Mellom To Verdener

70. Flyte med strømmen

Solen kom fortere enn jeg håpet på. Den står allerede midt på himmelen. De fleste er klare allerede. Leiren er satt opp nede på bakken. De som er igjen gjør alt klart før de følger etter. Alle er fokuserte, og tause.

Jeg forstår hvorfor. Jeg sier ikke stort jeg heller.

Hva er det å si? Lykke til? Ha det bra?

Det fungerer ikke sånn.

Jeg har ennå ikke funnet ut hvordan jeg skal snike meg unna. Uansett hvor mange ganger jeg har prøvd er hodet tomt. Det passer skikkelig dårlig. For det er nå jeg trenger at hodet er overfylt med forskjellige tanker og ideer.

Ugh, ingenting er noen gang på min side. Jeg må bare finne en måte å akseptere det.

Jeg lurer på hvordan det ville vært å leve uten bekymringer. Uten så mye imot eksistensen min. Flyte med strømmen, som de sier. Må være deilig. Men ikke like innholdsrikt. Se hvor jeg har endt opp. Det var mye som brakte meg hit, og nå må jeg komme meg vekk. For å holde en person trygg. En person.

"Lusker du rundt i stallen og nå?"

Jeg skvetter tydelig til av stemmen bak meg. På en eller annen måte hadde jeg funnet meg selv i å komme hit i håp om å finne en fugl. Eller enda bedre, Pitri. Dessverre hadde jeg ikke funnet noe som helst og sitter bare her på en krakk med hendene og ansiktet i fanget.

Krakken tipper over av reaksjonen min. Jeg havner på gulvet og stønner av støtet det gir kroppen min.

"Beklager, skremte jeg deg?"

Hvorfor må han alltid være der når jeg ikke vil at han skal være der? Spesielt nå som jeg virkelig trenger å være alene.

"Bare litt," svarer jeg likegyldig, trekker på skuldrene og reiser meg opp på beina.

"Hvorfor tilbringer du tiden her inne istedenfor å gjøre deg klar? Det er ikke lenge til det braker løs."

Øynene hans er alvorlige. Det er ingenting lyst i stemmen hans. Ikke en smule vennlighet som jeg ønsker. Men det er vel forståelig etter det han sa under møtet. Han har tenkt til å dra alene for å forsikre at jeg er trygg (i hvert fall håper jeg det er grunnen). På samme tid har jeg tenkt til å dra alene for å holde han trygg.

Forvirrende dette her altså.

"Det er vel heller du som burde gjøre deg klar siden du snart skal dra," påpeker jeg og ser over antrekket. Den enkle skjorta og buksa, med barbeinte føtter som jeg virkelig lurer på hvorfor er barbeinte og ansiktet som nettopp ser ut til å ha stått opp. Håret er bustete og i en annen verden.

"Er det virkelig jeg som kommer til å dra?" spør han direkte og stirrer på meg. Det intense blikket skremmer meg litt.

"Vet vel ikke jeg. Etter møtet er det jo klart at jeg ikke skal dra med deg, så jeg forstår ikke helt hva du prøver å hinte til her."

Jeg legger armene i kors.

"Jeg tror jeg kjenner deg såpass at du har tenkt til å dra alene for å holde meg trygg. Med mindre du har blitt totalt fremmed og ikke bryr deg selvfølgelig."

"Jeg skjønner ikke tankegangen din, Ryker. Hva er det du prøver å bevise?"

"At du fortsatt er den Sid Lake som jeg fant bevisstløs i Stillhetens dal."

"Men det er jeg ikke. Eller kanskje jeg er det, men noen forandringer får alle med tiden." snapper jeg og rynker brynene i frustrasjon.

"Jeg vet at tror du må gjøre alt akkurat nå, men det må du ikke. Derfor tør jeg ikke la deg dra sammen med meg for jeg er redd du ikke vil la meg gjøre noe som helst. Etter at vi kranglet så forsto jeg at jeg kanskje tok feil noen steder, men det forandrer likevel ikke påstanden min. Vi må alle ofre noe, men ikke alt. For meg virker det som du har ofret deg selv for dette. Jeg vil ikke at det skal skje. Derfor måtte jeg foreslå det jeg foreslo så brutalt som jeg gjorde. Bare da visste jeg at du kanskje ville snappe ut av det. I hvert fall nok til å være i stand til å ta kontroll igjen," forklarer han og sukker. "Men jeg tror jeg tok feil. For du er fortsatt like håpløs."