Mellom To Verdener

55. Bestem varsomt

"Jeg syntes det er rettferdig at siden jeg er den utvalgte at det er opp til meg å bestemme om jeg er klar eller ei. Og jeg er klar," forteller jeg sta med armene i kors. Loxi og Ryker ser begge med oppgitte blikk på meg.

"Du lå halvdød ute i snøen når vi fant deg. Det har gått 8 timer og du mener at du er klar til å fortsette? Slo du hodet ditt?" spør Ryker og lener seg fremover.

"Jeg føler meg helt fin, takk som spør. Du har ingenting å bekymre deg over," beroliger jeg med øynene festet inn i ansiktet hans.

"Vel, jeg tror ikke på deg. Ansiktet ditt er like hvitt som snøen der ute, hendene dine er iskalde og øynene dine så hule at de ser ut som du har sett er spøkelse. Hva enn det er som forteller deg at du må fortsette, må du legge det fra deg. Det kan vente," svarer Ryker trassig. Han retter seg opp i ryggen for å bevise poenget bedre, men det får meg bare til å legge hodet i fanget.

"Ugh, skjønner du ikke at jeg vil se ut som jeg nettopp har stått opp uansett situasjon? Hvis du ikke har merket det fra før av må du få opp øynene dine," mumler jeg mot buksa. Jeg kan høre Loxi kremte lavt, men Ryker bryr seg ikke.

"Tro meg, jeg har sett det. Jeg har fulgt deg så langt, har jeg ikke? Jeg har sett hvordan du blir verre og verre for hver dag som går. Du må hvile deg for å ikke la det gå for langt."

"Det er nettopp det jeg ikke kan, Ryker! Hele verden er avhengig av meg akkurat nå. Jeg får nesten ikke sove om nettene fordi jeg blir hjemsøkt av mareritt hvorhen jeg er. Du må bare akseptere det faktum at jeg pusher meg selv. Hvorfor bryr du deg egentlig i det hele tatt?" snapper jeg og løfter hodet. Jeg gnir øynene mine irritert.

"Fordi, Sid Lake, du er den utvalgte. Det er meningen at du skal redde verden, men ikke ødelegge deg selv i prosessen. Dessuten kan du ikke redde verden hvis du ikke klarer å stå på beina engang!" brøler han.

Ok, den var dråpen.

"Hva er det du babler om?! Jeg kan stå helt fint," hyler jeg og reiser meg. Beina mine sjangler, men jeg bryr meg ikke.

"Du skjelver, det er ikke å kunne stå fint," bemerker han og ser på de vaklende beina mine.

"Det er ikke din oppgave å bestemme om jeg er fin eller ikke. Hvis jeg sier at jeg er fin, så er jeg det."

Med det får Loxi nok.

"Stopp! Begge to. Dere oppfører dere som to unger som ikke klarer å bli enige," avbryter hun og sukker. "Dere er begge slitne, men hvis dere ikke kommer overens kan dere ikke fortsette sammen. Sid, du og jeg må ha en prat. Ryker, Rocco, hva enn du liker å bli kalt, du får gå litt utenfor og holde ut en liten stund imens jeg tar den praten med Sid. Litt kulde er godt for å friske opp hodet uansett."

Ryker snøfter fornærmet, reiser seg og braser ut døra. En kald bris treffer ansiktet mitt idet døra slamrer igjen.

"Jeg skjønner ikke hvordan dere har klart å være med hverandre så lenge," forteller hun med to fingre over neseryggen.

"Vi pleier ikke å krangle sånn. Egentlig kommer vi overens," sier jeg og setter meg ned igjen. Beina mine føles som gele. Jeg kommer ikke til å reise meg med det første igjen for å si det sånn.

"For din egen skyld håper jeg virkelig det. Følgesvennen din er ikke en hvem som helst," mumler hun og tar av seg hetta.

"Hvorfor sier alle det?" stønner jeg. "Når jeg først møtte han virket han helt normal og etter hvert så har han bare blitt mer og mer mystisk."

"Så du har ikke hørt det? Ikke fra Cael engang?"

Jeg rister på hodet.

"Nope, ingen har giddet å fortelle meg det. De sier at med tiden så vil jeg forstå," svarer jeg oppgitt og starter å le. "Ironisk, eller hva?"