Evy
Raphael holdt pusten.
Fingrene hans knuget seg hardere om håret hennes, den andre hånden flatt mot korsryggen. Hun fikk ikke til å lene seg noe nærmere, måtte bare vente på at han bestemte seg. Hva som holdt ham igjen, visste hun ikke. Det hadde ikke noe å si, for hun kunne ikke gjøre annet enn å vente på at han tok avgjørelsen.
Nesen hans streifet hennes.
Pusten hennes var skjelven, higende. Kroppen hennes kriblet, klødde til hun ble gal. I bunnen av magen var det en varme som bygget seg oppover til hun ikke klarte å tenke. Hun vridde på seg litt igjen, merket hvor godt det føltes å bevege hoftene mot ham.
Raphael gravde neglene sine inn i ryggraden hennes. Han besto av spente muskler og nerver, slet med å holde fatningen. Evy lot hendene legge seg om hodebunnen hans igjen, lekte med håret hans. Holdt fast i det.
«Leken tar fortere slutt hvis vi begge gir etter,» hvisket han, men han hørtes ikke spesielt sikker ut på at han likte ideen.
Leppene hennes var så nærme ved å berøre hans, at alt hun trengte å gjøre var å flytte en smule på seg. Men hun ble sittende så det ikke skjedde. Hun ville at Raphael var den som skulle gi etter.
«Og hvordan får vi leken til å fortsette?» spurte hun og bevegde smått på seg igjen.
Raphael holdt tilbake et stønn. «Først og fremst må du stoppe med det der. Du driver meg til vanvidd.»
«Er ikke det poenget?»
«Hvis du er forberedt på å stoppe innen de neste ti sekundene, så.»
Evy stoppet bevegelsen og så på ham. Hun kunne kjenne ereksjonen hans presse mot underlivet, visste hvor nære de begge var ved å brekke fullstendig. Men de kunne ikke begge få det de ville.
Ikke så lenge lenkene eksisterte.
Hun hadde håpet på å kysse ham, å endelig vite hvordan munnen hans smakte og finne nøyaktig ut hvor mye erfaring han hadde. Men hun kunne ikke nekte for at tanken om å stoppe var grusom.
«Hva vil du at jeg skal gjøre?» spurte hun mot munnen hans.
Han flyttet på hånden sin fra ryggen hennes og ned til låret. «Er vinduet ditt igjen?»
«Ja?»
Hånden hans flyttet seg til smekken på buksa hennes. «Og hvor mye vil du ha meg?»
«Unnskyld?»
«Hvor mye vil du ha meg?» gjentok han og stakk hånden innunder buksekanten hennes.
Evy flyttet den ene hånden sin ned til skrittet hans. «Hvor mye vil du ha meg?» spurte hun like arrogant tilbake.
«Ikke tenk på meg,» sa han og lot hånden vandre videre. Den andre la seg om hennes og tvang den vekk, førte den oppover til den lå om nakken hans igjen. «Eller, tenk kun på meg.»
«Bestem deg,» bet Evy ut. Hun åpnet munnen for å si noe mer, men gispet da den ene fingeren hans strøk over midtpunktet hennes. Øynene hennes falt igjen, innpustene med ett kortfattede og hakkete. Raphael lot et par av fingrene gå over punktet gjentatte ganger til hun ikke kunne annet enn å grave fingerneglene inn i nakken hans og puste ham inn i ansiktet. Varm pust, skjelvne bein.
Hoftene hennes bevegde seg automatisk etter hånden hans, men han gikk så fryktelig sakte. Ikke nok til at hun følte at noe bygde seg oppover, men at det ble sterkere, mer intenst. Så voldsomt at hun så vidt klarte å holde seg selv festet til jorden.
«Hva tenker du på?» spurte han ertende. Leppene hans berørte hennes.
«Hvor mye jeg hater hånden din,» mumlet hun sammenbitt.
«Vil du at jeg skal stoppe?»
I forhold til hvordan han måtte ha det akkurat nå – ja. Hun ville stoppe hvis det betydde at han ikke lidde alene. Var det virkelig rettferdig at hun var den eneste som fikk det som hun ville?
Men de rasjonelle tankene virket pinglete sammenlignet med hvor godt det føltes å ha hånden hans der den var nå. To av fingrene hans sirkulerte rundt klitten hennes, nok til at hun stønnet mot munnen hans.
«Nei.»
«Hva tenker du på?» spurte han igjen, så flatt og nøytralt at hun ble irritert.
Hun tippet hodet hans bakover og flyttet munnen sin til øret hans. «Deg,» hvisket hun andpusten og nappet øret hans.
Han smilte mot nakken hennes. «Vær forsiktig, kjæreste, hvis du vil at leken skal vare.» Den ledige hånden hans hadde flyttet seg til kanten av t-skjorta hennes. «Og det er fortsatt ikke riktig svar, men jeg skal la det gå enn så lenge.»
Hun bet nesten tunga si da han økte tempoet en smule.
«Du er sikker på at du vil beholde denne?» fortsatte han like lat som tidligere. Den ene hånden hans la seg om t-skjorta hennes. Han gjorde ikke tegn på å ta den av henne, ventet på at hun skulle si at det var greit eller gjøre det selv.
Evy så ned mellom dem, på brystene sine som var svært synlige gjennom den tynne overtoppen hun hadde tatt på seg under. Øynene hans lå der, hånden gripende om klesplagget som om det var det mest irriterende i verden.
«Du har vel fortjent det,» presset hun ut og hjalp ham med å dra den over hodet. Han kastet den tvers igjennom rommet så den traff nattbordet og glasset som fremdeles sto der halvfullt. Glasset veltet og falt, trillet mot dem til det lå rett ved der de satt.
«Jeg håper du har tenkt til å tørke opp,» mumlet hun. «Og erstatte t-skjorta hvis den ble ødelagt.»
«Å, men kastet mitt var perfekt,» sa han flirende og plukket glasset opp fra gulvet. Et par av isbitene lå fortsatt oppi. Han fikk tak i en av dem og holdt den opp mellom dem. «Stoler du på meg?»
Han hadde gått over til en så saktegående rytme igjen at hun begynte å bli gal, og nokså frustrert. «Spørs hva du tenker å gjøre med den.»
Fliret hans var så diabolsk at hun begynte å revurdere hele situasjonen, men hun stoppet han ikke helt ennå. Istedenfor fulgte hun isbiten imens han la den pent inn i munnen og senket hodet ned mot brystet hennes. Den ledige hånden hans trakk en av stroppene på overtoppen av og fortsatte til hele brystet hennes var eksponert.
Niplene hennes hardnet under blikket hans, etter forventningene som lå i luften. Hun så hvor han ville hen med dette, og hun var redd hun ikke kom til å takle det. Når hun hadde kastet seg ut i dette, hadde hun forventet å få et kyss av ham, ikke ... dette.
Hånden hans økte rytmen igjen, nok til at hun lente hodet bakover, øynene halvveis igjen. Han senket hodet til munnen var rett ved det ene brystet hennes. Hun la begge hender om hodet hans og så ned mot isbiten og hånden hans innunder buksene.
Hun kom til å tippe utfor kanten hvert øyeblikk.
Raphael strøk tommelen over det andre brystet hennes før isbiten traff det harde midtpunktet. Evy gråt ut over det kalde sjokket, gravde ansiktet sitt inn i toppen av hodet hans med armene klamrende rundt. Hånden hans sirkulerte ikke lenger rundt knutepunktet i underlivet hennes, men bevegde seg videre nedover.
Hun hadde ikke lenger ord igjen, kun en følelse. Og det merkeligste var at det virket velkjent. Det var ikke første gangen Raphael hadde holdt henne som dette, at han hadde brukt hånden sin til å -
To fingre trengte inn i henne, håndflaten hans flatt mot klitten hennes. Han tippet hodet bakover så de stirret på hverandre. Øynene hans var et par smaragder, dyrebare juveler, evige skoger og et minne hun aldri burde ha glemt.
Evy tenkte seg ikke om før hun rappet isbiten ut av munnen hans og plasserte den i sin egen.
«Jeg prøver igjen,» sa han, selv om han ikke virket like rolig og samlet nå som tidligere. «Hva tenker du på?»
Hun knuste isbiten mellom tennene sine og svelget. «Deg,» pustet hun tungt ut.
Raphael visste nøyaktig hvilket tempo han skulle bevege fingrene sine i, hvordan håndflaten hans burde treffe det mest sensitive området for at verden skulle spinne.
«Hva tenker du på?» spurte han igjen, som om det hun sa ikke var godt nok.
Hun higet etter pusten. «Deg, for faen.»
Han klikket med tunga og sakket tempoet. «Kanskje jeg ikke spør godt nok. Hvem tenker du på?»
Evy kjente det holdt på å klikke for henne. Hun gispet etter pusten. Ør i hodet, uten tanker. Hun ville bare at han skulle fortsette, at han ikke stoppet.
«Vær så snill,» tryglet hun. «Jeg klarer ikke ... Jeg må –»
«Hvem tenker du på, Evangeline?» Han presset håndflaten hardere mot klitten hennes, fingrene hans nådeløse.
Hun tenkte ikke på noen. Ingen i det hele tatt. Hodet hennes var fullstendig tomt for tanker, og jaget kun etter følelsen av å nå toppen. Av å endelig falle og kjenne alle muskler slappe av igjen. Hjertet hennes var sprengt, ansiktet varmt. Lårene hennes skalv.
«Raphael,» stønnet hun mot munnen hans.
Han fikk et idiotisk, selvtilfreds glis over leppene.
Orgasmen traff henne som et slag i magen. Alle nerver løsnet, lungene igjen ekspanderbare. Den varte, varte - og hun flydde. Øyelokkene blafret, tennene så hardt bitende over underleppa at hun kjente smaken av jern.
Raphael så på henne gjennom halvåpne øyne og tidenes største drittsekk-smil om leppene. Han var fornøyd, for selvfølgelig var han det.
«Spørsmålet var visst ikke så vanskelig likevel.»
«Faen ta deg,» pustet hun andpustent ut.
«Siden leken er over skal jeg godta det du nettopp sa.» Han strøk et par hårstrå vekk fra ansiktet hennes.
Hjertet hamret fremdeles i brystet hennes. Å tro at han hadde klart å holde sitt i ro gjennom det hele ...
Hun kastet et blikk ned mellom dem. «Er ... Er det greit for deg?» spurte hun og så inn i øynene hans nok en gang. «Det virker ikke rettferdig at -»
«Søte deg, jeg klarer meg.» Raphael trakk til seg hånden. «Ikke tenk på meg.»
Evy rynket på øyenbrynene. «Men for litt siden ville du at jeg –»
Han ristet strengt på hodet. «La oss ikke tøye reglene for mye. Vi har nok av tid.»
Men har vi egentlig det?
Det stakk i hjertet hennes, en indikasjon på at hun burde trekke seg unna. At nå hadde de fått lov til å holde på lenge nok.
Evy senket hodet og sukket.
«Dessuten tapte ikke jeg noe i dette scenarioet, Evangeline.» Han sørget for å holde blikket sitt trent på henne idet han brakte fingrene opp til munnen sin og plasserte dem i munnen.
Evy fikk vide øyne idet hun innså at det var de samme fingrene han hadde -
Fliret hans var blitt djevelsk da han åpnet munnen igjen. «Et løfte til neste gang.»
Evy ble ikke ofte stum. Om ikke annet, så fant hun alltid en måte å si noe i respons. Men stemmen hennes ble støkk i halsen nå, en klump hun forsøkte å svelge.
«Du er –» begynte hun.
«Jeg sa det jo til deg,» avbrøt han skarpt. «Du er faen meg ikke klar.»
Han gjorde tegn til å reise seg opp fra gulvet, så Evy stablet seg selv opp på beina og la overtoppen tilbake på plass. Han var nesten ute av rommet hennes idet hun innså at stemmen hennes fungerte igjen.
Hun hevet haken sin. «Neste gang kommer du til å stønne navnet mitt.»
Han frøs i døråpningen.
«Og det kommer til å bli nøyaktig det navnet jeg selv ønsker at du skal si.»
Raphael spente musklene mellom skulderbladene sine. Hun hadde ikke engang fått studert hvordan han så ut bakfra, og ble nesten mer imponert over det hun så der. Musklene hans virket sterkere der, mer tettpakket. Sikkert på grunn av vingene.
«Er det et løfte?» spurte han halvt flirende.
Nå var det Evys tur til å smile like lurt. «Hvem vet?» sa hun og kastet håret over skulderen sin. «Det spørs hva du gjør deg fortjent til.»
***
Raphael fortalte henne at han hadde vært borte fordi han hadde søkt etter Zadkiel. Han hadde blitt tvunget av Michael om å holde seg unna henne fordi han mente at det var Raphaels feil det som skjedde den kvelden.
Noe Evy flere ganger forsikret han om at det ikke var.
Hun hadde til syvende og sist kommet fram til at det som hadde skjedd ikke var noens feil. Det var en kjede med hendelser som til slutt hadde ledet henne inn i den leiligheten, og hun kunne ikke skylde på seg selv for det. Eller noen andre.
De som hadde handlet feil, var de guttene. Men de var døde, så de hadde betalt for feiltaket sitt.
Evy nevnte ikke det hun og Nomi visste om Daniel. At det var han Raphael snakket om når han refererte til Michael. Det var fortsatt visse ting hun ikke visste om de kunne diskutere eller ikke, selv om hun ikke hadde noen grunn til å tvile på ham.
«Men vil det ikke bli konsekvenser, nå som du er her med meg?»
«Fuck konsekvenser,» sa han sint. «Hva kan de gjøre? Sende meg til Helvete?»
De snakket også om Aica. Raphael mente hun hadde stukket av igjen fordi erkeenglene var ute etter henne, men Evy følte det lå mer bak det. Ikke bare visste hun hvor Zadkiel var, men hun hadde kontakt med ham.
«Hun fortalte meg at hun hører stemmen hans,» sa hun rundt middagsbordet. Raphael hadde overrasket henne med hjemmelaget middag når hun kom hjem fra skolen.
«Angelica er jo en smule –»
«Ikke si gal,» sa hun kjapt og stakk gaffelen i en stekt potetbit. «Jeg vet hun har sine merkelige sider, men hun har begge beina plantet på jorden.»
«Mhm,» var alt Raphael svarte med.
Nomi kom neste dag spurtende mot henne i lunsjen med brilleglassene skjevt plassert på nesa og tidenes største grimase klistret rundt munnen.
Hun dumpet ned i setet ovenfor henne. «Han er tilbake.»
«Raphael? Jeg vet, han –»
«Mi – Daniel!» hviske-ropte hun og pekte en finger i retning av der hun mente. Evy så ham ikke først, for blikket hennes fant en annen sitt først. Han satt i hjørnet av kantina med hetta trukket over hodet og øynene så vidt glimtende igjennom skyggen. Han hvilte hendene i fanget og hadde plassert beina oppå bordet. De store militærstøvlene var tilbake igjen.
Evy fikk en følelse av at det var tidlig høst igjen, selv om det nå nærmet seg slutten av semesteret.
«Han passer vel på at Raphael ikke gjør noe ulovlig,» sa hun og trakk på skuldrene.
Nomi så ut som hun hadde smakt på noe ekstremt bittert. «Vet du hva han sa til meg?»
«At du er ekstremt sexy med en veldig flott rumpe?»
Det brakte nesten fram et smil hos henne. «Han sa at jeg ser bedre ut med linser.»
Evy stusset med øyenbrynene. «Det var ... ehm ...»
«Frekt? Uhøflig? Skamløst? Jeg sverger, jeg kommer til å kappe av ham ballene hvis han våger å snakke til meg igjen.» Hun blåste luft sint ut av nesa og sank sammen i setet. «Og vet du hva som er enda verre? En av lederne for jentebussen på skolen kom bort til ham i samme øyeblikk og så på meg som hun ville drepe meg. Hva tror hun om meg? At jeg tørster etter den jævla nissen?»
Evy prøvde å skjule smilet sitt ved å ta en stor bit av brødskiven sin. «Lederen for jentebussen, ja. Har du klart å gjøre henne sjalu?»
Nomi viftet avvisende med den ene hånden. «Hun kan få ham. Leder for erkeenglene og mektigste skapningen på jordkloden – pøh! Hvem vil blande seg med noe sånt?»
«Du sier det, og likevel virker det som du har tenkt tanken før,» sa Evy ertende.
Nomi så forskrekket på henne. «Ser det ut som jeg kaster bort energien min på den idioten?»
Evy svarte ikke, bare trakk på skuldrene og spiste opp resten av brødskiven sin. Det var egentlig deilig med distraksjonen Nomi kom med, for samtalen deres dro oppmerksomheten til Evy vekk fra skikkelsen i hjørnet av kantina. Hver gang hun lot blikket drifte i den retningen, rykket noe til i hjertet hennes. Minner om dem viklet sammen på gulvet, fingrene hans som –
Evy gulpet en litt for stor bit og hostet da den satte seg i halsen på henne. Uten å tenke seg om dro hun skjerfet litt ut fra halsen sin for å puste bedre, noe som fikk Nomi til å blekne.
Kanskje hun ennå hadde muligheten til å komme unna med det, skylde på at det var noe –
Ugh, hva godt ville det gjøre? Før eller senere måtte hun si det uansett.
«Det er ikke like ille som det ser ut som,» sa hun rolig og plasserte skjerfet tilbake på plass.
Nomi så ikke overbevist ut. «Hvem gjorde det mot deg?»
Implikasjonen var ikke akkurat gjemt, heller klar som dagen. Personen hun sa navnet på, kom Nomi til å drepe.
Hvordan det ville fungere i praksis var en helt annen sak, og Evy slet med å innbille seg at Nomi brutalt myrdet noen. På samme tid hadde jo Evy selv gjort akkurat det, til tross for at hun ikke ville stemple seg selv som blodtørstig.
Ganske motsigende å tenke det, eller?
Evy skar en grimase. Hun hadde blitt snakket høl i huet av Raphael angående hele hendelsen rundt Tobias og de tre andre guttene. Hvor mange ganger hadde han knipset henne i pannen til hun sa det han ville høre?
Det var ikke min feil. De fortjente det. Jeg skal ikke ha skyldfølelse for at jeg forsvarte meg selv.
Lettere sagt enn gjort, men hun var på bedringens vei. Det hjalp å ha ham i nærheten igjen, for hun rakk aldri å tenke for langt, spinne videre på alt som hadde skjedd, før han dro henne tilbake til virkeligheten igjen – føtter plantet på jorden, hjertet i halsen av helt andre grunner enn frykt.
Hun flikket øynene i retningen av der han satt, et svakt flir hadde formet seg på leppene hans.
Du liker å bli sett på, bare innrøm det.
Evy kjente varme krype oppover nakken. Hun så vekk igjen og fokuserte nok en gang på Nomi, som nå røsket brødskiven litt sint fra hverandre og ventet fremdeles på at hun skulle svare. Hun hadde en engels tålmodighet.
«En erkeengel ved navn Chamuel,» sa Evy. «Og før du sier at du har tenkt til å kappe av ham ballene også, så skal du vite at Raphael allerede jobber med saken.»
Nomi snudde en smule på hodet. «Sikker? Det ser ut som han tenker på andre ting.»
Evy var ikke like sikker. Hun kunne se for seg at han satt der og smilte lett til henne, imens han så for seg alle mulige groteske måter å drepe Chamuel på. Det burde plaget henne, men etter det som hadde skjedd på badet med Aica, hadde hun litt lyst til å slå knyttneven inn i nesa på Chamuel selv.
«Du trenger ikke bekymre deg. Raphael er tilbake for godt nå.»
Nomi stoppet midt i rivingen av brødskiven. «Helt sikker?»
Evy nikket alvorlig. «Helt sikker.»
Selv om det var langt fra sannheten. Hun forventet at han forduftet hvert øyeblikk. At hendelsen på soverommet aldri hadde tatt sted. At han aldri hadde kommet tilbake, at hun faktisk døde på det baderomsgulvet med Aica hengende over seg. Hun ville stole på ham, gjorde det nesten også, men noe holdt henne fremdeles igjen. Kanskje det faktum at de fremdeles ikke hadde kysset, at han nektet å gi etter. Var det kun på grunn av lenkene, eller noe annet også?
Han virket kanskje fornøyd der han satt nå i hjørnet av kantina, men hva foregikk oppi hodet hans?
Evy var ikke sikker på om hun ville vite det.
***
Raphael
Raphael hadde tilbrakt de siste par dagene med en sterk trang til å kutte strupen på en viss erkeengel. Samtidig kjempet en annen person seg stadig inn i tankene hans. Evangeline oppå ham, hun som taklet ham i gulvet og ble sittende der til de nærmest pustet for hverandre.
Aller helst ville han tenke på det istedenfor å slite seg selv ut med hevntanker. Men hva annet kunne han gjøre, når Chamuel hadde rørt det som var hans?
Spesielt nå som Evangeline selv hadde begynt å akseptere det faktumet.
Faen hvor lett det var for henne å vekke en reaksjon i ham. Et blikk fra andre siden av kantina og det tause hjertet hans banket svakt.
«Evig dømt til pine,» mumlet han mellom sammenbitte tenner. Han måtte justere på buksene sine også, fordi tankene hans driftet automatisk mot måten Evangeline hadde beveget seg, hånden hennes som så modig hadde flyttet seg til skrittet hans. Hun var en pest og plage. En konstant irritasjon og hans største svakhet.
En som bare ble større, og større. Og større.
Kyss meg.
Du aner ikke hva du ber om, baby.
Evangeline smilte av noe Nomi sa til henne, noe som spredte seg opp til øynene og lyste dem opp. Brakte dem tilbake til live, smeltet gull og whiskey. Fregner som danset over nesa hennes når hun lo og tok seg til munnen med hånden sin.
Å, hvor fristende det ville være å la den hånden –
«Du er patetisk,» sa noen flatt ved siden av ham.
Raphael trengte ikke snu på hodet for å vite hvem det var. Spesielt siden Evangeline snakket om nettopp denne personen med Nomi.
Raphael flettet fingrene sammen og hvilte dem mot magen. «Er jeg? Jeg synes å ha overhørt at du sa at Nomi ser bedre ut med linser. Det at du i det hele tatt har studert henne lenge nok til å komme fram til den konklusjonen ...» Raphael så så vidt opp på ham. «En kan jo undres over hva den mektigste erkeengelen tenker om henne.»
Michael – nå i sin menneskelige og mindre overveldende form: Daniel – så ned på ham. De vanligvis gylne øynene hans var blå nå, håret en del roligere og flatere på hodet hans. Kroppen var fortsatt muskuløs, men han virket kortere, mer senete og stram i oppbygningen. Det var vanskelig å se på ham på denne måten og tenke at de en gang hadde vært som brødre.
«Du tar ingen av truslene mine på alvor,» sa Michael advarende. «Men det burde du.»
Raphael hevet hendene halvveis opp i været. «Nei, beklager, herre. Jeg er din ydmyke tjener, ikke straff meg fordi jeg ikke kan holde meg unna det som holder meg i live. Men jeg må puste for å kunne tjene deg.»
Michael forholdt seg nøytral, men Raphael kunne skimte det svake draget om munnen hans. Avskyelige skapning, sa det. «Jeg ba deg om å holde deg unna henne, og her er du. Hvor lenge holdt du ut? Mindre enn to måneder? Du er ikke bra for henne, bra for noen. Du er en sykdom, en infeksjon som aldri går bort. Hvis du virkelig bryr deg om henne, lar du henne være.»
«Hva får jeg ut av det?» spurte Raphael uten å forvente noe særlig svar.
«Ingenting, og det er bedre enn du fortjener. Jeg burde kappet vingene dine den kvelden. Jeg burde kuttet resten av lenkene. Men jeg har et ansvar ovenfor menneskene, og det inkluderer din kjære Evangeline.» Michael dumpet en gjenstand ned på bordet foran ham. «Men jeg vet sannheten, den du tror ingen vet utenom deg selv. Jeg vet ikke hva planen din er, men hvis du forteller henne noe mer enn du burde – er det over. Og du tror kanskje en eller annen bryr seg om deg, men Gud vet bedre. Han vet hvem som fortjener hva.»
Raphael glodde på det Michael hadde lagt foran ham. Selv om ansiktsuttrykket hans ikke avslørte noe, var det ikke like lett å hindre pupillene fra å vide seg ut, fra kjeven til å stramme seg og fingrene til å tromme mot magen.
«Mottatt?»
Han lurte på hva som foregikk oppi hodet på Michael. Hva planen hans var, i det store og hele. Uriel mente det kun var for å finne Zadkiel, men Raphael hadde på følelsen at det lå noe mer i det. Hvorfor hadde Michael først nå bestemt seg for å komme ned på jorden for å finne broren sin? Det hadde gått fire år, og selv om Raphael visste at å lokalisere Zadkiel ikke var enkelt, så burde Michael ha skjønt det nå. Han burde vite hva som hadde skjedd med broren hans, hvor han befant seg. Hvorfor han befant seg der.
Det var bare å lese nyhetene fra fire år tilbake, for faen.
Michael hadde lagt en lapp foran ham, en det var lett å kjenne igjen. Han trengte ikke brette den ut noe mer for å vite hva som sto.
«Zadkiel må virkelig ha hatet deg,» sa Raphael flatt. «Siden han heller ville tilbringe en hel livstid her på jorden og vokte over noe som er mitt.»
«Du snakker som om jenta er et objekt.» Michael så ned på ham i avsky. «Du er virkelig patetisk.»
Raphael lot blikket flikke til Evangeline. Hvis hun bare visste at han tilhørte henne, akkurat som hun tilhørte ham.
«Og du er en narr, som tror de svake truslene dine har noen effekt på meg.» Han så opp mot Michael igjen. «Si meg, tar Gud deg i forsvar nå også? Nå som du går rundt her forkledd som en videregåendeelev og later som du sliter med integraler og fordypningsoppgave i norsk? At russetiden er bare så stress, fordi du flyttet hit denne høsten og ikke er på noen buss eller gruppe.» Raphael himlet med øynene og rasket til seg lappen fra bordet. I en enkel bevegelse rev han papiret i fillebiter. «Jeg er ferdig med å følge ordrene dine. Jeg er ferdig med å hjelpe deg og de andre erkeenglene, når to av dem allerede har forsøkt å drepe Evangeline og nesten lyktes.» Han lot småbitene med papir drysse ned på bordet igjen. «Vi vet begge at du ikke har baller nok til å kappe lenkene, for Evangeline vil lide. Kan Gud støtte en sånn handling?»
Michael stirret på lappen, en uklar følelse i ansiktet. «Du har virkelig forandret deg.»
«Jeg ble forrådt av dere,» bet Raphael irritert ut. «Hva annet var det å forvente?»
«Noe bedre.» Michael ristet svakt på hodet. «Tiden din renner ut, Raphael. Vær forberedt.»
Som om den ikke har gjort det siden den dagen han falt. Siden den dagen han lå døende på slagmarken og en engel fant ham der.
Michael gikk uten å si noe mer, og Raphael ble sittende igjen og veksle mellom å se på lappen og på Evangeline.
Hvorfor?
Fordi jeg har sett deg dø, og jeg vil ikke se det igjen.
Hun hadde ingen anelse, ingen idé. Hun satt på andre siden av kantina og gliste som en tulling av noe Nomi hadde sagt. En gang iblant fant øynene hennes hans, de samme øynene han hadde sett inn i tusen ganger før, og aldri gikk lei av å se inn i. Han kunne fortsatt huske den kvelden i festlokalet, de store øynene hennes vide når de så inn i hans. Den svake irritasjonen som rykket til ved munnviken hennes, noen stygge ord på tuppen av tunga hennes som aldri unnslapp, fordi hun var for bestemt på å opprettholde et bedre bilde av seg selv.
Han husket den gangen han hadde snakket til henne på ungdomsskolen, hvor skremt hun hadde sett ut da han kom gående mot henne. Men bak all frykten så han vilje. En vilje til å leve et bedre liv enn det hun var blitt gitt.
Vær monsteret.
Å se på Evangeline nå og se for seg at hun banket opp noen, var nærmest umulig. Men det lå fremdeles i ansiktet hennes. En hardførhet, en bevissthet. Det var synlig i måten hun knyttet nevene når hun var sint, hjertet rolig og kontrollert fordi hun allerede hadde opplevd situasjonen så mange ganger før. Han tenkte på kvelden hun hadde taklet Tobias i bakken og kjørte flasken inn i halsen på ham, og måten bevegelsen virket bestemt og sikker. Hun hadde ikke nølt, og likevel kjente hun angeren etterpå over noe så trivielt.
Evangeline var perfekt på alle mulige måter.
Lunsjpausen nærmet seg slutten, så Raphael gjorde seg klar for å dra. Evangeline hadde skole fram til to, som betydde at han rakk innom blomsterbutikken for å kjøpe verdens største blomsterbuketter, legge dem rundt i leiligheten hennes, og kjøre opp igjen til skolen for å plukke henne opp.
Evangeline pakket bagen sin og reiste seg, klar for å gå. Nomi strevet med å få matpakken nedi sekken (av en eller annen grunn var den stappfull av bunker med ark), som betydde at Evangeline rakk å se opp og rett på ham. Han ble stående ved bordet, hendene nedi bukselommene og hetta over hodet. Hun så på ham som om hun prøvde å finne ut noe, se hva han tenkte og følte.
Det nappet svakt i brystet hans. Én enkelt gang før hjertet ga seg igjen og la seg til ro.
Michael kom sikkert til å ta det fra ham som hevn for det han hadde sagt. Og hvis hjertet hans slo som normalt igjen, var han redd de aldri ville få gjort noe som helst.
Tiden din renner ut, Raphael. Vær forberedt.
Han så på småbitene med papir som lå på bordet foran ham. Michael visste, fordi selvfølgelig gjorde han det. Selv om Zadkiel hadde fått jobben som Evangelines skytsengel og vokter, visste Michael også sannheten. Spørsmålet var bare hvorfor.
Hvorfor hadde Evangeline fått en vokter, når erkeenglene burde alt annet enn beskytte henne?
Hun er et menneske.
Kun et menneske.
Raphael så på henne igjen, men hun hadde allerede begynt å gå sin vei i motsatt retning.
Et menneske med drømmer. Drømmer så virkelige at de godt kunne være minner. Mareritt så ekte fordi frykten satt så dypt. Og hvordan kunne de være så virkelighetstro, med mindre drømmene og marerittene var noe man hadde opplevd?
Fordi jeg har sett deg dø, og jeg vil ikke se det igjen.
Vær så snill, ikke igjen.