Mellom To Verdener

85. Verdt å huske

Pause.

Jeg krever herved pause.

Ingen som har noe imot det? Flott, da har jeg faktisk tenkt til å gjennomføre det også. Jeg er lei. Det er lov å være lei.

Så nå sier jeg bare: STOPP.

Ja, jeg står utenfor døren til tronsalen og skal liksom være klar og alt det der. Ja, jeg vet at jeg kan bruke kreftene mine til å bekjempe Garjo. Ja, jeg vet at jeg har Nubila til å hjelpe meg. Ja, jeg vet at jeg må gjøre dette alene selv om jeg ikke vil selv.

Ja da, hva enn det er, har jeg sannsynligvis nok hørt det før.

Og derfor sier jeg kutt. Jeg krever time-out. En skikkelig time-out før alt blir helt tullerusk igjen. Før alt går til dit pepperen gror og jeg ikke er blant de levende lenger.

Jeg bare virkelig håper det faktisk finnes et etterliv. Jeg mener, å dø og så ikke eksistere mer?

Skremmende.

Sid Lake!

Ja, jeg vet. Jeg skal redde verden. Jeg skal følge skjebnen. Jeg skal gå inn den døra fremfor meg. Jeg skal drepe noen. Jeg skal dø. Jeg skal ditt. Jeg skal datt.

Pause sa jeg jo! Hørte du meg ikke?

Sid Lake!

Jeg orker ikke høre det engang. Uansett hva du har si, kjæreste Nubila, vil det ikke hjelpe meg på vei. Jeg er støkk og nekter plent å gjøre noe som helst. Så la meg være i fred imens jeg sutrer for meg selv i det hjørnet der borte.

Eller vent. Jeg tror ikke jeg vil i det hjørnet der borte. Det er noe som ligner på spindelvev i kroken, og edderkopper er nesten verre enn det jeg snart skal gjøre.

Hårene i nakken reiser seg bare ved tanken.

Sid, du må skjerpe deg!

"Vær stille, jeg orker ikke," hveser jeg og lener ryggen mot veggen. Den gigantiske døren foran meg er det siste steget før siste fase bryter løs.

Men seriøst, jeg trenger pause først.

Ikke lenge, lover. Bare en liten stund sånn at pusten kan...

Sid!

"Du maser sånn," klager jeg og lener hendene mot lårene. Pusten min er så tung etter all løpingen at jeg likeså godt kunne ha løpt maraton og resultatet ville vært det samme som det er nå. Det føles ut som hele kroppen min har fått svettet av seg all energien som noen gang har funnet seg i å eksistere i kroppen min i første omgang. Den virker uttørket, som den hersens rosinen jeg hele tiden sammenligner meg med.

Ugh, rosiner er så... så... skrumpete.

Jeg vil ikke være skrumpete.

Sid Lake, nok er nok!

Nei, vet du hva? Det er det ikke. Nok bli aldri nok. Jeg har satt en stopper akkurat her foran meg (tegner en usynlig strek med fingeren foran meg), og ingenting skal få komme forbi. Ingenting. Ikke engang du.

Selv om du allerede er forbi linjen med tanke på at du lever inni meg...

Æsj, noen ganger lurer jeg virkelig på hvor dum jeg egentlig er.

Jeg må komme på helt andre tanker. Tanker som ikke har noe som helst med hele denne situasjonen å gjøre.

Jeg har det! Jeg kan synge en sang. Men hvilken sang...?

Det er den ene japanske, men det er så lenge siden jeg hørte den at teksten har gått ut av hodet mitt. Så er det klassikerne alle kan.

Og så... er det de som er fullstendig dødsteite.