Kattekrigerne - Den mørke fossen (Wattys2016 Vinner)

Kapittel 25

De to vennene fortsatte å løpe gjennom skogen. Tankene deres var lette som fjær, og over dem samlet mørke skyer seg til en kommende storm.

***

Det var ikke lett å gi medisinkattopplysninger når du hadde tre kattunger klatrende oppå deg.

"Bærpus, la være. Skogpote er en medisinkatt, du må huske å behandle ham med respekt." kjeftet Valmueflukt idet den bittelille svarte hunnkatten prøvde å lemleste Skogpotes hale med de små potene.

Bærpus tittet opp og blunket uskyldig. "Unnskyld, Valmueflukt." pep hun. "Men han lukter så morsomt!"

Skogpote ignorerte kattungens bemerkelse om luktene fra medisinkatthulen som hadde slått rot i pelsen hans. I stedet dyttet han noen små, myke blader prydet med hvite blomster over til Valmueflukt. "Det er matrem. Hvis du gir det til Lerkepus i kveld og i morgen tidlig, vil nok snuen hans gå vekk."

Den skilpaddemønstrede dronningen snuste takknemlig på urtene. "Tusen takk, Skogpote. Jeg bekymrer meg sikkert for mye, men disse er de første kattungene mine..."

"Det er veldig fint at du sa i fra til meg," beroliget Skogpote henne, og sparket vekk en kattunge som spratt etter baklabben hans. "Er det greit om jeg kommer tilbake i morgen en gang? Selv om det mest sannsynlig ikke er noe, så får jeg jo i det minste øvd meg på alle urtene."

Valmueflukt mønstret han anerkjennende. "Du er veldig sikker til å være så ung. Jeg tviler ikke på at du kommer til å bli en god medisinkatt."

Skogpote ble varm av sjenanse. På grunn av kosekattbakgrunnen hans betydde enhver tegn til aksept - særlig fra katter han ikke kjente så godt - veldig mye for han. Han skulle til å mjaue et svar da Bjørkedal - forsiktig for å ikke skremme de små kattungene - klemte den kraftige kroppen sin inn i barselhulen.

Skogpote hilste mentoren sin med et nikk. "Hva er det?" Det bekymrete blikket i Bjørkedals øyne fikk ryggen hans til å prikke.

"Det gjelder infeksjonen i Ørneklippes ben," informerte medisinkatten. For bare et par dager siden hadde den eldre hannkatten gått seg vill i snøstormen. Det hadde heldigvis gått bra, men ikke før Ørneklippe ramlet ned fra Ormetoppen og skadet bakbeinet. "Det har ikke blitt stort bedre, og nå er vi tomme for kalmusrot. Jeg frykter at jeg må dra til Myrklanen for å låne av Haukehjerte."

Myrklanen? Etter at Myrklanen prøvde å erklære Lysplassen for sin sist samling, hadde Skogpote prøvd å unngå grensene deres. At Bjørkedal skulle dra dit for å låne kalmusrot av Haukehjerte, føltes guffent.

"Kan du ikke bruke tørkede eikeblader? Når infeksjonen sitter i beinet fungerer det ofte enda bedre enn kalmusrot." foreslo Skogpote, og viftet halen frem og tilbake. Bak dem fulgte Valmueflukt og kattungene med på hvert eneste ord.

"Eikeblader?" snøftet mentoren. "Si meg, hvor skal jeg finne tørkede eikeblader i dette været?" Som for å understreke det han sa, fikk et sus av snø og vind trærne utenfor barselhulen til å skjelve.

Skogpote svelget, men før han rakk og sette inn enda et støt for å overtale mentoren, skjøt en skingrende stemme inn.

"Jeg vet hvor du kan finne eikeblader!" Lønnefall stavret seg på beina borte i redet sitt. Magen hennes var blitt så stor at den skilpaddemønstrete pelsen nesten hang i bakken. "La meg dra og hente det."

Både Skogpote og Bjørkedal snudde seg mot henne. Bjørkedal gikk bort, og strøk den buskete halen sin over ryggen hennes. "Kommer ikke på tale." mjauet han varmt. "Det er så vidt en halv måne til du skal føde." Lønnefall så litt paff ut, og satte seg sakte ned igjen.