SVARTE ØYNE

3. Brune øyne

           
«Klar?» Jax kikket på meg.

Jeg nikket, og vi begynte på klatreturen opp til Tyfon.

Vi visste ikke mye om Sara Nix, men vi visste hvor hun bodde og at hun skulle ha to små barn og en ektemann. Jeg var sjalu. Hun levde et fredfullt liv med en fin familie rundt seg.

Jeg kunne aldri få oppleve det. Jeg var nødt til å leve i Reiret til jeg døde eller ble kastet ut. Dessuten så passet ikke min jobb sammen med småbarn. Ikke det at jeg hadde spesielt lyst på barn, men jeg misunte det kjedelige i det. De faste rutinene og tryggheten med et stabilt hjem.

Jeg har aldri hatt den tryggheten. Kom aldri til å få den heller.

Vi nådde kjelleren til Tyven og jeg ristet av meg tankene om ting jeg aldri kunne oppnå. Håpløse, tanketomme drømmer.

Jax slo på lommelykten sin og vi gikk opp trappen og forsvant ut inngangsdøren til Tyven.

Jeg trakk pusten og kjente den varme kveldsluften.

Vi begynte å gå i den retningen vi hadde blitt fortalt at huset til Sara skulle være. Jeg var ikke så veldig kjent i det området, så jeg kom til å la Jax ta ledelsen når vi nærmet oss huset.

Dessverre måtte vi gjennom Bargaten. Min favorittgate.

Akkurat i det vi kom ut av den lille sidegaten som huset til Tyven var plassert og trådde inn i den travle Bargaten, kjente jeg en hånd gripe min egen. Jeg klemte takknemlig tilbake og smilte opp mot Jax.

Han visste hvor ukomfortabelt jeg syntes det var å gå gjennom denne gaten, og ingen ville plage meg når jeg holdt hånden til Jax.

Jax hadde alltid vært som en klippe for meg. Et holdepunkt i livet mitt. Da jeg kom til Reiret som en foreldreløs niåring, hadde Jax tatt hånden min og nektet å slippe taket. Selv om han hadde vært fjorten år hadde han likevel beskyttet lille meg når jeg hadde det vanskelig. Vi hadde helt siden det vært uatskillelige, og hans evne til å roe meg ned hadde reddet meg flere ganger fra vonde mareritt.

Da jeg var femten og han var tjue hadde jeg bestemt meg for å avsløre øyefargen min for han. Jeg hadde vært så redd for at han skulle sladre eller hate meg. Jeg hadde grått mens jeg hadde tatt av meg masken, og hadde til og med holdt øynene lukket en lang stund før jeg turte å se opp på Jax. Han hadde bare trukket meg inntil seg og lent hodet sitt på toppen av mitt eget. Han hadde ikke sagt noe, men han hadde vært der for meg.

Vi hadde forlatt Bargaten og gikk inn i gate etter gate som jeg ikke hadde beveget meg mye i. jeg var glad for at Jax ikke hadde sluppet taket i meg, siden jeg ville hatt problemer med å følge etter han ellers. Jax gikk i et raskt tempo samtidig som han dro meg etter seg.

«Bare gjør som vi alltid gjør, ok?» Jax hadde stoppet foran en rødmalt dør og hadde akkurat banket på.

«Selvfølgelig. Hold øynene åpne selv. Prøv å snakke med Sara.» Vi nikket til hverandre idet døren foran oss åpnet seg. I døråpningen sto det en liten jente i en lilla nattkjole. Hun kunne umulig være eldre enn syv år. Hun hadde blondt hår i fletter og en bamse i den ene hånden. Masken hennes var lyserosa med paljetter rundt øynene.

«Hei der. Er noen av foreldrene dine hjemme?» Jax la an en vennlig tone og passet på å smile pent til den lille jenta. Jeg visste at han brukte kraften sin på henne slik at hun skulle være rolig.

«Mamma!» Ropte den lille jenta og gikk inn i huset igjen. Vi ble stående og vente da en dame i tidlig trettiårene kom ut i gangen.

«Hva er det Lilly? Å, hei.» Hun kikket overasket på oss samtidig som hun børstet av hendene sine på et lyseblått forkle hun hadde knyttet rundt livet. Masken hennes var turkis med innslag av mørkeblått. Den hang nedover kinnene hennes og så veldig vakker ut.