Mellom To Verdener

77. Så utrolig vakker

Det episke og håpløst romantiske øyeblikket avsluttes med at beina svikter brutalt under meg. De knekker sammen før jeg vet ordet av det og jeg ender opp med å lande på rumpa i vannet imens kinnene mine brenner opp. Håret mitt står mest sannsynlig til alle kanter. Jeg ser sikkert ut som om jeg har fått på meg for mye rouge. Å nei. Så utrolig pinlig.

"Jeg beklager... Styrken forlot beina mine," meddeler jeg og tar hånden til pannen. Synet er litt slørete. Det er vanskelig å fokusere. Latteren til Ryker er for høy i ørene mine. 

"Du er virkelig noe." 

Hendene hans griper rundt armene mine og heiser meg opp på føttene igjen. Jeg må støtte meg til ham i flere sekunder før jeg klarer å gå. 

Vel, det var... nytt.

Øynene mine flykter med blikket hver gang Ryker ser på meg. Helt til de finner brystet hans i hvert fall. Det fanger oppmerksomheten min.

"Du blør!" gisper jeg og trekker meg unna. "Det må ha gjort forferdelig vondt når jeg sto så langt inntil deg."

Ryker bare rister på hodet.

"Det går fint, helt sant." 

Men jeg ser jo at det ikke gjør det. Han kan ikke skjule pinen som skjærer seg over munnen hans hver gang han snakker. Brystet har en flenge tvers over. En stygg en også. Hvorfor hadde jeg vært så fanget i øyeblikket at jeg ikke hadde oppdaget det før? Dette er ikke bra. 

"La meg rense det i det minste," insisterer jeg og går ut av vannet. Det drypper fra klærne mine, men de er ikke viktige nå. Ryker må få renset såret sitt. Kanskje han har flere som han skjuler under klærne. "Så av med klærne."

Rødmen stiger i kinnene mine sekundet etterpå. Måten det hørtes ut på ble helt feil. For jeg mente det ikke sånn. Det jeg mener er at han må ta av seg sånn at sårene kan renskes. Ikke alt det andre som plutselig fyker oppi toppen på meg. 

Jeg rister på hodet i forvirring over de dumme tankene.

"Kommanderer du meg rundt nå?" besvarer han meg og legger armene i kors. Han står fortsatt ute i vannet. Det tar bare noen sekunder før armene henger ned langs resten av kroppen igjen. Det går fint du liksom. Den kan han ta med en annen. 

"Ja, det gjør jeg. Jeg orker ikke se på at de sårene gjør deg vondt og du bare er for stolt over å innrømme det," forteller jeg bestemt og retter meg opp i ryggen litt ekstra. 

"Ja vel, ja vel." Han sukker. "Bare vent litt." 

Elegant og uten flere motsigelser drar han skjorta av seg og avslører enda en del som også er perfekt. Jeg prøver å ikke stirre sånn, for det er flaut for meg også, men det er vanskeligere enn man skulle trodd. Jeg må bare tenke at jeg er her for å hjelpe ham med sårene nå. Alt det andre som skjedde før må jeg bare glemme. Vi er venner som hjelper hverandre. Venner som tydeligvis elsker hverandre og delte et kyss verdt å nevne som episk, men likevel. Akkurat nå må jeg hjelpe ham som min venn. Som min følgesvenn. For hans eget beste og mitt.

Jeg tar kappen av meg og river av en liten del nederst som vaskeklut. Forsiktig setter jeg meg ned på huk - jeg er fortsatt litt skjelven i beina - og dypper fillen nedi vannet fremfor meg. Ryker kommer opp ved siden av meg og dumper ned på rumpa. 

"Dette kan svi litt." 

Det er vanskelig å gjøre dette så pent og skjørt som mulig uten at det gir smerte i samme slengen. Ryker lager en hes lyd nedi strupen idet jeg legger fillen inntil brystet hans hvor flengen starter. Det ser helt forferdelig ut. Kjettingen traff ikke bare litt, men så og si hele brystkassen hans. Såret går fra skulder til skulder. Og kun fordi jeg ikke var rask nok til å dukke unna. Det er min skyld at han har dette såret på seg. Min skyld, fordi han følte et behov for å beskytte meg. Et helt idiotisk behov spør du meg, men jeg kan ikke forandre på det. Som sagt tidligere føltes det ut som han drasset meg rundt istedenfor omvendt.