Mellom To Verdener

49. Blankt ark

"Hei, Sid! Kom og lek med oss!"

"Ikke akkurat nå, jeg er opptatt," svarer jeg og blåser vekk et par hårstrå fra ansiktet.

"Du leker aldri med oss lenger. Hva er det som er så viktig at du ikke kan leke med oss?"

"Ikke noe spesielt altså. Jeg må bare få orden på et par ting," forteller jeg og smiler fort før jeg begraver hodet ned i tegneboken igjen. Hvis snølandskap så sånn ut i virkeligheten ville verden vært ganske merkelig. Dette er definitivt ikke bildet jeg hadde i hodet.

Jeg river siden ut av boken og krøller den sammen. Med denne er dette mitt attende forsøk på å gjenskape det jeg ser i drømmene mine hele tiden. Hvis jeg så mye som kunne føre en blyant over et ark uten at det så helt katastrofalt ut ville det hjulpet veldig. Dessverre ser det ikke ut til at det kommer til å skje. Kanskje det er derfor læreren min alltid skjærer grimaser når hun ser over arbeidet mitt i kunst og håndverk.

Frustrert stirrer jeg ned på det nå blanke arket som snart skal tortureres av blyanten min. Hvis jeg hadde hatt valget ville jeg ikke tegnet i det hele tatt. Det er bare det at på nettet sto det at det å tegne ut bilder man har i hodet ofte kan hjelpe som terapi. Ikke at det har gjort det i dette tilfellet noe særlig. Heller det stikk motsatte.

Jeg ser bort på de andre ute i skolegården. Som løper rundt og gjemmer seg for hverandre. Uten tegn til å ha mareritt hver eneste natt som meg. De hadde vært nokså greie frem til forrige måned. Nå våkner jeg alltid opp gjennomsvett i sengen uten å skjønne hva som foregår og være nødt til å alltid stå opp midt på natten for å roe meg ned. Posene under øynene mine blir mørkere og større for hver dag som går. Jeg begynner å få blikk fra medelever som lurer på om noe er galt. Hva skal jeg si? At jeg får det samme marerittet hver natt hvor jeg dukker opp i et landskap dekket av snø og is hvor jeg nesten dør hver gang før jeg våkner?

Nope, tror ikke det.

"Du har vel ikke spottet hvor noen av dem gjemte seg?" spør den ene jenta jeg aldri klarer å huske navnet på. For å være ærlig husker jeg nesten aldri navnet til noen lenger. Mest fordi jeg ikke følger med. Tankene mine er alltid andre steder.

"Nei, dessverre. Jeg var opptatt med å tegne," sier jeg og peker på de sammenkrøllede arkene ved siden av meg.

"Wow, du burde ikke være så hard mot deg selv. Tegningene dine er sikkert fine som de er."

Jeg rister på hodet.

"Hvis du hadde sett dem ville du forstått," forklarer jeg og fører blyanten over arket igjen. Jenta sukker tungt et øyeblikk før hun vandrer videre.

Det er ikke at tegningene er så stygge, de er bare ikke sånn som visjonen i hodet. For at dette skal funke må jeg klare å ha noe håndfast å gå etter. Noe som helst som kanskje kan hjelpe meg å forstå litt mer.

Hvem prøver jeg å lure? Tegningene er horrible.

"Psst!" hveser en av de som gjemmer seg bak meg.

"Hva er det?"

"Kan du si ifra når det er klart?"

Jeg himler skjult med øynene.

"Sikkert," mumler jeg med blyanten knugende mellom fingrene. Arket er fylt med streker som ikke henger sammen. Det irriterer meg at jeg ikke får det til.

"Takk," smiler hun og gjør seg mindre igjen.

Flere av guttene i klassen min løper rundt og jager hverandre. Noen ser på de jentene som er for kule til å være med på å leke gjemsel. Jeg kjenner igjen han ene. Han som liksom skal være den peneste og mest populære blant alle jentene. Hvis jeg ikke husker navnet feil heter han Liam.