Show me the way

15. Min lille tiger

Jeg hulket mens jeg løp i retning hjemover, klarte rett og slett ikke å holde det inne. Heldigvis var det ingen ute. Det hadde sett veldig rart ut. Plutselig snublet jeg i en ujevnhet i gangfeltet og falt rett i asfalten. Jeg slo begge kneene hardt, så hardt at det ble hull på buksene til Ida. Det begynte å blø og det svei, men det var ikke så vondt at jeg ikke klarte å røyse meg og gå videre. Pusten min var tung etter den lange strekkningen jeg hadde løpt. Nå var jeg snart fremme, heldigvis.

Et par minutter til og så kunne jeg se huset mitt. Jeg var på vei opp inngangspartiet til huset da jeg plutselig la merke på noe rart i veikanten. Det så nesten ut som et dyr. Jeg gikk bort til det og satte meg ned. Da jeg snudde dyret rundt fikk jeg nesten sjokk.

"Mufasa?" hvsiket jeg nærmest. "Hei, pus, rør på deg" Stemmen min var lav, men panisk. Han rørte ikke på deg. Kroppen hans var helt stiv. Jeg la han i fanget mitt og skvatt da jeg kjente noe varmt på fingrene. Da jeg så ned på hendene mine var de dekket av blod og skalv helt ukomtrollerbart.

"Hey, Mufasa! Rør på deg! Si noe, et mjau, hva som helst!" Ingen respons. Akkurat som Hannah. Påkjørt og lemnet livløst i veikanten. Jeg klemte rundt han men jeg hulket inn i den myke pelsen hans.

"Vær så snill, ikke gå fra meg du også. Først mamma, så Hannah, og nå du... Du er min beste venn, vet du ikke det. Du kan ikke forlate meg sånn som dette, ikke nå..." hulket jeg frem i stillhet. Jeg visste at uansett hva jeg gjorde eller sa nå, kom han ikke til å komme til livet, men jeg kunne ikke noe for det.

"Skal jeg synge en liten godnatt sang til deg? Den som mamma alltid pleide å synge til meg og Hannah" spurte jeg med en liten latter, mellom all hulkingen. Så strøk jeg han forsiktig over pelsen og sang i stillhet.

"Sov godt min lille tiger
Hele natten lang
Ikke gru deg til i morgen
sov nå godt på mitt fang
Få mørket til å lyse
Og få tiden til å smile
Men nå er månen på
Det er natt og nå må
Min lille tiger hvile"

Jeg la han forsiktig ned i gresset og strøk han en siste gang over pelsen. Beina mine var helt gelé da jeg prøvde å reise meg, men med litt streving kom jeg meg opp. Sakte, gikk jeg til trappa utenfor ytterdøra og satte meg ned. Hendene mine skalv fortsatt, og var fortsatt dekket av blod. Hans blod.

Et høyt sukk slapp ut, etterfulgt av mer hulking. Jeg krymet meg sammen, holdte armene rundt beina og la ansiktet ned i knærne mine. Akkurat nå hadde vært et fint tidspunkt å bare dø. Hadde det ikke vært for pappa. Vi skulle bare dødd begge to, så hadde vi sluppet all denne smerten.

Plutselig hørte jeg en dør åpne seg og jeg tiet fullstendig. Ville ikke akkurat at noen skulle se meg som et hulkende vrak. Jeg så bort på Olivers hus. Han gikk ut med søpla. Akkurat i det jeg sukket lettet ut, for jeg trodde han skulle gå inn uten å legge merke på meg, stoppet han opp og myste i min retning. Det var helt mørkt ute, så det var forståelig hvis han ikke så så godt.

"Caroline?" Jeg gadd ikke svare, bare så bort. "Hva gjør du?" Fortsatte å ignorere han. Kunne han ikke bare ta hintet og gå inn... Men neida, han kom gående mot meg.

"Caroline, går det bra? Du blør jo!" Jeg så ned på de blodige knærne mine. Gitt, de hadde jeg glemt allerede.

"Jeg bare falt, det er ikke noe stress" stemmen min var svak og oppgitt.

"Har du grått?" Jeg så opp på han med et slapt fjes. "Du har grått, sminken din er overalt og stemmen din er helt hes utgrått" No shit sherlock...

"Ikke bry deg, bare gå inn" sa jeg med en irritabel stemme og sukket ned i knærne mine. Men han gikk ikke, tvert imot, han satte seg ned ved siden av meg.