Mellom To Verdener

45. En god dronning

Dukk, spark, vik, grip, vinn.

Jeg repeterer det i hodet mitt. En gang, to ganger, tre ganger.

Så mange ganger at jeg ikke vet lenger om jeg fokuserer på noe annet.

Aghon kommer mot meg. Knyttneven fyker mot ansiktet mitt. Jeg dukker, legger ut beinet og sleper det langs steinene i høy hastighet mot leggen hans. Det treffer ham hardt. Han stønner, blir slått ut av spill et lite sekund sånn at jeg rekker å komme meg i balanse igjen. Foten hans kommer fra siden. Jeg viker bakover sånn at foten bare fortsetter og treffer bakken igjen. Et lite smil ligger i munnviken hans. Det samme i min. Han prøver å angripe igjen med å trekke frem en kniv. Den er ikke ekte. Laget av tre for at vi kan øve med den. Jeg griper fatt i hånden hans og vrir den litt. Noe inni meg sier at han lar meg gjøre det, men akkurat nå må jeg fokusere.

Kniven løsner fra grepet hans og gir meg sjansen til å ta den. Jeg lusker den kjapt ut og peker den fort mot ham.

"Jeg vant," flirer jeg og senker kniven.

"Bra jobba," skryter han og klapper med hendene. "Du lærer raskt."

Jeg brer et stort smil over ansiktet. Et smil som når helt opp til øynene. Noe jeg ikke har hatt på lang tid.

"Vel, vi har trent i nesten seks timer. Det begynner å bli mørkt," konstaterer jeg og peker en finger opp mot himmelen.

"Jøss! Tiden flyr."

I det fjerne kan jeg skimte Cael som flyr rundt byen. Vokter over at alt er bra. Ryv hadde sett oss trene de første timene. Hvor jeg nesten bare feilet og ikke klarte å gjøre noe som helst. Den siste timen hadde det vært annerledes. Det var som det plutselig bare løsnet. Plutselig ble bevegelse gjort av seg selv. Jeg klarte å reagere fortere og forsvare meg bedre.

Selvfølgelig, jeg vet at Aghon lar meg vinne for at jeg skal føle meg bedre. Jeg setter pris på at han gjør det. For meg hjelper det å få litt motivasjon gjennom at jeg klarer å vinne. Selv om det er juks.

"Virkelig? For det virket som du kjedet deg de første fem timene."

"På hvilken måte virket det som jeg gjorde det?"

"Hm... tja, si det. Kanskje av at du gjespet og holdt på å sovne imens jeg trente på bevegelser," minner jeg ham på med hevede bryn. Den lille latteren hans fyller luften rundt oss. Humøret hans er herlig. Alltid så blid og hyggelig.

Jeg skal ikke si at han ikke er høy på pæra og overlegen, for det er han.

"Vi får avslutte nå," sier Aghon. "Få masse søvn til imorgen. Møt meg her ved soloppgang."

"Hvordan kan jeg våkne da? Dere har ikke vekkeklokker her," spør jeg nysgjerrig.

"Hvis du legger deg om et par timer vil du våkne til soloppgang. Du kan klare det. Alle andre kan det, og du er den utvalgte. Den fremtidige dronningen må kunne våkne til soloppgang."

Jeg sukker.

"Tror du jeg kan bli en god dronning?" spør jeg og setter meg ned på bakken med ryggen inntil en stein. Aghon slenger seg ned ved siden av. Blikket hans stirrer opp mot stjernene.

"Bedre leder enn Garjo i hvert fall. Hvis det hjelper."

Jeg stirrer opp på stjernene også.

Selvfølgelig hjelper det ikke at jeg vil bli en bedre leder enn Garjo. Alle ville vært det. Tankene mine er så spredt at jeg må glemme noen problemer for å fokusere på andre. Men dette problemet vil alltid være her. Det vil ikke forsvinne fordi det er noe jeg må leve med. Jeg skal bli den neste dronningen. Enten om jeg vil det eller ei. Uansett hvor mye jeg vil at det er en feil kan jeg ikke forandre på det. Så lenge jeg er den utvalgte er jeg ment å være dronningen deres. I hvert fall i følge alle som har hørt om legenden. Ignis tiltalte meg som "min dronning". Det henger bare ikke sammen. Hvordan jeg skal bli leder over en verden jeg ikke kjenner?

Jeg vet ikke hva det er, men et eller annet inni meg sier at jeg ikke kan vite svar på alt. Ikke ennå. Ikke før jeg har vært på toppen av det fjellet og fått åpenbaringen. Bare da vil jeg kunne vite hva jeg skal gjøre. Hva som må til for at jeg skal klare å bekjempe Garjo og bli dronning. Jeg klarer ikke tenke på noen annen måte. Det bare må funke på den måten.

Hvis ikke...

Vel, jeg får håpe det ikke kommer til det.

"Du vil i hvert fall kunne slåss ordentlig. Som dronning vil du bli utsatt for flere ting og det å kunne forsvare seg er en god ting. Bare tenk på Ziva. Til å være så blid hele tiden kan hun virkelig slåss. Har du sett henne med boomerangene?" forteller han. Jeg rister på hodet.

"Nei, jeg dro før jeg fikk sett noe særlig av alt sammen," innrømmer jeg trist.

Det gnager inni meg at jeg ikke var der og kjempet. At Ryker og jeg måtte dra vår vei. Der forstår jeg ham. Skyldfølelsen av å bare stikke av mens de andre kjempet for livene sine verker nedi brystet. Det hadde gjort det vanskelig å sove om natten de siste dagene. Etter det første marerittet mitt var jeg redd for å sovne etter møtet med Cael. Jeg ville ikke miste stemmen min igjen. Det hadde ikke vært like ille den natten, men skummelt nok.

Jeg satt på ryggen til Pitri. Ryker var ikke der fordi han hadde ikke vært med. Jeg hadde dratt alene og fløyet mot Calem til Pitri plutselig styrtet nedover. Skrikene mine hadde ikke bare vært inni drømmen. De vekket Ryker som kom spurtende inn til meg. Han fikk meg ut av søvnen før jeg falt i bakken.

Det hadde tatt alt for lang tid å roe meg ned. Jeg hadde ikke klart å røre meg eller si noe. Bare sitte der med svetten rennende og puste tungt. Ryker hadde blitt for å passe på meg.

Helt ærlig ville jeg ikke tenke for mye på det, men drømmene ble bare verre dagene som fulgte. Igjen levde jeg livet hvor jeg aldri fikk nok søvn fordi jeg ble hjemsøkt av mareritt.

"Vel, du gikk ikke glipp av mye," sier han, trekker på skuldrene og lener hodet mot steinen.

"Det bare irriterer meg at jeg ikke var der og kjempet."

"Nå høres du ut som Ryker."

Jeg himler med øynene.

"Har dere to møttes før? Det virker som om dere hater hverandre."

Aghon svelger tungt.

"Vi var bestevenner."

Kjeven min dropper nedover. Jeg blir sittende og måpe mot ham.

"Ikke se på meg som jeg er gal. Vi ble kjent da vi begge var på besøk i Danyr. Ryker har sikkert fortalt deg historien allerede om at moren hans kjente moren til Ziva og sånt. Jeg var vokst opp i Inter, byen som de fleste flyktninger bor i. Faren min kjente moren til Ryker fra barndommen. På den måten pleide Ryker og jeg å møtes fordi faren min og moren hans ville det. Siden Danyr var den tryggeste byen var det dit vi dro. Vi bodde på slottet fordi moren til Ryker kjente dronningen og sånn ble vi begge kjent med Ziva. Og Seka selvfølgelig, men hun er ikke verdt å nevne noe særlig," forteller han og puster ut.

"Hvorfor er Seka et så sårt tema?"

Aghon møter blikket mitt. De alvorlige øynene gjør meg litt redde. En anelse inni meg skjønner allerede hva som er svaret.

"Fordi hun var grunnen til at vi ble splittet og begynte å mislike hverandre."

Jeg ser vekk i all hast og reiser meg fra bakken.

"Beklager at jeg spurte. Det er privat mellom dere to," unnskylder jeg og starter å gå mot plattformen/heisen.

"Ingenting å si beklager for. Tross alt er det en stund siden nå. Hvem vet? Kanskje vi vil legge splittelsen til side en gang og bli venner igjen," beroliger han og smiler skjevt.

Jeg ser diskret bort på skikkelsen hans. Føler hvordan jeg nettopp ødela stemningen.

Jeg kaster et siste blikk på ham før jeg går opp på plattformen. Stemmen min er som en hvisken, men jeg føler at jeg likevel burde uttale ordene.

"Ja... vi får håpe det."