9. Et oppdrag, et navn og en forferdelig skjebne

492 37 11
                                    

Vi sa ingenting en lang stund etter at Alexander hadde lagt på røret. Ingen ord var nødvendige. Vi så bare på hverandre og drakk av koppene foran oss. Det var Ruby som først åpnet munnen.

«Nå som vi har fikset opp i det, er jeg nødt til å gå. Jeg skal sjekke opp i hvordan John Harrison lever livet sitt. Vi stoler ikke på han, men Dronningen har tilgang til noen få av detaljene hans. Jeg skal sjekke når han er hjemme, og hvis det passer så må dere dra til huset hans i kveld. Vi må finne ut av hvorfor hans navn sto skrevet på det papiret hos Sara Nix, og forhåpentlig vis så har han en kobling til den svartøyde. Jeg føler at vi nærmer oss noe, men det plager meg at Alexander visstnok skal vite hva han heter.»

Og med det reiste Ruby seg fra stolen og gikk ut i stuen. Vi kunne høre at døren til rommet hennes ble åpnet og lukket. Jax tok tak i hånden min som lå på bordet og klemte til.

«Vi skal klare å finne ut av dette uten å måtte gå gjennom Alexander. Jeg er sikker på at han lurer oss, og bare vil ha noe han kan bestikke deg med slik at han kan få se øynene dine.»

Uten at jeg hadde sagt noe, så hadde Jax skjønt hva det var jeg var stresset over. Ofte så leste han meg bedre enn jeg gjorde selv. Han forsto meg før jeg i det hele tatt hadde tenkt tanken, og for det var jeg takknemlig.

Han var den typen venn som aldri presset seg på, men forsto når jeg trengte privatliv, og når jeg trengte å få lufte tankene mine. Han var der for meg uansett hvor liten bagatell problemet mitt var.

Jeg skled over i fanget hans og klemte han hardt.

«Takk, Jax.»

Mer trengte jeg ikke å si. Han forsto hvordan jeg følte, og han trengte heller ikke si noe tilbake. Jax la simpelthen armene sine rundt meg og klemte meg hardt.

«Jenta mi, du er som en søster for meg. Jeg ville gjort alt for deg, du vet det, ikke sant?»

Jeg nikket og så han dypt inn i øynene.

Vi hørte Ruby rope ha det før vi kunne høre lyden av ytterdøren vår som ble smelt igjen. Hun hadde rett, jeg følte også at vi nærmet oss noe. Etter flere måneder med etterforskning var vi endelig i nærheten av navnet til den svartøyde. Etter det gikk jobben fort.

Dette kom til å bli den åttende svartøyde vi kom til å drepe. Jeg husket navnet og utseende til hver enkelt av de syv som allerede var døde.

Straks vi var sikre på at Ruby hadde dratt løftet Jax hendene sine og løsnet forsiktig masken som skjulte øynene mine. Jeg så straks ned i bakken, skamfull over hvordan jeg så ut, men Jax løftet haken min og så meg rolig inn i øynene.

«Øynene dine er vakre. De er spesielle. De er mektige. Du skal ikke være skamfulle over dem, og alle som tenker negativt om dem kan brenne i de tusen helveter. Hører du meg, Ivy? Du har nydelige øyne, og du skal ikke glemme dette.»

Jeg kjente tårer fylle de svarte øynene mine. Jeg nektet å la dem falle. Den eneste som noen gang hadde sett meg gråte var Jax, og jeg hadde lovet meg selv at han aldri skulle se meg så svak igjen.

Så jeg tvang tårene bakover og blunket hardt. Så nikket jeg til Jax. Han smilte fornøyd og klappet meg vennlig på kinnet.

«Nå som vi har fått det ut av veien, hva skal vi finne på i dag til Ruby kommer tilbake?»

Jeg satte opp en tankefull mine og stirret ut i luften.

«Jeg vil en tur til biblioteket, og så må vi ta en tur innom våpenteltet. Jeg trenger noen nye kniver og vi må spise noe. kan ikke sloss på tom mage.»

SVARTE ØYNEWhere stories live. Discover now