Ylva kan ikke ha husket å ha sovet så godt på lenge. Dette var noe annet forhold til huset hennes ute i skogen. Kalde trekk som kom gjennom veggene, og en hard seng. Men selv om det var kaldt der ute, så hadde hun blitt vant til det, og begynt å trives i kulden. Ylva ser på hendene sine der det kommer frostrøyk fra, og smiler. Å som det fristet å fryse ned hele byen. Men da finner hun ikke bjellene. Selv da hun bodde her, fortalte aldri faren hvor bjellene var gjemt.
Da Sigve kom ut i stuen, smilte foreldrene til han. De hadde dekt på bordet, med en for mye. Sigve ser spørrende på dem, og da de skulle til å si noe, kom det noen ned trappen. En dame med mørkt bølgete hår, og lyse blå øyne, som is. Sigve ser på faren sin igjen.
«Dette er tanten din, Ylva.» smiler han.
Sigve ser bort på Ylva igjen. «Hei.»
«Hei.» Svarer Ylva tilbake før de setter seg rundt bordet.
Sigve tar en pannekake med sirup og bær på. Det var stille rundt bordet denne morgenen, og Sigve ser på tanten sin. «Hvorfor kom du tilbake først nå?»
Ylva kremter, og retter blikket på dem.
«Jeg er lei for at jeg rømte, og at jeg var borte så lenge, men jeg håpet du ville tilgi meg, så kan jeg hjelpe til med forberedelsene til jul.»
«Selvfølgelig tilgir jeg deg.» svarer faren.
«Hvordan er det utenfor muren?» spør Sigve.
«Vel, det for det meste bare skog og fjell.»
«Ingen troll?»
«Jeg har ikke møtt noen troll, men jeg har møtt noe annet.»
«Hva da?» spør Sigve nysgjerrig, og han kunne se at faren og moren også var interessert.
«De forviste nissene, som tidligere julenisser mente ikke passet inn.» svarte Ylva.
Ylva hadde pakket en sekk med varme klær, og niste. Hun ville bare vekk. Vekk fra familien, men mest faren. Hvordan kunne han gjøre dette mot henne? Og hvordan kunne ikke Kris bry seg om dette? Ylva hadde prøvd å snakke med faren, men han hadde bare fryst henne ute. «Det har ikke noe å si om du er eldst, du hadde aldri kunnet blitt julenisse. Du er en jente.» hadde han sagt. Ylva tørker vekk en tåre som hadde funnet veien nedover kinnet. Nei hun skulle ikke gråte over dette. Ylva hadde hørt en sang da hun var lita, men hva om det var mere enn en sang? Hva om det var en sannhet?
Utenfor hvor det blå fjell møter stjerneklar himmel, et ønske venter deg. Rent er hjertet som den første snø, dua ei dua hei, ønsket er ditt, men vær klok det blir du ikke kvitt.
Ylva skulle finne dette fjellet, og ønske at hun ble julenisse, og hun kom ikke tilbake før hun fikk det.
Ylva hadde gått en stund, og mørket har senket seg rundt henne. Et lys titter fram i det fjerne, og hun myser mot det. Så dukker det opp en nisse. En nisse hun ikke har sett før. En grønn lue som så ut som et blad, og spisse ører. De brune øynene hans smilte mor henne. «Har du gått deg bort?» spør den fremmede.
«Nei, jeg vet bare ikke hvor jeg skal.» svarer Ylva.
«Hva slags nisse er du?»
«Jeg er en skogsnisse, og jeg heter Birk.»
«Hei, jeg er Ylva. Bor du her ute?»
«Ja, med alle de andre skogsnissene som ble utestengt for flere hundre år siden. Også de som ble forvist bor her ute. Du vet de som ikke passet inn i den perfekte byen på innsiden av muren.» sier Birk Bittert.
«Ble du forvist?» spør han så.
Ylva var litt usikker på hva hun skulle svare, for hun rømte jo, men hun ble utestengt fra familien.
«Ja.» svarer hun.
Birk ser trist på henne.
«Vil du bli med hjem til oss?»
Ylva hadde først lyst til å si ja, kanskje hun passet bedre sammen med de, men hun måtte videre.
«Beklager, jeg skal et sted.»
«Som du ikke vet hvor er.» ler Birk.
«Ja, akkurat.»
«Vel det var synd, men hvis du trenger et sted, så står det et tomt hus mot øst, bare følg julestjernen.»
«Takk.» svarer Ylva, før de går hver sin vei.
Det føltes ut som flere timer hadde gått, men endelig kunne hun se et lite hus. Der var skrøpelig laget, men bedre enn ingenting. Ylva gikk inn, og tente et lys. Det så ut som det fortsatt bodde noen der, for det var noen klær i skapet, og pynt på hyllene. Ylva ser på den smale sengen, den hadde ingen madrass. Bare noe saueskinn. Hun legger seg ned for å prøve å sove, men alle tankene suser gjennom hodet. Og det faren hadde sagt som går om å om igjen. Hatet og sinnet bygger seg opp inni henne, så plutselig. Så føltes det som om at en kulde traff hjertet hennes. Ylva slipper ut et stønn, og tar hånden til hjertet. Hva skjedde nå? Kanskje det bare var et kaldt trekk som kom? Ylva prøver å ikke tenke mer på det, og prøver heller å få sove igjen.
Da Ylva våknet denne morgenen kunne hun kjenne en følelse hun ikke har kjent før. Hun kjente seg sterk, men hun visste ikke hvorfor. Ylva tar med seg en kjele ut og tar oppi snø. Dette kokte hun over peisen. Det gikk lang tid uten at noe skjedde, men plutselig ut av ingenting. Ylva skulle bare strekke litt på seg. Hun ser oppi taket. En stor istapp hang ned. En istapp hun hadde laget. Ylva ser ned på hendene sine. Det så ut som flere snøkrystaller var festet til huden. Ylva strekker ut hånden sin igjen, og en ny istapp blir laget.
