Show me the way

10. Ja, hver eneste dag

"Prøver du å unngå meg?" Jeg stoppet brått og snudde meg sakte rundt.

"Hva snakker du om Oliver? Hvorfor skulle jeg gjøre det?" spurte jeg nervøst.

"Du har ikke snakket til meg i hele går, eller i dag" Han hørtes nesten litt såret ut, jeg kjente skyldfølelsen skjøt inn. "Hva handler det om? Er du fortsatt sint for det som skjedde på lørdag?"

"Hæ nei! Det har ingen ting med det å gjøre" svarte jeg og lo nervøst.

"Hva er det da?"

"Det er ingen ting" Han så på meg med et skeptisk blikk. Jeg prøvde å virke uskyldig.

"Mmm... Greit da" sa han, men han virket ikke helt overbevist enda. "Skal vi finne på noe i dag da?"

"Ehh.. joda" svarte jeg og smilte svakt.

"Du nølte"

"Hæ, nei" Det skeptiske blikket hans var på plass igjen. Er jeg virkelig så gjennomskuelig? "Hvor vil du at vi skal møtes da?" fortsatte jeg.

"Liker du kaffe?" Jeg nikket. "Da vet jeg hvor vi kan dra. Det er en skikkelig bra café som ikke så mange vet om borti byen"

"Høres fint ut" svarte jeg og smilte mens vi gikk til timen.

----

Skolen var over. Nicklas kom ikke i dag. Kankje han er syk. Jeg fikk lyst til å sende han en melding og spørre, men vi har aldri snakket på nettet før... Har liksom ikke lyst til å være den første til å skrive noe.

Oliver og jeg gikk og småpratet på vei ned til byen. Stemningen var ikke helt slik som den pleier. Vanligvis er vi så fulle av energi når vi er sammen. Ingen tvil om at det er på grunn av meg. Humøret mitt går utover oss begge akkurat nå, men ikke nok til å lage stemningen dårlig da, bare litt mer deppa.

Vi hadde gått en lang stund nå, og jeg begynte å lure på hvor langt det faktisk var til denne caféen. Men ifølge Oliver var det ikke langt igjen. Vi rundet et hjørne og kom til en litt mindre befolket del av byen. Inn en bakgate og vi var fremme. Det dingte i en bjelle over døra når vi gikk inn. Caféen var liten og søt, veldig koselig. Det var kanskje 10 andre her, pluss oss to som nettop kom inn døra. Vi satt oss ved et ledig bord og en servitør kom bort til oss.

"Hei Oliver! Jeg har ikke sett deg her på lenge, hvor har du vært?" Hun var lang og slank, så ut til å være tidlig i 20-årene, hadde langt pent hår og et stort glis på plass.

"Beklager, jeg skulle kommet innom tidligere. Har vært opptatt" svarte Oliver og smilte varmt til servitøren.

"Å, jeg skjønner. Hei forresten!" Hun snudde seg mot meg, fortsatt like smilenede. "Jeg heter Kristin, jeg er kusina til Oliver, fint å treffe deg!" sa hun og rakk frem hånden sin.

"Å, jeg heter Caroline. Fint å treff deg og" svarte jeg og ristet hånden hennes godt.

"Okei, hva skal dere ha?" Hun stilte seg opp og tok frem notatblokken sin.

"Jeg tar en Irish kaffelatte" svarte Oliver, hun skrev det ned i notatblokka.

"Jeg tar bare en helt svart kaffe" Hun nikket.

"Ikke noe mer?" spurte hun smilende. Oliver ristet på hodet. "Den er greit, er tilbake om noen minutter"

----

"Nei, mener du det?!" brøt jeg ut. Oliver lo så høyt at han måtte holde seg for munnen, vi var tross alt på en offentlig café. "Hva gjorde han da?"

"Ingen ting, han ble bare helt stum og stirret sjokkert på meg" Jeg brøt ut i latter. Vi hadde vært her vertfall en og en halv time nå og var på vår tredje påfyll.