at vi er alle glade i deg.» sier Kris.
«Næi!» roper Ylva og fryser Kris.
«Pappa!» roper Sigve fortvilet. Sigve løper mot Ylva, men så fryser hun han også.
Birk løper å holder fast hendene til Ylva, mens han ser inn i øynene hennes. «Du vet hva jeg føler for deg. Det har ikke gått et øyeblikk uten at jeg tenker på latteren din, og måten øynene dine lyser på når du ser på stjernene.»
Birk trår frem å kysser henne.
Ylva kjenner varmen bre seg gjennom kroppen, og opp til hjertet. Hun kjente at varmen ble sterkere, og det kalde som smeltet bort. Da hun åpnet øynene igjen, så ser Ylva at all isen hun hadde laget smeltet bort, og Julebjellene kom fram. Hun smiler til Birk, og før de fink gjort noe, så ble de tatt gjennom en portal og ut foran stallen i nisseverdenen. Anna og Iben var ikke der, og heller ikke Birk.
«Hvor ble de av?» spør hun frustrert.
«De ble kanskje sendt hjem.» sier Sigve.
«Det kan vente, vi må få gjort klar sleden å reinsdyrene.» sier Kris.
