A vampires heartbeat

Kapittel 6

  Jeg kan nesten føle varmen fra de røde øynene til Marcus. Han er så sint at om jeg sier et ord nå, så slår han til. Det gjør ikke vondt. Jeg tåler mye mer enn mennesker tror. Men jeg vil helst unngå det uansett. Et slag fra han, gir et blåmerke som varer i flere uker. Det er sinnsykt mange ulemper med å være vampyr😩! Alt er så anerledes fra mennesker. Alt vi spiser er blod. Alt vi drikker er blod. Ingenting annet enn blod. Blod er det vi lever av! Av og til skulle jeg bare ønske at jeg var et vanlig menneske... Det går ikke😞. Jeg har jo en del fordeler også da. Men uansett. Alle er redde for oss. De vet ikke at vi er vampyrer engang! Vi er bare skumle, uansett hva vi har sagt. Etterhvert som vi stod der, gikk han plutselig. Jeg turte ikke se bak meg før han var langt nok borte. "Kom igjen. Vi går"
-Ute i skogen-
Vi er alene. Det eneste vi fokuserer på nå er den svære hjorten som står to meter unna oss. Jeg gleder meg. Tar vi den, kjenner jeg blodet renne mellom tennene mine, og ned i halsen om noen minutter. Den friske følelsen av blod. Klørne mine ble trekt ut bare ved tanken. "Nå?"sa jeg lavt. Marcus nikket fra treet på andre siden av hjorten. "NÅ!" Vi løp. Vi drepte. Tenne mine satt godt fast ved halsen. Dette måltidet var verdt to dager uten. Blodet bare rant. Inn i munnen. Mellom tenna. Smaken av blod på tunga. Jeg elsker den. Det er også en fordel. Jeg vet ikke hvordan maten til menneskene smaker. Men dette er livet😻! "Hallo?" En stemme hørtes i skogen. Jeg og Marcus fikk klørne og tenna ut av offeret. "Ikke den jenteungen igjen! Hva gjør hun her?! Klokka er to!"sa han irritert, og tørket seg rundt munnen. Jeg sukket. "Jeg går og snakker med henne. Du kan bli her å drikke ferdig. Spar noe til meg. Jeg er tørst"sa jeg også ganske irritert, og gikk mot der jeg hørte stemmen. Da jeg så henne, tørket jeg meg godt rundt munnen. Jeg stod bak et tre til hun var nærme nok. Jeg kom fram. "Hva gjør du her så sent?" Hun ble vettskremt. Det var visst ikke meg hun håpet på å finne. Jeg holdt blikket seriøst. "Er det blod?...