18. Mirakel

327 28 28
                                    

Ethan

Endelig var jeg ferdig med å vaske. Den idioten Jax hadde bare gått inn på soverommet sitt og smilt fornøyd etter at Ivy hadde dratt. Jeg skulle gjerne ha kastet vaskekluten i det stygge trynet hans, men da kom han bare til å true meg til å gjøre enda flere plikter.

Huset var svært stille. Jax hadde sikkert sovnet, ikke at jeg brydde meg noe særlig om hva han gjorde. Jeg kunne høre tikkingen fra klokken som en eller annen hadde hengt opp på veggen. Ivy kom sikkert tilbake snart, hun hadde vært borte en stund, og hvor lang tid kunne det ta å besøke biblioteket? Det var jo bare bøker. Støvete, gamle bøker som sikkert ble passet på av en like støvete, gammel bibliotekar.

Jeg hadde sittet på kjøkkenet en lang stund og tenkt. Jeg hadde tenkt på mye rart, akkurat som jeg pleide når det ikke var noe som kunne underholde meg. Hvordan havnet jeg egentlig her i Reiret?

Reiret forvirret meg. Jeg skjønte ikke helt hierarkiet har nede. Her nede. At noen frivillig vil bo så fullstendig isolert fra samfunnet under jorden er ubegripelig for meg. Det gjør mye rart her nede også. Nøyaktig hva det er de holder på med her nede tror jeg det er få som vet. Det virker som om alle gjør sine egne jobber og ikke vier så mye som en tanke til de andre stillingene her nede.

Jeg visste at de jaktet på svartøyde. Det var det som var hovedoppgaven til Ivy, Jax og den illsinte rødtoppen Ruby. Den jenta må ha sniffet litt for mye av hårfargen sin for hun var jo klin gæren. Jeg elsket å erte henne opp. Det var så gøy når hun sprakk. Eller, det var gøy helt til Ivy kjeftet på meg for det. Den delen likte jeg ikke, for det var jo bare på tull. Jeg mente ikke noe vondt med det.

Ivy. Den jenta gjorde noe med meg. Hun var aggressiv, fiendtlig, kald og frekk, blant annet, men hun var også vennlig, myk, glad og humoristisk. Jeg hadde sett hvor lett jeg kunne irritere henne, og hadde utnyttet den informasjonen til det fulle. På grunn av dette hadde jeg havnet på hennes fiendeliste. Ikke det stedet jeg hadde håpet på, men jeg var sikker på at når hun skjønte hvor kul jeg var, så kunne vi bli gode venner.

Jeg visste mye om livet hennes. Mye mer enn hun visste, og jeg kunne ikke fortelle henne hvor like vi egentlig var.

Hun så på meg som om jeg var en iskald morder, noe som ikke stemte. Ja, jeg hadde drept den jenta og jeg hadde stått fram som likegyldig når jeg fortalte henne det. Alt kom ut feil når jeg snakket med henne. De små kommentarene mine som skulle være vittige, ble stygge og forsøkene mine på flørting sendte meg nesten i motsatt retning. Jeg hadde hatet det jeg hadde gjort til Emily Harrison. Emily Harrison. Nok et navn.

Jeg løftet opp genserermet mitt. Alle de hvite arrene kom til syne. EH. Det var det ferskeste. Såret hadde ikke helet fullstendig, så det var fortsatt ømt og svært rødt. Om ikke lenge ville det bli nok et arr. Det var kanskje femten initialer som dekket venstre over- og underarm. Den høyre hadde flere. Det var min måte å huske de jeg hadde drept. Jeg måtte ha navnene deres slik at jeg kunne hedre deres minne etter at jeg hadde tatt noe så dyrebart som livet deres fra dem. Til og med de som ikke fortjente å bli husket, skrev jeg ned. Jeg skrev dem ned i min egen hud slik at jeg alltid skulle huske å hedre de jeg hadde drept som hadde vært gode mennesker. De som ikke hadde fortjent livets gave husket jeg med hat. Hver gang jeg så navnene deres så lovet jeg meg selv at jeg aldri skulle ende opp som dem.

Livet mitt hadde vært hardt, og det hadde falt en del mennesker ved min hånd opp gjennom årene.

Jeg sukket oppgitt. Ville jeg virkelig gå ned den spiralen av negative minner igjen? Dessverre jobbet minnene mine raskere enn fornuften og jeg var tilbake i det jeg vil kalle mitt første ordentlige minne. Det første jeg husket i livet mitt.

SVARTE ØYNEWhere stories live. Discover now