Mellom To Verdener

18. Nøkkelen

Jeg vet ikke hvor lang tid det har vært siden jeg prøvde å rømme. Kanskje dager. Kanskje uker.

Tiden går bare i ett. Den flimrer forbi uten betydning. Det eneste jeg kan gjøre er å sitte her, i cellen min, å stirre mot gitteret. Eller stirre i taket. Eller stirre mot veggen.

Jeg vet at vaktskiftet er hver femte time. Noen vakter snakket om det for en stund tilbake. Når var det igjen? Jeg kan ikke huske. Det er vanskelig å huske noe som helst som har skjedd her. Likevel har jeg klart å få med meg sånn noenlunde hvor mange timer det har gått når en vakt kommer og går.

Problemet er selvfølgelig hvor langt et døgn er. Hjemme er det 24 timer. Her, ingen anelse.

Og ettersom jeg har sittet her en god stund har jeg tenkt igjennom mye. For eksempel muligheten for å dukke opp hjemme igjen, som jeg for øyeblikket har forlatt håpet om kommer til å skje. Nå som det har gått så lang tid er det nesten som om tvilen har forlatt meg. Jeg vil ikke dukke opp hjemme igjen. I hvert fall ikke med det første.

"Vaktskifte!" roper en av vaktene lenger oppe.

Cellen min er lengst nede. De andre fangene her har celler lenger opp. Min ligger på det dypeste, nedi en hule. Her er det mørkest, så langt jeg har skjønt. Selv om det er fakler på utsiden til å lyse opp gangen og trappen, er det ingenting inne hos meg. Jeg er i mørket, helt for meg selv og uten anelse på hva jeg skal gjøre.

Fengselet er bygget i lag, det vet jeg. Det starter på bakkenivå og går nedover til der hvor jeg er. Så hvis jeg skal komme meg ut må jeg gå i en sirkel oppover for å nå utgangen. Som selvfølgelig gjør det vanskeligere å flykte. Spesielt siden vaktene går og patruljerer der. Hvordan vet jeg dette?

Vaktene prater om det. De elsker å prate. Og som de idiotene alle sammen er, tenker de ikke over fangen som sitter og overhører det de sier.

Jeg misunner de andre som er her. Deres celler har åpen himmel utenfor gitteret. Hvis jeg sitter inntil gitteret og ser opp, er det bare et svart tak. Et svart tak med spindelvev og støv.

Det ser ikke ut som om vaktene har hørt om renovering. Eller vaskehjelp for den saks skyld.

Vakten reiser seg fra stolen på utsiden idet en annen vakt kommer gående ned trappen.

"På tide å bytte nå," forteller vakten ham når de står ansikt til ansikt. De klapper hverandre på skuldrene.

Særinger.

Han som satt på stolen nikker og går opp trappene til jeg ikke kan se ham lenger. Bare lyden av fottrinnene er det jeg sitter igjen med.

Det ser ikke ut som om han her heller vil prate med meg. Helt siden mitt første fluktforsøk var all kontakt med meg forbudt. Derfor er det ikke bare frustrerende å vite at det er et annet menneske i nærheten jeg kan snakke med, det er uutholdelig fordi det ikke vil svare meg. Så for å putte det enkelt, ensomheten er enormt stor her inne.

Mitt eneste håp om å unnslippe er fortsatt nøkkelen jeg har gjemt på innsiden av skjorta. Jeg har ikke turt å finne den fram i frykt for at vakten ser den. Det rette øyeblikket må komme før jeg kan bruke den.

Det øyeblikket ser dessverre aldri ut til å dukke opp.

Vakten utbryter et dypt stønn fra halsen idet han dumper ned på stolen. Akkurat som om det å være vakt er den mest slitsomme jobben i verden. Jeg skal ikke bedømme ham.

Det er sikkert hardt å være vakt også.

Jeg tukler med kjettingen min en god stund før jeg oppfatter noe som høres ut som snorking.

Kan det virkelig være? Har fyren sovnet?

Jeg kjenner en ørliten glede spre seg rundt i kroppen. Nå kan være muligheten min. Øyeblikket jeg har ventet på så lenge nå. Dette kan være den eneste sjansen min til å unnslippe. I hvert fall en på veldig lenge.

Så stille som mulig finner jeg frem nøkkelen. I en lang stund har jeg undret om den passer til noe som helst. Jeg håper på kjettingen rundt foten min. Eller døren.

Forsiktig tar jeg den mot det kalde metallet rundt ankelen min. Jeg prøver for å se om den passer i hullet.

Klikk. Den gjør det. Klikket beviser det. Jeg vrir om. Ankelen løslates fra den tunge lenken.

Munnen min utbryter et lite gisp. Jeg kjapper meg å kaste hånden foran for å ikke vekke vakten.

Hvis denne nøkkelen gikk til kjettingen, betyr det en ting i tillegg til at jeg er fri til å bevege meg. Jeg er fortsatt innelåst her.

Det er, selvfølgelig, hvis ikke den nye vakten har en nøkkel som passer.

Jeg reiser meg, sjangler med beina og vingler bortover til gitteret. Beina er nesten uten krefter så mye som jeg har sittet på rumpa og ligget i en ball på bakken. Jeg lurer på hvor vondt jeg lukter. Sikkert ganske ille.

Ikke tenk på det nå, Sid. Det er viktigere ting som står på spill.

Gitteret rasler når kroppen faller mot det. Balansen er det aller verste for meg. Jeg bare håper ikke lyden vekker ham.

Ved beltet hans er det flere nøkler hengende på et knippe. Om jeg bare får tak i knippet...

Jeg lener meg frem, strekker armen gjennom gitteret og mot nøklene. Han er såpass nærme at det bør gå. Fingrene mine rører borti dem akkurat i det sekundet han vrir seg i stolen.

"Søren," mumler jeg lavt og trekker til meg hånden for å unngå å røre ham.

Den nye stillingen gjør det bare vanskeligere å få tak i nøklene, men ikke umulig. Jeg har ikke tenkt til å gi opp ennå. Ikke nå som jeg er så nærme.

Igjen strekker jeg armen ut og lener hele kroppen mot gitteret for å få den så langt ut som mulig. Jeg klarer å få tak rundt dem. Med et jerngrep prøver jeg å røske tråden løs. Den er mye sterkere enn den forrige. Den ryker ikke, men så må jeg også passe på å ikke røske så hardt at vakten våkner.

Jeg har ikke noe valg.

"Nå eller aldri," hvisker jeg og rykker hardt til. Nøklene løsner fra tauet. Siden alle nøklene er festet på en ring klarer jeg å fange dem alle før de faller i bakken. "Takk!" utbryter jeg lavt mot taket. Takknemlig for at vakten fortsatt sover til tross for alt jeg har gjort.

Jeg lister meg bort til døra og stikker hånden igjennom. Det er fem forskjellige nøkler. Alle ser ganske nye ut utenom den ene. Den er like rusten og gammel som denne cellen.

Det kan kun være den som passer til døren. Jeg tar hånden gjennom hullet på gitteret og setter nøkkelen inn. Den går perfekt og lydløst på plass. Jeg vrir om låsen og åpner døren. Den knirker, men på et eller annet vis sover fortsatt vakten.

Nå må jeg bare komme meg unna.

Øynene mine skimter bort på vakten. Jeg kan ikke komme meg opp kledd slik. Vaktene vil vite at jeg er en fange. De vil kjenne meg igjen med en gang. Med mindre... Jeg ser bort på vakten en gang til. Han har på seg en vakts uniform.

Det ligger en krakk i hjørnet av rommet. Hvis jeg bruker den til å slå ut vakten en stund, så kan kanskje dette gå likevel.

Størrelsen på uniformen hans er garantert feil, men det er den eneste muligheten min. Hva annet kan jeg gjøre enn å prøve? Ingenting, det er svaret.

Jeg er lei av å ikke gjøre noe. Dette er min eneste sjanse. Jeg må gjøre dette for å komme meg unna.

Jeg løfter krakken opp fra bakken. Så stille som mulig prøver jeg å plassere meg foran vakten med krakken hevet over hodet.

Jeg kniper øynene igjen idet øyeblikket jeg banker krakken inn i hodet hans.