Mellom To Verdener

15. Ditt valg

Klærne Yen kjøpte til meg er så overdådige at jeg ikke klarer annet enn å le. De er mer ment for en kriger fra Ringenes herre enn meg. En altfor liten syttenåring med en høyde på totale 1.55 meter.

Det at Ryker insisterte på å se antrekket hjelper ikke særlig heller. Jeg vet ærlig talt ikke om jeg orker å gå ut av dette rommet for å vise ham klærne mine. De er patetiske. Altfor store og passer ikke i det hele tatt.

Idet jeg drar ned dørhåndtaket og trer ut av soverommet til Yen, er Ryker på kanten til latterkrampe. Jeg titter ned på meg selv. Metallplater og smykker var visstnok en del av settet.

"Kutt ut. Det er ikke veldig morsomt," mumler jeg og kryper litt ekstra sammen da jeg snur meg for å gå inn og skifte igjen. Ryker forter seg opp fra stolen og kommer bort til meg.

"Det er ikke noe å bekymre seg over. Klærne kan sikkert sys om," trøster han. Det hjelper ikke. Ingenting kan fikse dette her.

"Du vet, det hadde også hjulpet hvis du ikke lo når jeg kom ut av rommet også," svarer jeg mellom sammenbitte tenner.

Jeg går inn på skifterommet uten mer omtanke. Klærne mine ligger strødd utover gulvet. Yen funderte seg over skoene mine. Converse var visst ikke noe man fikk rundt her.

"Fillern," sier jeg til meg selv. Mitt eneste ønske er å få noen klær som er lette å gå i. Med tanke på at converse virkelig kan være vonde i lengden på grunn av den flate sålen, og olabukser ikke alltid er like behagelige til enhver... situasjon.

Helt ærlig så hadde jeg håpet om at de hadde lettere og bedre klær her.

Ser ut til at jeg tok feil. Igjen.

I et desperat forsøk prøver jeg å ta av meg det verste. Til slutt står jeg igjen med skjelettet av antrekket. Løse bukser som når meg halvveis ned til leggen og en langermet skjorte i blå.

Støvlene er i hvert fall ganske gode.

"Er du ferdig snart? Hvis vi skal få sydd om antrekket må vi liksom gi det tilbake igjen. Helst før vinteren kommer," maser Ryker fra den andre siden av døren.

"Du har utrolig liten tålmodighet," snapper jeg tilbake. Ryker unnslipper noe som kan tydes som et fornærmet fnys.

"Kan jeg ikke bare gå sånn?" spør jeg imens jeg åpner døren nok en gang og lar Ryker se over antrekket.

"Jo... Du kan vel i prinsippet det, hvis du virkelig vil," svarer han nølende. Hans urolige øyne gjør meg bare enda mer fastbestemt på valget mitt.

"Jeg trenger ikke gå med rustning. Jeg er ingen soldat. Det er bare meg det er snakk om."

Ryker nikker sakte med et fordreid smil klistret på munnen. Det er klart at han ikke er enig med meg.

"Ikke tro at det vil hjelpe deg ut av alle situasjoner. Å påstå at du ikke er noen, altså. Nå som du har vært her litt, er jeg sikker på at flere allerede vet hvem du er. Det er bare snakk om tid før alle vil kjenne deg igjen."

Jeg gisper ukontrollert. Kan folk virkelig kjenne meg igjen fordi jeg er personen i legenden? Selv etter at jeg bare har vært her en liten stund?

Skremmende.

Og litt merkelig.

"Det er ditt valg. Vi drar ved soloppgang siden det ikke er noe særlig mer å ordne," sier han og trekker litt på skuldrene. "Bare tenk igjennom det du går for."

Jeg føler hvor oppgitt jeg blir. Men ikke på grunn av babbelet om valgene mine. Neida, det mye verre enn det.

"Soloppgang? Seriøst? Går det ikke an å si tidlig om morgenen?"