Mellom To Verdener

24. Hva du er laget av

I mellomtiden...

"Hvordan?" spør Garjo mot budbringeren foran ham i tronsalen. Den lille skikkelsen krymper seg sammen da han hever staven sin mot ham.

"Jeg vet ikke, Herre. Hun må ha flyktet fra fengselet og kommet seg igjennom blokkeringen i øst. Du vet, der hvor vi ikke satte opp noen soldater fordi det er så nærme det andre fengselet." Garjos øyne er i en hissig lilla tone. Den forskremte budbringeren tar et steg tilbake idet de lyser mot ham.

"Tror du ikke jeg skjønte det?" hveser Garjo mellom sammenbitte tenner. Han spytter halvveis når han uttaler setningen. Munnen er krummet i en heslig grimase. Så fæl at den kunne skremt vekk en drage.

"Beklager, Herre. Hun er veldig god til å gjemme seg. Det går rykter om at noen soldater så henne i skogen, men at hun forduftet ut i løse luften," informerer budbringeren, bøyer hodet og finner frem et dokument.

"Det er fordi vaktene er helt elendige der borte. De er stokk dumme alle sammen." Garjo stønner og studerer stenen øverst på staven sin. Den lyser svakt i kjernen med den siste gnisten av liv som er igjen av den forrige kongen. Han hadde kjempet hardt imens de kriget, det skulle han ha. Heldigvis hadde Garjo vært sterkere. Mye sterkere.

"Herre, de er de eneste sønnene dine fikk lov til å ta," nesten hvisker budbringeren. Garjo setter blikket sitt hardt i ansiktet hans. Øynene gløder nå, mørk lilla. Han vipper litt på hodet.

Budbringeren kastes bakover i rommet. Kroppen slenges mot veggen ved dørene.

"UT!" brøler Garjo og peker med fingeren mot døren ved siden av den stønnende skikkelsen. Han spretter opp på beina igjen, bukker fort og forlater rommet i full hast. Hodet er bøyd idet han åpner døren. Frykten er til stede.

Garjo blir sittende igjen og stirre idet døren slamrer igjen og etterlater ham i salen alene. Den patetiske budbringeren duger ikke til noe. Æsj.

"Du er smart, lille jente. Men kan du slippe unna mitt neste trekk?" spør han ut i luften. Solen skinner klart gjennom de fargerike vinduene. Han krevde dem fjernet den dagen han fikk kronen plassert på hodet, men ingen ville ødelegge dem. Ifølge alle på slottet var historien om denne verdenen skrevet inn i det glasset. Derfor hadde Garjo latt være å knuse dem. Han ville vite, han og.

Han ser opp mot krystallkronen. Øynene gnistrer svakt idet han får den til å knuse. Krystallene faller nedover og treffer bakken. Hundretusen av små og skinnende korn blir liggende igjen på bakken, spredt utover hele salen også.

Et smil vipper i den venstre munnviken hans.

"La oss virkelig finne ut hva du er laget av, Sid Lake."