Zayn POV:
Igjen våknet jeg. Kanskje femte gangen denne natten.
Trøttheten forsvant helt og jeg lå bare i senga og stirret i veggen i mens jeg tenkte.
Jeg tenkte ikke på noe spesielt, litt av hvert faktisk.
Søvnen var ødelagt så jeg kunne bare stå opp.
Utenfor var det fortsatt en smule mørkt, men i det fjerne begynte det å bli rosa på himmelen.
Det ble nok sol i dag.
Jeg gned meg i øynene før jeg reiste meg opp og tuslet mot badet.
Alt var helt stille her. Jeg var ikke helt vant til det. For vanligvis kommer noen av guttene og vekker meg.
Eller, når jeg nevner det...
Jeg fant fram telefonen. Klokka var bare halv sju. Sist gang jeg sto opp så tidlig må ha vært for ja, nei, jeg husket ikke.
Jeg reiste meg opp av senga og tuslet mot badet. For å klarne hodet litt opp tok jeg meg en lang dusj.
Etterpå kledde jeg på meg før jeg gikk ned.
I dag ble det bare cornflakes med melk. Ikke noe særlig å skryte av.
Igjen sjekket jeg telefonen. I dag skulle jeg hjem til en venn og hjelpe han med å rydde, så skulle jeg hjelpe enda en venn.
Men ellers så ville det bli en rolig dag. Igjen.
Nora POV:
" Bip! Bip! Bip! Bip!" Vekkerklokka.
Ganske lenge siden sist jeg hadde hørt den. Kanskje sånn tre måneder siden.
Trøtt skrudde jeg den av. Klokka var bare halv sju. En time til jeg skulle være på jobb.
Selv om jeg var stuptrøtt dro jeg meg opp av senga.
Jeg så fram til en dag på den nye jobben. Og jeg gledet meg til å se Max igjen.
Denne dagen ville kanskje bli litt mer hyggelig enn de andre hadde vært.
Mamma og Carl var ikke oppe ennå.
For å ikke vekke dem listet jeg meg bort til badet. I hånda hadde jeg klærne mine med meg.
Faktisk har jeg blitt ganske god til å liste meg rundt omkring. For jeg har jo gjort det en god stund nå.
Badet lå ikke så langt unna, men jeg måtte uansett forbi mamma og Carl sitt rom.
Noe som var litt vanskelig.
Jeg listet meg så forsiktig som jeg kunne, og for hver eneste lyd stoppet jeg.
Men igjen var ikke flaksen på min side.
For da jeg akkurat skulle gå forbi soveromsdøra dems, snublet jeg i den lille glipen som var der.
Rett som det var falt jeg ned på gulvet.
Jeg lå der bare og lyttet til min egen pust.
Håpet bare på at de ikke skulle våkne.
Og da jeg trodde jeg hørte en lyd, reiste jeg meg opp og spurtet bort til badet.
Den lyden kunne ha vært noe jeg innbilte meg, men jeg klarte bare ikke ligge det lenger.
Heldigvis virket det ikke som at de hadde våknet. Stille dro jeg på meg klærne, flettet håret og slang på litt sminke.
Og da jeg var ferdig listet jeg meg igjen bortover gangen. Forbi mamma og Carl sitt rom var jeg igjen enda mer forsiktig.
Men å unngå den knirkete trappa var helt umulig. Den knirket mer eller mindre mye mer enn før.
Trappa var rett og slett et mareritt.
Kanskje sto jeg sånn tjue sekunder på vært trappetrinn for å lytte etter noe som betydde at de voksne hadde stått opp.
Men det forble stille. Jeg fant fram telefonen. Klokka var nå sju og jeg måtte rekke mye på en halvtime.
Det første jeg begynte på var frokosten.
Fort smøret jeg meg to brødskiver med syltetøy og helte eplejuice i et glass.
Jeg hev i meg maten imens jeg kledde på meg. En buss gikk nemlig om bare fem minutter.
Lettelsen for at mamma ikke hadde stått opp var stor. Jeg orket ikke å prate mer med henne.
Selvom jeg måtte fortelle det Carl hadde sagt, ville jeg bare ikke snakke med henne nå.
Skoene brukte jeg litt tid på. For de var liksom alltid så vanskelige å få på.
Jeg tok på meg den litt tjukkere jakka og puttet telefonen min i lomma.
Jeg ville ikke at mamma skulle lure på hvor jeg var så jeg skrev en lapp der det sto at jeg hadde dratt på jobb.
Hun kom sikkert til å bli overrasket over at jeg allerede hadde skaffet meg jobb, men kanskje litt skuffet over at jeg ikke hadde sagt noe om den.
Ytterdøra knirket den også da jeg åpnet den. Alt knirket visst her i huset. Til og med kjøleskapet knirket.
Jeg lukket den knirkende døra etter meg og begynte å småjogge bort til bussholdeplassen.
Hadde jeg flaks nå ville jeg rekke den. For nå hadde jeg hatt nok uflaks.
Men det tok ikke lang tid bort dit. Så bussen kom når jeg kom.
Jeg betalte sjåføren og tuslet innover på leting etter en ledig plass.
Heldigvis var ikke denne bussen så veldig full så jeg klarte å kapre meg to ledige seter.
Det tok litt lenger tid med buss inn til byen enn med bil. Men jeg valgte heller bussen foran å sitte sammen med mamma og Carl i den romslige pickupen.
Kjedsomheten krøp sakte over meg. Det er jo ikke så veldig mye å gjøre i en vanlig buss.
Da kom jeg på meldingen fra Harry. Jeg hadde ikke sett den ennå, men hjernen klødde etter å se den.
Klossete fant jeg den fram, slo inn koden og trykket på meldinger.
Harrys navn var øverst. Litt usikker trykket jeg på navnet hans og meldingen åpnet seg.
Åh, Nora. Jeg er så lei meg for alt!
Det at du ikke er her er helt forferdelig. Jeg savner deg så innmari mye, og huset virker så tomt uten deg het. Louis har forklart oss hvordan det ser ut hos deg, og det virker ikke helt som et drømmested.
Kan du ikke tilgi meg for det jeg har gjort? Jeg angrer så forferdelig mye på det og det gjør alle de andre også. De vil ha deg her, og det vil jeg også!
Jeg slo av telefonen.
Dra tilbake til dem! Sa en liten stemme inni meg.
Du savner skikkelig du også, og stakkars Jenny! Hun har jo ingen å være med nå.
Jenny! Hvorfor hadde jeg ikke tenkt på henne før?
Det var skikkelig lenge siden jeg hadde pratet med henne, og det var nå jeg kjente at jeg savnet henne ordentlig.
Men innerst inne ville jeg dra tilbake til guttene. Innerst inne ville jeg bo med dem.
Og innerst inne, var jeg fortsatt ufattelig glad i dem.
Irritert skjøv jeg tankene til side. Nei, jeg skulle ikke tenke mer på det nå.
For nå var snart bussen framme og da skulle jeg på jobb.
Og forhåpentligvis ikke tenke mer på Harry og de andre.
---------------------------------------------
Her har du enda en del. Jeg skal begynne på en ny nå, men lover ikke å publisere den i løpet av dagen😉
Men jeg er ufattelig takknemlig for at jeg har dere lesere. Hva skulle jeg gjort uten dere?