Mellom To Verdener

39. Calem

Vi flyr så lenge. Det virker som evigheter. En halvtime? Jeg tror han har slått hodet sitt i noe. Dette er mer enn en halvtime. Mye mer. Mye.

Jeg har i hvert fall fått plassert meg ordentlig igjen. Nå kan jeg se hvor vi flyr hen. Det eneste irriterende er Ryker som sitter rett bak og vokter hver eneste bevegelse. Han tror jeg kommer til å falle av hvert øyeblikk fordi kroppen min er sliten.

Ja, den er sliten. Jeg er utslitt. Jeg trenger søvn. Jeg trenger mat. Jeg trenger en dusj. Jeg må litt på do også. Det er krise.

Hold det inne. Ikke noe problem.

"Jeg fikk ikke tatt farvel," sukker jeg i sorg og lener hodet mot ryggen til Pitri. Rykers reflekser får hendene et sekund til å gripe fatt rundt meg.

Han må tro jeg er så svak. Noe jeg er også. Men at han tenker det er irriterende.

"Med hvem?" undrer han tilbake og trekker til seg hendene når han skjønner at jeg gjorde bevegelsen med vilje. Stemmen hans virker fjern. Tankene hans er vel et annet sted. Sånn som mine.

"Med Hylun. Og Ziva. Jeg burde sagt farvel til Yen også," klager jeg. Jeg kan høre at han svelger tungt.

"Du glemte noen flere der tror jeg."

"Som hvem da? Den sure vakten som alltid ser ut som han vil myrde noen? Sir Lion, var det navnet hans? Eller kanskje han kjekke fyren som stammer fra Kakir. Aghon, hvis jeg ikke husker feil. Vet du, jeg tenkte at han kunne være helten i dramaet som..." Spilte seg av i hodet mitt under møtet.

Det siste sier jeg ikke høyt.

Rødmen kan likeså godt dekke hele kroppen min. Jeg vil forsvinne.

"Syntes du han var kjekk?" spør Ryker. Plutselig veldig interessert.

"Hæ? Nei, nå vet jeg ikke hva du prater om." 

Jeg kniper øynene igjen.

"Jeg hørte deg nok."

"Vel, kan du glemme at du hørte meg? Det er ikke akkurat sånn at han er den eneste jeg syntes er pen heller. Du er pen også."

Kan jeg hoppe av fuglen? Det kan gå hvis jeg er rask. Ryker vil ikke rekke å reagere på det øyeblikket jeg trenger på å miste balansen.

"Er jeg pen? Det var snilt av deg," sier han smigret.

"Bare glem at jeg sa noe."

"Greit det," mumler han og sukker. "Men du trenger ikke bekymre deg. Vi vil nok se dem igjen ved en senere anledning."

Jeg er glad han skifter emne. Det viser at han ikke viser så stor interesse for hva jeg mener om andre mennesker. Selv om jeg på innsiden fortsatt vil dø av skam på grunn av den spontane snakkingen min. Jeg klarer aldri prate riktig. Det er en sånn dum uvane.

"Er du sikker på det?" spør jeg. Det eneste jeg får er stillhet. Stillhet. Og mer stillhet. "Svar meg," insisterer jeg og løfter hodet opp.

"Jeg vet ikke," svarer han utilpass. Blikket mitt fanger opp det desperate forsøket hans på å gjemme den ensomme tåren som triller nedover ansiktet hans.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Å se folk gråte er noe jeg ikke har gjort mye gjennom livet. Som oftest velger jeg å ignorere det. Det virker som han ikke vil at jeg skal si noe om det siden han prøvde å gjemme den. Derfor velger jeg denne gangen også å ignorere det. Men bare denne gangen.

"Er du sikker på at denne byen egentlig eksisterer lenger? Vi har flydd i evigheter." spør jeg og snur på hodet. Ryker snufser litt.

"Ja."