Kappitel 18

681 19 1
                                    

Inn døren kom en sykesøster. Hun trillet en seng, som det lå en person oppi.

Sykesøsteren trillet personen, på den andre siden av rommet. Rommet var ikke stort, men heller ikke lite.

Etter at sykesøsteren dro, snudde personen som lå i sykesengen hode sitt.

Hun satte seg opp, så tok hun puten og la den over magen. - Hei, jeg heter Miranda, sa hun med en munter tone.

- Hei, jeg heter Avelyn, men du kan kalle meg Ave, sa jeg og satte meg opp på sykehussenga, slik som Miranda.

Jeg løftet opp Victoria fra sengen, fordi hun var våken. Miranda så nøye på sengen til babyene.

- Har du en baby til?, sa hun og tittet forsiktig på sengen.

- Ja, det er en gutt, han heter Ethan. Og hun jeg holder heter Victoria, sa jeg smilende og tittet ned på de to ungene mine.

- Så du har tvillinger? De var iallefall utrolig søte, sa hun og smilte mot meg.

- Kan jeg holde en? Spurte hun og reiste seg opp.

- Ja, sefølgelig, svarte jeg og rakte hun Ethan. Hun holdt et godt grep rundt han, og var på vei mot sykehussengen sin.

Plutselig hørte jeg et brak, og både Ethan og Miranda lå på gulvet.

--

Jeg begynte å gråte, jeg sprang ut på gangen. Der satt Niall, Maura, Mamma, og de andre guttene i bandet + kjærestene.

- Hjelp! HIt fort!, brølte jeg og sprang inn på sykehusrommet.

* To dager senere*

Jeg satt ved siden av Niall. Jeg holdt Victoria. Og hun har grått som berre f* de siste dagene.

Hun gjør det sikkert fordi hun merker at alle er helt ute av seg.

Legene har sagt at han fikk en kraftig hjernerystelse. Men babyer trenger mer tid til å komme seg tilbake enn voksne.

Miranda, trengte blod. Hun manglet mye blod. Det var derfor hun kollapset.

Plutselig banket det på døra. - Kom inn!, ropte Niall. Jeg elsker den irske aksangen hans.

Inn døra, kom det en jente eller dame, som såg ut som hun var i 18 årene.

- Jeg vil bare si beklager, sa jenta. Hun virket ganske sjenert, men snill.

Hun hadde mørkt, langt fint hår, som rakk hun nedenfor brystet. De vakre brune øynene passet perfekt til den mørke fine huden. 

- For hva?, spurte jeg spørrende, og gidde hun et smil.

- For det som skjedde med babyen deres, sa hun og så ned i bakken. Hun var en veldig vakker jente.

- Det går bra, bare sett deg ned, sa jeg og smilte til Niall.

- Så hvor gammel er du?, spurte jeg og krysset bena.

Niall holdt hånden min, og flettet fingrene mine i hans.

- Jeg er akkurat 18!, sa hun stolt og hele hun strålte.

- Så gøy!, svarte Niall og virket litt engasjert.

- Dere da?, spurte hun og løftet et av de vakre brynene sine.

- Jeg er Nitten, svarte jeg og såg på Niall.

- 20, svarte han og holdt et hardere grep rundt hånden min.

- Hva heter du?, spurte jeg og såg på henne.

- Julie Ann, etternavnet mitt er Marley, sa hun med den behagelige stemmen.

- åh, jeg er Avelyn, og dette er Niall, sa jeg og såg på min fantastiske kjæreste.

Hun bare smilte og lente seg tilbake.

Øynene mine falt på døren, når sykesøsteren kom inn med de to engelene mine. Hun rekte meg dem, og jeg la de på fanget mitt. Niall lente seg mot meg, og såg dem i øynene. 

-  Kan jeg holde Ethan litt? spurte han og såg meg inn i øynene. 

- sefølgelig, papa!, sa jeg og la et italiensk tryk på 'papa'.

Jeg rakte han Ethan, og såg bort på Julie. 

Hun bare smilte mot VIctoria. - Vil du holde henne, spurte jeg. - Ja, sa hun spent. Jeg rakte hun Victoria.

Siden det var helt forferdelig å ha på denne sykehusdrakten, så dro jeg frem en joggedress fra bagen.

Jeg gikk forsiktig inn på badet, og skiftet fort til en joggedress. Når jeg var på vei ut av badet, så jeg noe jeg ikke ville se.. 

 Denne personen julie ann, hadde dere ikke gjettet! Det er en ny person som kommer med i fortellingen :)

You & I n.hWhere stories live. Discover now