Mellom To Verdener

11. Diamanter i sølv

Det er altfor mye som fyker gjennom hodet mitt idet ordene hans når ørene mine. Jeg klarer ikke følge ordentlig med. På et eller annet tidspunkt løfter han meg opp og bærer meg i en type brudestilling bortover gresset. Jeg klarer ikke gjøre noe. Kroppen er ute av drift og hodet i sjokk. Jeg er sikker på at munnen min er vidåpen uten at jeg vet det.

Til slutt finner jeg tilbake til stemmen min igjen. Jeg bør i det minste introdusere meg selv.

"Hvem... er du?" hvisker jeg og prøver å se opp i ansiktet hans. Synet er litt bedre, men det eneste jeg klarer å tenke er hvorfor jeg spurte hvem han er istedenfor å si navnet mitt.

Han ser ikke ut til å ta det som en fornærmelse, heldigvis.

Hadde han gjort det, vet jeg ikke hva jeg skulle ha gjort.

"Ops! Beklager, jeg må visst ha glemt å introdusere meg selv."

Slapp av, du er ikke den eneste.

"Jeg er Rocco Ryker, men du kan bare kalle meg Ryker. Det er det alle andre kaller meg," svarer han og gliser. Munnvikene mine løfter seg slapt oppover for å virke høflig tilbake. Egentlig vil jeg at han skal slippe meg ned og la meg være i fred til jeg dukker opp på helsesøsters kontor. Eller hvis jeg er ekstremt heldig, mitt eget rom.

Men jeg får vel bare konversere med ham enn så lenge.

"Rocco Ryker? Litt... unaturlig navn." stusser jeg og lener hodet mot brystet hans. Jeg er lei av å la det henge slapt ut av armene hans.

Det er litt merkelig hvor sterk han er.

"Synes du? Selv er jeg ganske fornøyd med det navnet. Det kunne ha gått mye verre. Mor kunne ha kalt meg Maximus. Heldigvis gikk det et lys opp for henne som skjønte at det ikke passet helt," babler han i vei uten stopp. "Jo, også er det sånn at jeg er oppkalt etter tippoldefar, ifølge henne selv."

Han stopper ikke med å prate. Han snakker så mye at jeg ikke får med meg noe. Her og der sier han ord som jeg henger meg opp i. Som den ene der han nevner noe med at moren hans gikk bort for noen år tilbake.

"Det var synd å høre," trøster jeg, selv om jeg helt innerst inne ikke bryr meg særlig. Likevel kan jeg se for meg at det er tungt for ham å leve uten en mor.

"Hva er navnet ditt, forresten?" spør han plutselig. Jeg rives vekk fra tankegangen min og mer inn i situasjonen jeg er i.

Stemmer, jeg skulle jo presentere meg selv.

"Sid," svarer jeg. "Sid Lake."

Hvorfor jeg forteller ham hele navnet mitt, vet jeg ikke. Mest sannsynlig fordi han fortalte hele sitt, så jeg finner det vel rart hvis jeg bare hadde delt fornavnet.

Ryker stopper opp et lite sekund. Han er forsiktig når han setter meg ned på bakken. Kulden av steinen han setter meg på går rett igjennom olabuksa. Jeg prøver så godt det lar seg gjøre å holde meg selv oppreist. Det er vanskelig, for balansen og styrken er ikke til stede for øyeblikket. Jeg legger merke til at vi er inni en skog. Trærne er høye rundt oss. Litt i det fjerne virker det som om det er en form for landsby. Røyk kommer opp fra bakken der, i hvert fall.

Jeg titter opp i ansiktet på fyren som bare dro meg med seg. Han som tror jeg er "utvalgt" eller noe.

Håret er blondt og virker litt for langt for ham. Det går ned i øynene hans med en gang han bøyer hodet litt nedover. Kroppen er bra bygd.

Dessverre er det øynene som vekker størst oppmerksomhet for meg.

Som to klare diamanter.

I. Sølv.

"Hva er det? Du ser så sjokkert ut," spør han bekymret og kommer bort til meg.

Fillern, jeg stirret for lenge. Hva holder jeg på med, egentlig? Det er klart at hodet ikke er helt på plass som det skal.

"Sid Lake?"

Ingen ord kommer ut av munnen min. Selv om jeg gjerne vil fortelle ham at han kun trenger å bruke fornavnet mitt. Likevel er det ikke stort annet å si om følelsen som veller opp inni meg.

"Nei, ingenting. Jeg har bare aldri sett en med så spesielle øyne som deg før." Jeg vifter slapt med hånden for å vise at det ikke betyr noe. Dessverre må jeg ha sagt noe galt, for han er så betatt av det jeg sa, at han smiler som om han har tenkt til å klemme meg.

"Takk, jeg har aldri hørt det komplimentet før," erklærer han beæret før han løfter meg opp og starter med å gå igjen.

Hvorfor klarer jeg aldri å si noe riktig?