V
Evangeline falt.
Han skimtet det akkurat idet hun tok steget. Klær og hår flagret rundt henne. Øynene lukket. Hun hadde hvisket ord ut i luften. Han hadde hørt dem.
Men han hadde ikke forventet at hun skulle gjøre det.
Han tok sats for å ta henne imot. Han kunne ikke miste henne.
Men vingene hans var borte.
Evangeline traff bakken.
***
Evy
Evy bråvåknet over at noen skrek i naborommet. Et øyeblikk satt hun kun i senga og hørte på det, prøvde å gni seg i øynene og forstå hva som skjedde. Det burde ikke være noen i leiligheten. Ingen utenom henne.
Men så kom hun på -
V.
Hun spratt opp av senga, dro morgenkåpa over skuldrene og rev døra si opp. Døra inn til foreldrenes soverom var lukket, men hun hørte et skrik igjen. Hjerteskjærende, langt, før det stilnet og ble til ujevn innpust og utpust, hakkete, higende, hikstende. Evy kunne ikke tro hva hun var vitne til.
Kanskje hun fremdeles drømte.
Hun tok en hånd om dørhåndtaket og lente øret sitt inntil døra.
Evy husket hva V hadde fortalt henne. At han ikke drømte. At han kun sov. Så hva var det han hadde utstøtt slike skrik for? Var mareritt innenfor drømmer, eller noe helt annet? Det var ikke lett å vite, og det ga mer grunnlag for Evys teori om at hun fremdeles drømte selv.
Han kalte på noen, et navn hun ikke fikk helt til å henge på greip. Stemmen hans mumlet, vanskelig å definere når hun sto på andre siden av døra og måtte høre etter. Han gjentok navnet flere ganger.
«Seraph – Sera – Seraphi –»
Evy lente pannen sin mot treverket og lukket øynene.
Du kjenner ham ikke. Du vet ikke hvem han er. La han sove i fred.
Hun slapp taket på dørhåndtaket og gikk inn på rommet sitt igjen, mens hun i hodet gjentok det samme navnet han hadde gjort.
***
Noen sto og lagde mat inne på kjøkkenet når Evy våknet igjen. Lyden av noen som romsterte i skuffer og skap, freselyden av noe som stekte, lukten av bacon – nydelig, deilig bacon.
Evy sniffet ut i lufta, fremdeles med øynene lukket da den svake erindringen av røyk traff nesa hennes. Noe som brant.
Hvem var det som sto og lagde mat med ingredienser hun ikke hadde? Sist gang hun hadde vært på butikken nå, hadde hun bare slengt i noe brød og enkelt pålegg for å klare seg de neste dagene. Hun hadde ikke handlet inn bacon eller annet som krevde steking.
Hun kastet av seg dyna og kom seg ut av senga og bort til kjøkkenet. Lyset her ute var så skarpt at hun måtte myse for å ta inn omgivelsene. Røyklukten ble strammere jo nærmere hun kom, til hun sto i døråpningen med hånden lent mot karmen og mesteparten av håret foran ansiktet.
«God morgen.»
V åpnet ovnen for å ta noe ut.
Evy holdt tilbake et hikst. «Du er fortsatt her,» poengterte hun, mest til seg selv. Han var her ennå, til tross for at han hadde sagt at han ikke ville være det. Hun hadde ikke trodd på ham når han hadde gitt henne løftet om å bli i går. Tankene hennes gikk til i natt, når hun hadde drømt at vokteren hennes hadde ropt ut noe i søvne. Det måtte ha vært en drøm. Evy kunne ikke se for seg at hun faktisk opplevde det.
Han plasserte brettet med bacon oppå stekeovnen før han vendte oppmerksomheten mot henne. Øynene hans gikk kjapt over henne én gang, nok til å vekke sommerfuglene i magen hennes som hun aldri så ut til å bli kvitt.
Til hun kom på hva hun hadde på seg.
Evy så kjapt nedover seg selv for å bekrefte det hun allerede visste var sant. En hvit skjorte med alle knappene utenom den midterste åpen, og undertøy som hang så lavt at hoftebeina hennes var synlige.
Dette skjedde ikke.
Din idiot, Evy.
Enhver følelse han enn måtte ha over hvordan hun så ut, var gjemt bak en nøytral maske. På et vis var hun takknemlig for hvor lukket han var, på samme tid som at hun skulle ønske noe skinte igjennom. Hva som helst. Et eller annet som bekreftet at han følte ... noe.
«Jeg er snart ferdig med frokosten,» var alt han sa da hun ikke fikk til å åpne munnen sin. Han så på stekepannen med brente egg og smilte litt. «Jeg må bare lage nye egg.»
Evy holdt blikket sitt på eggene og lukket skjorta igjen med hendene sine. Hodet hennes gikk for sakte, hun hadde nettopp våknet. Og i all hast fordi hun trodde leiligheten sto i brann, intet mindre. Hun trengte tid på å ta alt innover seg, hvis dette virkelig var hennes nye hverdag.
Med ett var hun usikker på om hun hadde gjort det rette.
«Ehm ... takk?» sa hun og gikk mot soverommet igjen. Da døra hadde lukket seg igjen og hun var sikker på at V ikke kunne se henne, falt hun ned på huk og la ansiktet i hendene sine.
Han så sikkert ingenting. Det går bra.
Hun gjentok det i sitt eget hode flere ganger, men klarte aldri å overbevise seg selv fullstendig. Litt mekanisk fikk hun på seg vanlige klær og sjekket klokka. 08.00. Hun startet ikke på skolen før halv ti, så hun rakk å spise frokost med ham. Til sin forskrekkelse.
«Trenger du noe hjelp?» spurte hun da hun vandret inn på kjøkkenet igjen.
«Ikke egentlig.» Han så kjapt rundt seg som om han lette etter ting hun kunne gjøre. «Jeg er straks ferdig.»
Evy tvinnet noe av håret sitt mellom fingrene og satte seg ned ved kjøkkenbordet. Han var kledd i svart i dag også, men hadde på seg andre klær enn dagen før. Buksene satt litt løsere, og istedenfor en t-skjorte hadde han dratt på seg en genser i samme tone. Han hadde ikke på seg sko, siden de var inni huset, men enkle sokker som overraskende nok var hvite. Hun stirret på de litt fraværende.
«Har du en greie for føtter?» spurte han.
Evy var nå overbevist om hun kom til å dø av skam i løpet av den neste uka hvis dette fortsatte. Hun gnisset tenner og rev blikket sitt vekk og plasserte det på tallerkenen han holdt i hendene sine.
«Du går med hvite sokker,» kommenterte hun tørt og lente seg litt unna da han la tallerkenen med mat på bordet foran henne. Det var så mye mat at hun kjente magen vrenge seg litt. Om morgenen droppet hun alltid frokost fordi systemet hennes ikke var klar for å ta til seg noe. Men det nektet hun å si høyt til ham.
Han hentet sin tallerken. «Burde de vært en annen farge?»
«Svarte,» svarte hun litt raskere enn nødvendig.
Det virket som et lys gikk opp for ham, som han først nå innså hva han faktisk gikk med. «Ah.»
Han satte seg ned ovenfor henne. Evy fulgte hver bevegelse, hvert minste hint som kunne glimte igjennom om hva han forsøkte å oppnå. Hvorfor lagde han frokost til henne? Måten han tok bestikket i hendene sine og begynte å skjære i brødskiven med stekte egg så ikke ut til å ha noen dype hensikter, men hun kunne aldri vite. Det kunne hende at han hadde puttet noe i maten, noe som fikk henne til å glemme alt som hadde skjedd til nå.
Hun rynket øyenbrynene og så ned på maten sin. Den svake luggingen i brystet var velkjent nå, som en gammel smerte hun alltid hadde levd med.
«Er du ikke sulten?» spurte han og senket sitt eget bestikk. «Jeg lover, eggene er godt stekt nå.»
Evy glodde på maten overbevist om at hun kunne se gift i eggeplommen, blandet inn med smøret, inne blant fettet på baconet. Det var sikkert ikke noe galt med maten, men hun klarte ikke stoppe. Uansett hvor mange ganger hun tenkte at frokosten kun var en frokost, virket det som noe i henne holdt henne fast til at vokteren hennes hadde en intensjon. En som var i hans favør, for hans eget beste.
«Kan jeg være ærlig med deg?»
V så bekymret ut. «Noe i veien?»
«Jeg stoler ikke på deg.»
Var det skuffelse hun så i ansiktet hans, eller noe helt annet? Hun fant ham fortsatt for vanskelig å lese. «Bra,» var alt han sa. «Da har du ennå vett.»
«Problemet er at jeg vil stole på deg. Jeg burde stole på deg, med tanke på at du har voktet over meg hele livet.»
På et vis så han ikke ut til å være enig i det hun sa. «Kan jeg gi deg et tips? Uansett hvor mye du ønsker å ha tillit til meg, burde du vokte ditt eget hjerte.» Han kjørte gaffelen sin gjennom en potetbit. «Men du skal også huske på at alt jeg gjør, gjør jeg for deg og ditt eget beste.»
«Selv om det inkluderer å låse minnene mine?»
Han nikket og stappet potetbiten inn i munnen.
Evy sukket og pirket borti eggeplommen med gaffelen sin. Maten hadde begynt å se litt mer fristende ut, nå som hun hadde vært våken en liten stund. «Har du noen gang tenkt til å gi dem tilbake til meg?»
«Ikke hvis det resulterer i at du gjør det du gjorde igjen.»
«Og hva gjorde jeg?»
«For mange spørsmål, Evangeline,» sa han og smilte skjevt. Det virket som han moret seg igjen. Spesielt fordi han brukte det fulle navnet hennes.
Evy var mest irritert fordi hun ikke kom noen vei.
Så hun skiftet samtaleemnet: «Hva er planen videre?»
Smilehullet hans kom til syne fordi han smilte så bredt nå. «Jeg melder meg opp som elev på skolen din.»
Hun fnyste. «Du er altfor gammel.»
Han hevet det ene øyenbrynet mot henne, en utfordring luskende bak bevegelsen. Evy skjulte det lille smilet sitt ved å senke hodet. «Unnskyld meg?» Han hørtes direkte fornærmet ut.
«Så gammel at du har glemt ditt eget navn, faktisk. Det er ganske sykt.» Hun klemte leppene sammen for å holde tilbake latteren.
«Jeg holder meg faktisk jævlig godt, takk. Du har i hvert fall ikke noe problem med å stirre.»
«Jeg synes det er bekymringsrynker jeg ser i pannen din, jeg,» sa hun og skakket litt på hodet. «Og er det et grått hår?»
Han rufset til håret sitt før han svarte. «Jeg hoppet av noen år og har bestemt meg for å fullføre nå, hva med det?»
«Nok til at du pensjonerte deg først.» Evy puttet en bit av brødskiven i munnen og tygget sakte, fornøyd med uttrykket i ansiktet hans. Et hint av irritasjon, som ordene nådde igjennom til ham. Der var de følelsene hun ville se skinne gjennom masken.
«Hvor gammel tror du at jeg er?» spurte han med et stivt smil om leppene og stakk gaffelen sin hardt gjennom en skive bacon. Det eneste det resulterte i, var at det brakk i mindre biter enn å feste seg på.
Evy var på nippet av å bryte sammen i latter. «Mm, siden du har vinger og mest sannsynlig mer enn bare et menneske, ville jeg tippet du er ganske gammel. Hvor lenge har du vært fastfryst sånn som du ser ut nå?»
«La oss endre spørsmålet, hvor gammel ser jeg ut nå?»
Hun studerte trekkene i ansiktet hans. De hadde satt seg, som ansiktet ofte gjorde når man først var ferdig utvokst som tenåring. Han hadde noe gutteaktig i måten han smilte på, som ble forsterket av smilehullet. Håret hans lå overalt på hodet nå som hadde rufset det til. Skuldrene hans var brede, armmusklene med på å forsterke den overveldende figuren hans. Det hjalp ikke akkurat heller at han var så høy at hun måtte tippe hodet bakover for å se ham i øynene når de sto.
Men øynene hans var eldgamle. De hadde sett for mye, opplevd så mye tragedie at de permanent så melankolske og fremmed ut i det ellers lette ansiktet. Kanskje det var noe av grunnen til at hun slet med å holde øyekontakt med ham.
Det, og fargen på dem.
«Kanskje tidlig i tjueårene?»
Han virket fornøyd med svaret hennes, helt til hun ikke klarte å holde seg lenger og knakk sammen. Hun bøyde seg over bordet og lot all latteren slippe ut, klappet begge hendene over munnen for å dempe seg selv. Vokteren hennes hadde fått vide øyne.
«Kanskje jeg bare burde latt deg dø, gærning.»
Evy tørket bort en lattertåre i kroken av øyet. «Sorry, men måten du stirret forskrekket på meg da jeg sa du så gammel ut var kostelig.»
Han så ikke ut til å tenke det samme.
Blikket hans vandret til vinduskarmen, hvor en urteplante sto og visnet. «Den ser ikke helt bra ut,» sa han.
Hun lot den siste resten av latter forlate henne før hun svarte. «Urten?»
«Ja.»
Hun så på den mer bestemt. Den hadde sikkert sett bedre dager, men hun hadde aldri hatt energi til å holde plantene i huset i live når hun var alene. Derfor var leiligheten for det meste skrapt for dem også nå.
«Hvorfor bryr du deg?» spurte hun.
«Planter er interessante.»
«Det er alt?»
Han nikket alvorlig. «Det er alt.» Han fortsatte å spise maten sin i stillhet, og Evy fulgte på og gjorde det samme. Tiden hadde plutselig løpt litt fra henne, og nå måtte hun kjappe seg hvis hun ville rekke skolen. Hun ville ikke la Nomi vente for lenge på henne nedi bakken.
Hun kastet et blikk på planten i vinduskarmen et par ganger også, et forsøk på å forstå vokteren sin bedre. Og selv om hun ikke skjønte fascinasjonen hans for det grønne vesenet, ble hun varm i hjertet av å tenke på at han likte dem. På en måte gjorde det ham litt enklere å forstå, litt mer menneskelig.
Litt mer enn en mørk skikkelse med vinger og grønne øyne.