Evangeline
Etter at Evangeline banket Tobias til fillebiter, stoppet all mobbingen. Folk ble livredde, men ikke fordi de mente Evangeline endelig hadde klikket fullstendig.
Men fordi det viste seg at mobbing har konsekvenser.
Månedene som fulgte var brutale, og egentlig ikke noe hun likte å tenke tilbake på. De fleste lærerne hennes ble involvert, kalt inn til haugevis av samtaler og møter for å snakke om hva de hadde opplevd at hun hadde gått igjennom. Som om de visste noe om det.
Evangeline ble kalt inn dagen etter hendelsen for å si unnskyld til Tobias, og foreldrene hans, om det som hadde hendt. Hun hadde vært forberedt på å trygle om tilgivelse, fordi det var alltid det alt resulterte i. Hun ble mobbet, hun tok igjen, hun måtte unnskylde. Og gjenta. Og gjenta.
Det var ikke noe hun kunne unnslippe, fordi det var slik eksistensen hennes var. Hun trodde hun kunne få til noe annet, at hun endelig hadde nærmet seg et slags vennskap med November. Men aldri i livet om November ville nærme seg henne nå etter det som hadde skjedd.
Derfor kunne hun ikke fatte synet som møtte henne inne på rektors kontor. November som satt gråtende på setet ovenfor pulten hans, mobilen hennes i hendene på rektor som spilte av en video, jentelatter i videoen, Tobias.
Rektor la to fingre over neseryggen, masserte øynene. Han virket sliten, utslitt.
«Og dette har skjedd før?»
«Hele tiden,» hulket November. «Hver. Eneste. Dag.»
Evy ble stående i døråpningen uten å helt vite hva hun skulle gjøre.
Rektoren sukket. «Hvorfor har dere ikke sagt noe før nå?»
November snufset. «Tror du ikke jeg har prøvd? At jeg ville si ifra utallige ganger, men aldri fikk meg selv til å gjøre det? Jeg var livredd. Er livredd. Hvis de visste at jeg sa ifra til en voksen, at de fikk enda en grunn til å – å –» Hun senket hodet og tok av seg brillene for å tørke over øynene.
Evangeline hadde sneket seg litt til siden av døråpningen for å ikke være så synlig.
«Jeg skjønner at det Evangeline gjorde var galt, men kan du virkelig skylde kun på henne for det som skjedde? Tenk over det, tenk over hva hun har måttet gå igjennom før du bestemmer deg for at hun skal si unnskyld. Tobias er den verste personen jeg har møtt. Han fortjener å –»
«Det virker som han var mer på deg enn henne,» sa rektor alvorlig og ga henne mobilen tilbake. «Hvis jeg ser bort fra Evangeline Vita et øyeblikk, hva gjorde han mot deg?»
November så fort opp i samme øyeblikk som øynene til rektor flakket til der Evangeline sto i døråpningen. Han rynket svakt på øyenbrynene, men sa ingenting til November da hun åpnet munnen.
«Han ...» Hun gulpet, prøvde å finne sin egen stemme. Men ingenting mer kom ut av munnen hennes. Istedenfor låste hun opp mobilen sin igjen og trykket flere ganger til hun fant det hun var ute etter.
Helt lydløst rakte hun mobilen sin til rektor med hodet hengende.
Evangeline hadde på følelsen av at hun ikke burde være der. Hva enn det var hun viste til rektor, var ikke for hennes egne øyne eller ører. November hadde kanskje snakket med henne og stått opp for henne, men dette var noe helt annet.
Og idet rektors ansikt mørknet betraktelig over synet, stormet hun av gårde uten å se seg tilbake. Hun løp ut av skolebygget og bortover fortauet, stanset ikke før lårene hennes hadde stivnet av melkesyre og hun slet med å stå rett. Hun falt sammen på gresset ved siden av veien og så opp mot himmelen.
Hun tilbakekalte hva November hadde kalt henne den dagen. Evy, hadde hun sagt. Et kallenavn, en helt annen identitet enn den hun hadde nå. Evangeline likte hvordan ordet lød når hun sa det høyt med sin egen stemme.
Hun forsøkte å gjøre det samme med Novembers navn. Forkorte og legge til nye bokstaver, endre på rekkefølgen og vri og vende på lydene. Innen dagen var over og hun var på vei hjem, hadde det nye navnet til November festet seg til hjernen hennes.
Nå måtte hun bare finne et godt tidspunkt å si det til henne på.
***
Evy
«Nomi.»
«Evy,» sa Nomi med beinet hevet for å sperre veien for Atlas. «Har jeg glemt at vi skulle møtes eller noe? Jeg vet at skolen har vært litt hektisk i det siste, men ...»
«Du har ikke glemt noe som helst.» Evy lente seg ned for å stryke Atlas over hodet. «Er det greit om jeg kommer inn?»
«Selvfølgelig.»
Faren til Nomi passerte inngangsdøra, det milde ansiktet hans litt mer herdet enn til vanlig. De lyse øynene hans bar skarpe preg av mørke sirkler, og det bustete håret fikk han til å se ut som en gal vitenskapsmann. Han holdt hånden om et kaffekrus og rettet på de tykke innrammede brillene sine.
«Hei,» hilste han og hevet den ene hånden sin før han forsvant opp trappa.
Evy vinket svakt tilbake, selv om han ikke så det. «Hei, Tomas. Lenge siden sist.»
Nomi lente seg en smule nærmere. «Det er første november, pappa er litt –»
«Jeg vet,» sa Evy og møtte blikket hennes. Øynene til Nomi var røde, litt hovne. «Tente dere lys?»
«Ja, og bakte muffins. Hun tok dem ikke imot, da.» Nomi prøvde å le for å lette stemningen litt, men Evy merket at hun anstrengte seg.
Hun satte seg ned på huk for å klappe Atlas på ryggen. «Du får bare si nei hvis du ikke vil, men jeg tenkte å gå en tur opp til kirkegården. Det passer kanskje ekstremt dårlig å snakke om det jeg har tenkt til å si akkurat i dag, men jeg tenkte kanskje –»
«Evy, det siste jeg vil er å sitte her hele dagen og synes synd på meg selv. Jeg blir gjerne med på tur.»
De ble klare på et par minutter og kom seg til skogbrynet nokså kjapt. Det var merkelig hvor fort skogen hadde gått fra fargerike blader på trærne og på bakken, til å bli frossen jord og blank is hvor bekkene rant. Evy måtte holde hendene i jakkelommene for å ikke bli for kald.
Det stakk litt oppover lårene jo høyere i skogen de kom. Luften ble renere, trærne tettere. Rader på rader med furu og gran, bare løvtrær, kjølige solstråler som skinte gjennom de nakne greinene. Den varmet litt i kinnene hennes, stakk litt i øynene.
Evy nøt hvert sekund.
De nådde jordet før Evy våget å åpne munnen sin om det hun hadde tenkt til å si, men Nomi kom henne i forkjøpet.
«Fortsatt ikke hørt noe fra Raphael?»
Evy ristet på hodet. «Jeg tror han endelig innså hvor kjip jeg er.»
«Heller ingenting fra Angelica?» spurte Nomi med hevede øyenbryn.
Nok en gang måtte hun riste på hodet. «Nei. Ikke engang en melding.»
«Og jeg som hadde håpet på å kunne sette i gang etterforskningen vår igjen.» Nomi tygget litt på underleppa si og kneppet båndet av Atlas. Han så svært fornøyd ut idet han innså at han kunne løpe fritt utover jordet. «Men Dan – Michael – har heller ikke vist seg siden den dagen jeg ... ehm ... distraherte ham.»
Evy hevet skuldrene litt opp mot ørene for å varme dem med pelsen på hetta. «Jeg er lei av å vente på ham,» sa hun hardt og rynket øyenbrynene mot sollyset. «Det er det eneste jeg har gjort siden august. Jeg orker det ikke mer.»
«Strengt tatt tror jeg han har ventet like mye,» mumlet Nomi.
Evy dunket albuen inn i ribbeina hennes. «Unnskyld?»
«Jeg mener - Eh, hvordan skal jeg forklare det? – det virker som han har jobbet hardt for å ... få deg til å føle det på samme måte som ham? Nei, det ble dumt. Kanskje noe i mer av retningen at han vil at du skal falle for ham sånn som han allerede har falt for deg, bare for å bruke litt englepuns.»
Evy skar en grimase. «Fordi det å falle er jo ekslusivt for engler. Stemmer.»
«Har Raphael i det hele tatt gitt deg noen hint i forhold til fallet hans?»
«Nei.»
«Det var et snurt nei.»
«Det var meningen at det skulle være et snurt nei.»
«Mener du i tilfelle Raphael hører oss?»
«I tilfelle han tror at jeg er interessert i noe annet enn å finne ut hva som foregår.»
Nomi sukket. «Selv etter at jeg begynte å kalle deg Evy, virker det som du er støkk.»
Evys lår var blitt så kalde at de føltes numne, akkurat som tærne. Hun hadde ikke tatt på seg riktige sko for å gå tur i skogen, heller ikke riktig jakke. Denne turen var et resultat av at Evy hadde tatt en spontan avgjørelse for et par timer siden fordi hun ikke orket å sutre mer for seg selv. Hun orket ikke sitte alene i stua og tenke på Tobias. Orket ikke tenke på det Raphael hadde gjort i den leiligheten, hva hun hadde gjort i den leiligheten. Hva hun følte for engelen som så brutalt hadde myrdet tre gutter. Hva hun følte ovenfor seg selv nå som hun også hadde myrdet noen og ikke lenger visste om hun fortjente å være fri eller ikke.
«Og hva med deg, Nomi? Har du kommet deg videre?»
Vennen hennes trakk på skuldrene. «Hver gang jeg er på kirkegården for å hilse på mamma, sier jeg at det er November som kommer på besøk.»
«Raphael kaller meg Evangeline,» mumlet Evy så vidt hørbart og passet på å vende ansiktet litt bort fra Nomi. Hun var rød i kinnene på grunn av kulden, ikke fordi tanken på Raphael gjorde henne varm. «Og ...»
Bare si det.
Få det overstått.
Evy svelget.
Nomi kalte inn Atlas for å kneppe på ham båndet igjen, klar til å gå videre, men hun stoppet opp midt i bevegelsen da blikket hennes la seg på Evy.
«Tobias,» hvisket Evy og senket hodet.
«Tobias?» Nomi skakket svakt på hodet.
«Han kalte meg fremdeles Evangeline.» Hun svelget igjen, ble ikke kvitt alt spyttet som samlet seg i ganen, følelsen av at hun ville spy bryggende i magen, hender skjelvne, knær vaklende. «Han trodde fremdeles at jeg var henne. Han var akkurat den samme som den gangen. Han var overbevist om at han skulle ta hevn. At jeg fortjente det som var i ferd med å skje – det som hadde skjedd hvis ikke Raphael hadde kommet og –»
Nomi la en hånd på skulderen hennes. «Evy?»
Det sprengte bak øyelokkene hennes, men hun tvang stemmen sin til å fortsette. «Jeg var så sint, så frustrert, så ydmyket og rasende for det han hadde gjort. Jeg tenkte ikke klar, jeg klarte ikke se ordentlig.» Hun glodde på hendene sine dekket av tynne vanter i forskjellige farger. Hun hadde ikke klart å finne to like. «Men jeg angrer sånn. Tanken gnager på meg, spiser meg, sluker meg. Jeg klarer ikke tenke ordentlig. Jeg klarer ikke spise. Jeg klarer ikke se mine egne hender uten å se blodet hans.»
Nomi hadde fått vide øyne, men lot Evy fortsette.
«Jeg klarer ikke slutte å tenke at jeg burde latt ham leve. At jeg burde stoppet Raphael da han drepte de andre. Jeg tenkte at han er så godt som død uansett, så jeg kan likeså godt gjøre det selv. Hva slags tankegang er det? Å ende et menneskeliv som om det ikke betyr noe som helst i seg selv? Er jeg så grusom? Er jeg virkelig det monsteret de alle ville ha meg til å være?»
For første gang på evigheter virket det som Nomi ikke hadde noe å si. En passende reaksjon. Uttrykket hennes forble noenlunde nøytralt, utenom øynene som hadde videt seg ut. Det virket ikke som hun blunket engang, som hun tenkte eller følte noe. Evy senket blikket ned til skoene sine og den frosne jorden.
Det var det.
Aldri i livet at Nomi kom til å være med henne lenger nå. Om ikke annet, så burde hun gå til politiet for å fortelle nøyaktig det Evy hadde fortalt henne nå.
Vennen min har drept noen.
Evy snufset, blunket vekk tårene sine som tåket for synet, holdt dem på skoene og de halvråtne bladene. Hva hadde hun igjen nå som hun kom til å miste Nomi? Hun hadde ingen å snakke med lenger, ingen å lene seg på.
Uten Nomi hadde Evy ingen, for familien hennes var ikke nærme nok. Hun kunne ikke gråte inn i skulderen til Aica eller fortelle foreldrene sine om hva som hadde skjedd den kvelden.
«Evangeline Vita,» hvisket Nomi endelig. Hun hadde knyttet nevene. «Se på meg.»
Evy vippet hodet opp.
Hun rakk ikke si noe, gjøre noe, før Nomi hadde kastet armene om henne og klemte til, så hardt at Evy så vidt fikk til å puste. Så helhetlig at Evy ble omringet fra alle kanter, ingen måter å unnslippe enn å møte sannheten og realiteten rett på.
Hun skar tenner, glodde opp på himmelen. Kalde dråper dryppet ned på hetten til Nomi, nedover hennes egne kinn. Øynene hennes gjennomvåte, sviende.
«Hva enn du bestemte deg for å gjøre, riktig eller feil, så var det ditt valg. Du kan ikke annet enn å leve med det og akseptere det, omfavne det som en del av deg og hvem du er. Jeg aner ikke hva du faktisk gikk igjennom den kvelden, eller om du noen gang vil snakke om det, men du skal vite at du ikke skal være redd for å fortelle om det til meg. Uansett grunn, så stoler jeg på at det var den riktige for deg.»
Evy klamret fingrene sine om jakka til Nomi, gravla ansiktet sitt i skulderen hennes for å gjemme de våte øynene.
«Jeg fortjener deg ikke, Nomi.»
«Det har ingenting å si. Du fortjener ikke et vennskap, du får det ubetinget. Det er basert på tillit, Evy.» Bestevennen hennes strøk en hånd over håret hennes. «Og kanskje det er derfor Raphael ikke er god nok ennå, fordi du til syvende og sist ikke kan stole på ham.»
Evy begynte nesten å le. «Jeg forteller deg at jeg drepte noen og du vil snakke om Raphael?»
«Dårlig tidspunkt, kanskje.»
«Det verste,» hulket Evy.
Tiden så ut til å verken gå framover eller stå stille. Det spilte ingen rolle at verden gikk videre, at de ble stående der og holde om hverandre til skyene hadde passert. Det hele virket så meningsløst og fantastisk på samme tid at Evy ikke visste hvor hun skulle gjøre av seg. Hva det var meningen at hun burde føle i det øyeblikket hvor frykten famlet og motet ble mektigere. Hun følte at verden ikke knuste henne under sin overveldende vekt. Tobias sto ikke lenger i massen av folk og så på henne. Hun gikk alene, var alene, hadde kun en annen skikkelse som alltid fulgte med.
En hun var komfortabel med, trygg med. For Evy spilte det ingen rolle lenger om det Raphael gjorde var galt eller fordreid, for hun likte følelsen av å ha noen ved sin side. Selv fra skyggene.
«Jeg tror jeg aldri har sett deg gråte så voldsomt,» mumlet Nomi mot hetta hennes.
Evy snufset.
«Kan jeg spørre om en ting?»
«Ja.»
«Du sa at navnet hans var Tobias. Mente du virkelig ...»
«Tobias fra ungdomsskolen? Ja.»
«Å,» var alt Nomi svarte.
«Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det,» innrømmet Evy. «Jeg tror ikke egentlig at jeg tenkte i øyeblikket. Etter å ha sett Raphael drepe de andre i leiligheten, var det som hjernen min kortsluttet. Jeg låste meg selv inne, så dypt at det var som å se alt utenfra. Lemmene mine var ikke mine, de ... uff, jeg vet ikke hvorfor jeg prøver å unnskylde meg selv en gang.» Hun ristet oppgitt på hodet.
Nomi trakk seg litt tilbake med en armlengdes avstand og så inn i øynene hennes. «Kan jeg spørre om en ting til?»
«Ja.»
«Hva skjedde?»
Hun ville ikke tenke på det. Hun ville ikke si det høyt og gjøre minnene virkelige. De føltes fremdeles kunstige, langt borte. Noe fremmed som sirkulerte i tankene hennes uten at hun visste nøyaktig hvor det kom fra. Men å sette ord på hva som hadde skjedd den kvelden ... hvis hun virkelig skulle våge ...
Hvor skulle hun starte? Hva skulle hun si?
Måten de hadde løpt etter henne på parkeringsplassen og tvunget henne med inn i leiligheten. Puttet henne i sofaen som en jævla bikkje, befølt henne som hun var en dukke de kunne leke med. Revet av henne blusen og gjort seg klare til å –
Evy knep øynene igjen og ristet på hodet. Kjente for å klore av seg håret og hodebunnen, rive ut sine egne øyne, samle seg til en ball så ingen kunne ta på henne. Men hun tvang seg selv til å bli stående foran Nomi. Svelget. Gulpet. Åpnet øynene.
Og begynte å fortelle.
***
Senere, da sola var på vei ned bak horisonten og de satt på den kalde benken vendt mot utsikten ved utkanten av kirkegården, sa Nomi: «Jeg har egentlig tenkt på en ting.»
Evy gned seg litt i øynene, såre etter en lang dag. «Ja vel?»
«Jeg synes det er på tide at vi gjenerobrer navnene våre.»
«Gjenerobrer,» sa Evy som et ekko.
«Ja, for det er faktisk så dramatisk,» mente Nomi. «Navnene våre er identiteten vår. Selv om kallenavnene vi ga hverandre ga midlertidig ro i sjelen, trenger vi å møte fortiden rett på. Den er tross alt en del av hvem vi er i dag.»
«Jeg liker egentlig ikke å tenke på fortiden noe særlig,» sa Evy med øyenbrynene trukket strengt sammen.
«Hvem gjør vel det? Men tenk heller på det sånn,» Nomi skjøv seg nærmere Evy og la en arm om skuldrene hennes. «Hvis det vi gjennomgikk på ungdomsskolen aldri hadde skjedd, hadde vi to aldri blitt venner.»
«Det var en overraskende positiv måte å se det på,» komplementerte Evy og dro håndbaken over nesa. Den rant litt.
«Dessuten er det jo egentlig en tragedie, vi som har så vakre navn.»
«Fryktelig til skryt.» Evy la armen sin om midjen hennes og lente hodet på skulderen. Det skarpe solskinnet stakk henne i øynene.
«Hva tenker du da, Evangeline Vita?»
Evy vred litt på hodet sitt. Ansikt til ansikt, øyne mot øyne. Evy innbilte seg et øyeblikk at hun var Evangeline, at hun turte å være begge deler på samme tid og omfavne alt hun var like lett som Nomi hadde gjort. Var det greit for henne å være glad? Å føle seg heldig for livet hun hadde blitt gitt, så uperfekt og hakkete som det var, tøft og tungt, fullt av mennesker hun elsket?
Elsket ...
«At jeg er veldig glad i deg,» Evy smilte og lot hodet falle tilbake på skulderen hennes. «November Austin.»