Mellom To Verdener

56. Balanse

Jeg godtok at Ryker mente at jeg trengte hvile. Han hadde hatt rett, jeg er ikke klar. Ikke ennå. Hvis jeg skal klare å redde verden må jeg kunne gå. Og for å være ærlig så kan jeg ikke gå på dem for øyeblikket.

"Du kan bare gå inn igjen," informerer jeg til Ryker som sitter stille ved siden av meg ute i snøen. "Det er ikke nødvendig at du sitter her ute med meg hvis du ikke har lyst."

Jeg smugtitter opp i ansiktet hans fra profil. Noe av håret hans har smøget seg ut av lua og blåser foran øynene hans. Til og med fra denne vinkelen ser jeg at øynene hans er i en dyp mørk farge. Langt fra de milde sølve jeg er vant med. Det er ikke det at jeg ikke er vandt til disse også. Tross alt dukker de opp her og der i ulike situasjoner. Jeg lurer på hvorfor de er sånn. Fra min vinkel ser det ut som han er den eneste med den "gaven" i forhold til alle menneskene jeg har møtt på. Hva de nå gjør er derimot en annen sak. Frem til nå har de ikke akkurat hjulpet særlig mye.

"Vil du at jeg skal gå?" spør han og tipper på hodet sånn at han tar meg i å stirre. Jeg kjapper meg å se i en annen retning.

"Vel, du ser misfornøyd ut. Jeg går vel bare utifra at du ikke liker å være her ute," mumler jeg med røde kinn som jeg desperat prøver å skjule med hendene.

"Jeg trodde ikke du likte å være her heller," påpeker han og hever et øyebryn. Jeg kniper leppene sammen et sekund.

"Jeg gjør ikke det, men jeg skal ikke lyve å si at utsikten ikke er vakker. Det er tross alt veldig stille og fredfullt her ute. På en måte gjør det meg rolig," forklarer jeg og stirrer opp på solen gjemt bak skyene. De er tette idag, lager et grått teppe over hele stedet. Snøen kommer fort og vinden har begynt å gire seg opp til det verre den siste halvtimen.

Hvorfor sitter jeg egentlig her ute? Jeg kunne bare ha blitt inne, men istedenfor ba jeg Loxi om å ta meg med ut sånn at jeg kunne sitte her isteden. Kanskje det var fordi jeg ville ha frisk luft. Klarne tankene og tenke igjennom det Loxi fortalte meg. Jeg har ikke sagt det til Ryker ennå. Loxi må ha ment noe når hun sendte ham ut da hun skulle prate om det for en grunn. Min gjetning er at han ikke skal høre den, derfor holder jeg den hemmelig. I hvert fall til den kan komme til nytte en gang i fremtiden.

For meg kom det i hvert fall mye nytte av den allerede nå.

Historien hennes ga meg forståelse. En dybde jeg ikke så før fordi jeg var så nøye på skjebnen min. Det jeg måtte gjøre og hvor stresset det gjorde meg. Etter Loxis historie forandret det seg. Jeg kan være roligere nå. Fordi, hvis jeg skal klare å gjøre de riktige valgene må jeg ta det mer med ro. Jeg må tvinge meg selv til å finne en slags balansegang mellom det jeg gjør og det jeg tenker. Det er som det Ryker fortalte meg borti Calem. Hvis jeg skal klare å fortsette på reisen min må jeg klare å legge det vonde til side og heller ta det opp igjen senere. Jeg kan ikke henge meg opp i alle de små feilene jeg kanskje har gjort, fordi jeg vil gjøre flere og de vil ikke stoppe på en god stund heller.

Jeg må bare finne balanse.

"Du har vel rett, utsikten er ganske pen. Det er bare så synd å tenke på byen som pleide å eksistere her før. Jeg levde ikke når Frigid fortsatt var en by, men jeg hørte historier om den. Fra gamle folk som pleide å leve der. Nesten alle menneskene som har direkte minner om byen er døde nå, bare et par er igjen," forteller han og lukker øynene. "Alt er Garjos feil, hvis han ikke hadde kommet hit ville ikke verden vært så... så knust. Så avskilt."

Jeg kan høre tennene hans gnisse mot hverandre. Forsiktig rekker jeg ut armen og legger den på skulderen hans.

"Vel, det er derfor dere har meg. For å ende den separasjonen og bringe verden sammen igjen, ikke sant?" trøster jeg og puster tungt ut. "La oss bare håpe at det virkelig er meg dere har ventet på."

Ryker skjærer en grimase med munnen. Han rister armen min av seg og reiser seg opp.

"Jeg går inn igjen. Rop når du skal inn så kommer jeg og hjelper deg."

Så forsvinner skikkelsen hans. Armen min blir liggende slapt i snøen mens jeg rynker brynene i forundring over hvilken merkelig person Ryker faktisk er.

<<<>>>

"Psst, Sid," maser Liam og pirker meg i ryggen med den spisse blyanten sin. Til og med gjennom hettejakka kan jeg kjenne tuppen som skjærer mot ryggen min.

"Hva vil du?" hvisker jeg opphisset og vrir på hodet. Denne måneden hadde vi skiftet plasser og han hadde havnet rett bak meg. Igjen et godt eksempel på hele verden mot Sid Lake.

"Kan jeg låne blyantspisser?" spør han og peker med blyanten mot den halvåpne sekken min. Jeg himler halvveis med øynene.

"Hvorfor det? Jeg syntes blyanten din ser spiss nok ut fra før," bemerker jeg og hever øyenbrynene.

"Vær så snill."

Han gjør øynene store mot meg. Hvorfor gjør han utseendet sitt bare verre?

"Ja vel, hvis du slutter å snakke med meg," mumler jeg og bøyer meg mot sekken. Et dunk kjennes mot stolen min. Sikkert bare jeg som vippet litt på den.

Enda et dunk treffer, denne gangen hardere som får meg til å miste balansen. Stolen vipper og jeg lander med hofta mot bakken. Hendene mine svir idet de treffer gulvet som er dekket av små perler jeg fortsatt kan høre klinke mot bakken som om noen nettopp slapp dem nedpå. Jeg stønner og heiser meg opp. Hetta sklir av meg og avslører det halvveis korte, halvveis lange håret jeg alltid prøver å skjule. Det er ikke det at jeg ikke liker det, men folk stirrer alltid rart på meg. Alle jenter skal visst ha langt hår nå.

Hvorfor nå det er en regel vet jeg ikke.

"Au," klynker jeg og tar meg til hodet. Det spinner litt foran meg. Bakken virker ustødig, som på en båt. Jeg ser ned på håndflatene mine. Noen av perlene har stukket seg inn i huden og fått meg til å blø. Til å være perler er de veldig spisse.

"Like klumsete som alltid," hvisker Liam til en av vennene sine og ler lavt. Selvfølgelig måtte læreren gå og hente noe for noen minutter siden og dermed ikke se hendelsen. Vel, like så greit, så slipper jeg alt styret med alle forklaringene. Jeg må likevel finne på en måte å skjule håndflatene mine på, men ingenting er umulig. Det er tross alt vinter, så det er ikke unormalt å bruke votter eller hansker.

Jeg kjenner en ufrivillig tåre som nesten renner ned fra øyekroken. Kjapp som jeg er tørker jeg den vekk før noen får se den.

Jeg reiser meg opp på beina igjen, tar et hastig blikk gjennom klasserommet før jeg setter meg ned igjen på stolen. Ingen ser ut til å ha merket noe særlig. De bryr seg sikkert ikke noe særlig heller. Hvorfor skulle de? Det er bare meg han gjør det på, så for dem spiller det ingen rolle. En av jentene møter blikket mitt et lite sekund. Øynene hennes ser skremte ut i forhold til mine som jeg prøver å holde harde og kalde. Det ser ut til å funke. Hun er rask til å vende tilbake til arbeidet sitt igjen.

"Du skadet deg vel ikke, Sid?" spør Liam hånlig og tar hånden på skulderen min. Jeg smiler skjevt og knytter nevene.

Du må nok prøve hardere enn det for å knekke meg, tenker jeg.

"Nei, ikke det minste," forsikrer jeg og møter blikket hans. "Ingenting å bekymre seg over."