Berre deg

kapittel 24

Eg kunne kjenne kor mye eg gruet og gledet meg til å møte han igjen. Det var som om alle følelsene eg hadde hatt dei siste dagene skulle møtest og se hvem av dei som passet og ha. Eg hadde jo vert sur for hva han hadde gjort, men ville eg være sur etter eg gikk fra han? Eg hadde vert glad for at han ikke hadde kunnet ligget me jenta på grunn av at han tenkte på meg, men ville eg være glad etterpå? Eg hadde vert skuffet over at han ikke hadde stolt på meg. Av alle følelsene var savn det eg husker mest og tenkte på mest. Savnet etter og klemme han, kjenne armene hans rundt meg og stemmen hans som alltid sa noe morsomt som fekk meg til å le. Eg måtte smile berre av og tenke på det, men nå var eg på vei mot å møte han me trehytta som vi alltid var i når vi var små. Eg klartet opp i den og det første eg såg var ein liten spiderman figur som vi alltid pleide og sloss over når vi lekte. Eg lot blikket gå rundt i rommet og såg det lille huset vi hadde laget. Rommet var i ein hvit farge me lyseblå og rosa prikker, for vi blei ikke enige når vi skulle velge farger. Det hadde eit lite bord me noen stoler og i hjørnet var det to sakkosekker. Eg gikk bort og satte meg i min og ventet imenst eg tenkte over alle gangene vi hadde vert her som små. 

*Flash back*

"kom igjen Emma ikke vær så pyse det er ikke så langt ned" Kunne eg hørre Even rope imenst han ventet utolmodig på at eg skulle klatre ned til han. Selv om eg tørte og klarte opp synst eg alltid det var skummelt og klarte ned. "jo det er jo kjempe langt ned" ropte eg ned til han imenst eg satt i dør opningen. "første mann hjem til deg." kunne eg hørre han rope før han begynte og springe noe som fikk meg fort til å klarte ned etter han og begynne og springe etter. "Det der er juks du begynte før meg" ropte eg imenst eg sprang etter han og ledde litt. Han kom selvfølgelig først siden han hadde eit forsprang. "og den store vinneren EVEN" sa han og latet som om han var kongen over eit eller annet ikke veit eg.

*flach back end*

"Emma, Emma Emma?" kunne eg hørre Even si og vifte handa foran ansiktet mitt.  "ja?" spør eg og smiler over at han kom. "du var så vekke du merket ikke at eg kom inn ein gang." Sa han og satte seg i den andre sakkosekken og fikset smått på håret sitt. Er det noe Even gjør ofte er det og fikse på håret sitt noe som berre gir meg enda meir lyst til å rufse i det berre for å plage. "ja eg tenkte på alle gangene vi har vert her" Sier eg litt drømmende før eg kjenner at han poker meg i siden noe som får meg til å rykke til og snur meg mot han. "hold deg i denne verden da, ellers kan vi ikke snakke om hva vi skal gjøre videre." Sa han og virket alvorlig, ja det var vell kanskje lurt og finne ut om dette skulle forsette som oss to, eller berre som venner eller som ingenting. Eg håpet på at det skulle bli oss to, men han hadde jo noe og si i det han og. 

Vi hadde snakket lenge og begge hadde funnet ut at vi ville prøve på nytt berre ta det litt rolig sånn at ingenting skulle gå galt igjen. Når vi var ferdig og snakke om det kjentest det ut som noen løftet vekk noen mursteiner fra skuldrene mine. Det var så godt og endenlig kunne tenke på Even som noe meir enn berre ein nabo igjen for å ikke få forhåpningene opp. Eg kjente at Even løftet opp handa mi noe som fekk meg til å smile, før han drog meg bort til sin sakkosekk sånn at eg låg oppo han. "Eg har savnet deg så mye" Sa han før han kysset meg på kinnet noe som fikk meg til å rødme litt. "Eg har savnet deg og" Sier eg og kysser han på munnen og setter meg sikkelig på fanget hans. 

Forfatter: 

Okei så greide eg ikke å skrive eit kapittel raskt til derre, men berre mas på meg så gjør eg det XD 

og tusentakk til alle som leser, voter, og komenterer det betyr veldig mye og eg blir så glad når eg seg det. 

noen som blei glad når dei fikset det igjen? 

Eller er det noen som håpet på at dei ikke skulle fikse det?