Iben åpner den andre pakken i kalenderen sin. Hun tar ut et pannebånd, og snur seg mot Sandra som tar ut et helt likt et. Skal vi gå matchende hele julen? De går ned og ser bestemoren og moren stå på kjøkkenet å lage pepperkake deig. Og faren og bestefaren som lager et langbord og setter ut stoler. På border ligger det flere redskaper for å skjevle deigen å kutte vegger å tak.
Faren får øye på dem.
«Hva gjør dere i pysjen enda?» spør han.
«Klokken er ti pappa.» svarer Iben.
«Ja jeg vet, men det kan komme folk når som helst.»
«Kan vi spise frokost først?» spør Sandra.
Faren later som om han må tenke seg om.
«Greit da.»
Etter frokosten gikk de å skiftet, og når de kom ned ble de også satt i arbeid. Sandra tok over for faren mens han ble sendt ut for å hente mere ved, og Iben ble spurt om å måke snø foran inngangen. Hun ser på det store grantreet som står alene midt på plenen, som de skulle tenne det i morgen for å feire første søndag i advent.
I det Iben var ferdig å måke snø, så ser hun noen som kommer gående bortover veien. Hun setter fra seg spaden, å går inn. «Det kommer noen.» roper hun.
«Anna.» roper bestefaren, og bestemoren kommer ut i gangen.
Bestemoren åpner døren og slipper inn alle barna. Sandra var også kommet, og de hilste på alle. De var fire barn i alderen mellom hun å søsteren. Bestemoren inviterte så foreldrene til julegrantenningen, før de gikk å satte seg rundt bordet.
Alle satt konsentrert rundt bordet, og bestemoren stekte det de hadde kuttet, og vi pyntet det som var kjølt ned. Iben skulle lage låven som sto ute. Hun hadde kuttet opp flere dyr for å fylle den med.
Iben ser på de andre som putter godteri over alle veggene, å smugspiser godteri.
«Spar litt til meg da.» sier Iben
«Hvor lenge blir dere?» spør den lille gutten som heter Patrik.
«Til etter jul en gang.» svarer søsteren han.
«Så heldige dere er som slipper skole HELE desember.» sier han trist.
Iben ser på jenta som er på hennes alder. Hun het Mari husket hun. «Hva fikk du i julekalenderen idag?» spør Iben henne.
«Jeg har sjokolade kalender.» svarer hun.
Samtalen gjennom byggingen gikk litt opp og ned. Men nå var alle endelig ferdige med hver sitt hus. Iben ser over arbeidet sitt, og vil si seg fornøyd. Så tar hun et overblikk på de andre. Søsteren hadde laget et tradisjonelt pepperkakehus, med mere godteri enn pepperkake. Patrik hadde vel egentlig gått for samme stil. De to tvillingsøstrene som bare snakket med hverandre hadde også veldig like hus. Men penere pyntet enn de to minste. Iben ser på Mari sitt. Det var en kirke. Å den var pyntet med bare melis.
De voksne kom inn, og ga alle mye skryt for husene sine. Men vi barna ventet bare spent på hvem som ble vinneren. De sa at alle var vinnere, men etter litt mas og om og men, så kåret de Mari.
Mens i nisseland:
«Sigve!» hører han moren rope. Sigve ser en siste gang ut av vinduet som har en utsikt over hele byen. Ihvertfall det som er innenfor muren. Ingen vil snakke om det som ligger utenfor. Det er bare farer og ondskap der ute.
«Sigve!» hører han moren rope en gang til, og Sigve snur seg rundt å møter blikket hennes.
Moren har kommet inn i rommet, og ser misfornøyd på han.
«Dette er tredje gangen på bare TO dager.»
Sigve skjønte hva hun mente. Han hadde kjedet seg med opplæringen, og hadde blant annet pyntet juletreet med dopapir og smuglet inn en geit. Det med geiten fikk han hjelp med fra Hanne som bor på gården. Det siste sprellet som moren nå hadde oppdaget var pepperkakene han hadde laget, med litt for mye pepper.
«Unnskyld.» sier han. «Det skal ikke skje igjen.
«Det var det du sa de to andre gangene å.»
«Men denne gangen mener jeg det.»
«Du havner på slemmelisten i år.» sier moren strengt.
«Nisser kommer ikke på slemmelisten.» svarer Sigve.
«Men det burde de.»
Moren gir han en klem. «Jeg vet det er mye denne julen. Du skal ta over for faren din snart, og det er mye å lære å huske på.»
Sigve har følt på presset en stund. Å bli selveste julenissen er en stor jobb.
«Kan jeg ikke bli med Hanne inn til menneskene? Da får jeg sett og lært hva de gjør.»
Moren trekker seg unna, og ser han inn i øynene.
Hun har en bekymret rynke mellom øyenbrynene.
«Det må vi diskutere med faren din å.»
«Hva da?» faren kom inn døren, og tar av seg nisseluen å jakken, som han henger ved døren.
«Sønnen din vil se på menneskene.»
Faren smiler stort. «Jasså du.»
Så tar han ut en nøkkel fra bukselommen, og holder den frem mot han. Sigve tar den i mot og ser på den. Den var av kobber, og hadde flere jule motiver. Som nisser, snø, og julestjernen.
«Men du må love å gjøre leksene dine, og ingen flere sprell.»
«Jeg lover.» og denne gangen mente han de faktisk.
Sigve skulle til å løpe ut, men faren stoppet han.
«Har du ikke noe du skal gjøre først?» spør han.
Sigve stopper opp i døren, og snur seg.
Så ser han bort på spisebordet hvor de uferdige leksene ligger.
Sigve leste om julestjernes magi, hvordan den samlere juleglede over hele verden, som gir kraft til Rudolf sine bjeller. Å når Rudolf bruker de bjellene på julaften, blir himmelen fylt med nordlys. Nordlyset er som en portal over hele verden så julenissen kan fly over hele verden på en natt.
Moren kommer med en varm kopp kakao med mye krem. Hun stryker han på kinnet, og Sigve begynte å tenke på det som ikke står i noen bøker.
«Hva er utenfor muren?»
Moren setter seg ved han.
«Sigve, du må love at du aldri går utenfor den muren.»
«Men hvorfor? Hva er så farlig?»
Hun sukker. «Jeg skal fortelle det, en annen dag.»
