Berre deg

Kapittel 23

Det hadde gått 1 uke siden Even såg Lars kysse meg. Han hadde ikke snakket til meg han svarte ikke på meldingene mine eller når eg ringte. Det var sykt plagsomt så i dag skulle eg gå over til han og snakke me han. Vi måtte snakke for vi kunne ikke avslutte det sånn. Eg elsker han, han må la meg forklare at eg ikke kysset Lars. Alt må bli bra igjen eg trenger Even han er min. Han har alltid vert min det har vert oss to selv om vi nettopp blei sammen så har det alltid vert oss. Meg og Even. Eg må gå og snakke me han nå. Eg reiste meg opp og tok på meg ytterklær og sprang ut døren og sprang heile veien til Even og sto og banket på døren til han kom og opnet. Eg viste at han var aleina hjemme for han var alltid det på fredager etter skolen for foreldrene jobbet seint på fredager. Det var derfor han alltid var me meg på fredager og vi hadde filmkvelder eller spillte noe. Even prøvde og lukke døren før eg fikk gå inn men eg gikk inn før han fikk gjort det. "la meg snakke, viss du vill at eg skal gå etterpå så skal eg gå, men la meg forklare." Han nikket og gikk vekk fra meg på vei inn i stuen så eg følgte etter han. Eg kunne enda se at han var lei seg eller sur eg var ikke heilt sikker. Når eg kom inn i stua satt han i sofaen så eg satt meg attermed han, men han satt seg lenger vekk og såg på meg. "snakk ellers kan du gå." sier han og hjertet mitt knuser av hvor kald han er nå, men han er sur eg forstår hvorfor eg og hadde blitt sur om han kysset noen.

Eg forklarte han hva som skjedde, han sa ikke noe han berre såg på meg me samme triste, sure blikket. Eg reiste meg  opp for å gå da det kommer ei jente ut av rommet til Even som berre går i hans t-skjorte som er for stor til henne da. "babe kommer du tilbake til rommet snart" Sier jenta og eg ville slå til henne. Han var min, hvem var denne jenta liksom? Hva skjedde me oss? Alle spørsmålene gikk rundt i hodet mitt og eg ville berre skrike, springe,slå, men istedenfor snur eg meg mot døra og tårene strømmer nedover kinnet. Da eg var kommet til døren kjendte eg handa til Even som drog meg rundt sånn at eg såg på han. Eg kunne ikke stoppe tårene og akuratt nå prøvde eg ikke heller for hva var vitsen han burde vite at dette ville såre meg.

"Emma det var ikke meiningen det berre skjedde, eg var så sur og ja hun var der." Sier han og eg kan se at han meiner hva han sier, men han kan ikke forvente at eg skal tilgi han etter dette. Eg prøvde og vri meg vekk for å gå men han slapp meg ikke. "SLIPP MEG! Du fikk meg til  å føle meg forferdelig for at LARS kysset meg uten at eg ville det og så ligger du me ei hore og forventer at eg skal tilgi deg? Hæ hva trur du om meg? Vi har vert venner siden vi var små og vi har aldri gjort DET og så går du og gjør det me ein fremmed. Eg trudde det skulle bli spessielt når vi gjorde det men det trudde ikke du tydeligvis." Skreik eg til han, eg hadde ikke noe planer om at alt det skulle ut men nå var eg sur og når han ikke lot meg gå så fikk han vell hørre hva som gikk rundt i hodet mitt. Han såg på meg me store øyner som begynnte og fylle seg med tårer. "Vi gjorde ingenting, eg kunne ikke det einaste eg tenkte på var deg, men hun var full og greide og få vann over klærne sine så hun fikk låne ein tsjorte." Sier han og slipper armen min. Eg var glad for at ingenting hadde skjedd, men det at han tenkte på det gjorde forsatt vondt. "Eg må være aleine og tenke nå, men kan vi møtest ved trehytta om to dager?" Spør eg og gir han ein klem for eg trengte ein klem av han før eg gikk. Han nikket og eg sprang hjem og la meg under dyna mi og gråt.

FORFATTER:

Ja eg er ikke så veldig god på å skrive på denne historien, men eg skal bli bedre. (prøve) Eg vill takke alle som leser det betyr mye, og det og lese kommentarene derres gjør at eg får enda meir lyst til å skrive her så tusentakk til derre som tar derre tid til det.

OG GOOOD JUL til alle sammen!! Håper alle har det heilt fantastisk i julen og så skal eg få prøve og skrive noen kapittel og ha på lager sånn at det ikke tar så lang tid mellom hver del.