20. Jeg føler bare for å drepe

362 31 10
                                    

Jeg prøver noe nytt. Vent med å starte sangen til jeg sier ifra.

***

Jeg tygget sakte på et av smørbrødene og ventet på at Ziko skulle begynne. Han hadde laget seg en kopp kaffe og satt og drakk fredelig ovenfor meg.

Jeg holdte på å sprekke av nysgjerrighet. Jeg måtte vite det. Hva var det som hadde avslørt meg? Hvem andre visste?

Ziko slurpet i seg en slurk kaffe og jeg eksploderte. Hadde han ikke tenkt til å fortelle meg noe som helst? Jeg veivet med armene mine og klarte i farten å velte ned t glass med vann som hadde stått foran meg.

Jævlig bra jobba.

Glasset ble kastet ut i luften og landet på steingulvet med et dunk, før det spratt opp av motstanden og landet nok en gang på flisene. Denne gangen i tusen knas. Det var som å se det i sakte film. Det var nesten som jeg kunne se alle de tusen bitene som fløt utover gulvet.

Ziko sa ingenting. Han satte bare ned kaffekoppen og reiste seg. De slitte tøflene hans ga perfekt beskyttelse mot glasskårene som lå spredt på kjøkkenet.

«Bli sittende Ivy, jeg fikser det.» Jeg hadde halvveis begynt å reise meg, men satte meg ned igjen og så på i stillhet. Det tok sin tid og jeg kunne ha hoppet av glede når Ziko satte seg ned igjen etter å ha kostet opp glasset og støvsugd hele gulvet. Jeg var ikke glad for at jeg nå skulle få vite hva det var som hadde avslørt meg, jeg var glad for at snilen endelig ble ferdig med en oppgave. Mannen brukte jo tusen år, minst.

Ziko må ha sett det utålmodige ansiktet mitt fordi han foldet hendene sine foran seg på bordet og lente seg forover.

Brilleglassene hans glimtet i den dunkle belysningen på kjøkkenet og de rosa øynene hans var våkne og vennlige. Jeg speilet stillingen hans og vi stirret hverandre rolig inn i øynene.

«Vel?» det var jeg som brøt stillheten først.

«Vel?»

«Ikke vri deg unna gamlefar. Når fant du det ut?» Ziko sukket og gned seg i øynene.

«Du har aldri vært en som går rundt grøten. Alltid rett på sak. Ja vel. Jeg har vel alltid hatt en mistanke. Teorien min har vist seg å være sann, og alle disse hendelsene gjennom årene har bare har bare økt grunnlaget for teorien min.»

Ziko tok en slurk av den gule koppen sin før han trakk pusten dypt inn og begynte å fortelle.

«Jeg husker veldig godt den dagen jeg fant deg. Det var på sensommeren. Været var fortsatt relativt varmt og jeg hadde bestemt meg for å ta en sen spasertur for å trekke til meg de siste solstrålene før høstens bitre vind slo til. Jeg valgte å gå i Woodcreek park siden jeg alltid har likt trærne som henger over stiene. Så jeg gikk der med hendene i lommene og smilte til de jeg passerte. Det har alltid vært en frihetsfølelse å kunne gå på gaten og kun være en gammel mann. Ingen som vet at jeg egentlig jobber i Reiret, Tyfons mest beryktede kartell.»

Jeg smilte litt. Jeg var helt enig. Det var så deilig å bare kunne være meg selv en gang imellom slik at jeg kunne få tid til å puste litt. Noen ganger kunne Reiret bli trangt, luften for tynn eller veggene for tykke. Det var i sånne øyeblikk hvor et besøk til overflaten var gull verdt.

«Jeg så flere gatebarn på min tur gjennom parken, men ingen fanget min oppmerksomhet slik som deg. Du satt sammen med fem andre barn, men du var ikke en del av deres gruppe. De satt alle og snakket sammen mens du satt i utkanten og plukket gresstrå. Jeg hadde satt meg på huk foran deg og du hadde sakte løftet hodet ditt.

SVARTE ØYNETempat cerita menjadi hidup. Temukan sekarang