«Har det faktum at du har levd under jorden nesten hele livet ødelagt evnen din til å tenke rasjonelt? Ikke faen om jeg blir med deg ned dit.» Ethan så på meg som om jeg nettopp skulle ha fortalt han at griser kunne fly. Han så på meg som om jeg skulle vært sinnssvak.
Jeg visste at jeg hadde overtaket. Han trengte et sted å bo, og jeg hadde det perfekte stedet. Magefølelsen min sa meg at han helst ville bli i Tyfon. Jeg ristet litt på skuldrene og fortsatte å gå nedover gangen som førte ut av leilighetskomplekset.
«Gjør som du vil. Jeg har et sted. Det er trygt, og hvis du ikke hører på meg så kan jeg bare dra deg med ut til Dronningen. Hold vennene dine nære, men fiendene dine nærmere.» Jeg snudde meg ikke for å se på han, men jeg kunne høre sukket som slapp ut mellom leppene hans.
Smilet som truet med å slippe ut i triumf da jeg hørte Ethan jogge etter meg var nesten umulig å holde igjen.
«Hvordan har du tenkt å ta med meg ned den stigen deres. Jeg vet at det bare er en vei inn i Reiret. Du prøver bare å få meg drept.»
«Kjære, dumme Ethan, selvfølgelig kommer jeg ikke til å ta deg med ned stigen. Jeg er da ikke dum, i motsetning til deg som faktisk tror at jeg kommer til å gjøre noe så idiotisk. Det er mer enn en vei inn i Reiret.»
Ethans hode spratt mot meg.
«Ærlig talt, trodde du virkelig at vi bare hadde en utgang? Det ville ikke tatt mange menn for å sperre oss inne, og hvor tror du alle utslippene våre går? I bøtter ved sengene? Vi har også flere nødutganger, men de vet ingen om.»
Det så ikke ut som om Ethan hadde tenkt på det. Han vendte blikket forover igjen og vi fortsatte i stillhet.
Det var egentlig ikke meningen at jeg skulle vite om de hemmelige gangene, men å ha tilbrakt flere år blant støvete bøker ga sine fordeler. Gangene skulle holdes hemmelige for alle andre enn de øverste i ledelsen, og skulle kun brukes hvis vi virkelig måtte flykte.
Jeg og Jax hadde utforsket dem når vi var yngre, og jeg visste hvor hver gang førte ut, men jeg kom ikke til å bruke noen av de gangene. Gangene ble noen ganger overvåket, og jeg nektet å risikere det. Det eneste andre alternativet vi hadde var kloakken, men jeg hadde ikke noe problem med det. Klyp for nesen og hold hodet senket.
Jeg og Ethan gikk gjennom byen i stillhet. Eller, en lang stund var det stille. En fantastisk stillhet som dessverre ble brutt da Ethan bestemte seg for å åpne munnen sin.
«Så, er du singel?» Ethan vendte nok en gang hodet i min retning og så på meg med den ene siden av munnen trukket opp i et smil.
Jeg ble litt satt ut, men hentet meg raskt inn igjen.
«Du har ingen bruk for den informasjonen.» Jeg skulte mot han. Ikke at det hadde noen virkning siden ingen av oss kunne se den andres øyne på grunn av maskene, men det fikk meg likevel til å føle tilfredsstillelse. Ethan trakk bare på skuldrene før han la den ene armen sin rundt midjen min.
«Jeg tar det som et nei.»
Jeg fjernet armen hans, men han bare la den rundt meg på nytt.
«Fjern den armen. Hvis du ikke fjerner armen din så skjærer jeg den av deg og tvinger deg til å bære den selv.» Stemmen min var hard. Jeg hadde ikke lyst til å leke lekene hans.
«Du ville ikke klart det hvis du prøvde.» Den sarkastiske kommentaren fikk meg til å gnisse tennene mine sammen i irritasjon. Til tross for kommentaren så trakk Ethan armen til seg. «Ingen grunn til å være så aggressiv, søta. Hvis du ikke passer deg så kan det hende du ender opp med å leve resten av dine dager alene.»
YOU ARE READING
SVARTE ØYNE
FantasyReglene er enkle: 1. Ta aldri av deg masken 2. Stopp aldri å spille 3. Ikke stol på noen I et samfunn hvor alle har evner utenom det vanlige skjules øynene bak masker. Hvorfor? Øyenfargen forteller hvilken evneklasse du tilhører. Feil øyenfarge bety...
