Show me the way

6. Fortrengte minner

"Kom, vi tar snarveien gjennom skogen"

"Pappa sa vi måtte gå den lange veien gjennom nabolaget"

"Hva så, ikke bry deg. Vi tar snarveien, kom igjen" Hannah bare stod der, bestemt på sin mening.

"Da går jeg uten deg da" sa jeg og gikk inn på skogsstien.

"Nei, ikke gå fra meg! Vent da, jeg kommer!" Jeg lo og stoppet opp, mens hun kom løpende etter meg. Klokken var snart ett og vi var på vei hjem. Pappa var veldig sint på oss. Vi skulle egentlig vært hjemme klokken 11.

"Dette var en dårlig idé, det er så mørkt at jeg nesten ikke ser noen ting" klagde Hannah.

"Det er derfor jeg er så smart at jeg har tatt med en lommelykt"

"Seriøst?! Skru den på da!"

"Jada, jada" Jeg tok opp lommelykten og skrudde den på. Vi fortsatte å gå.

Snarveien gjennom skogen tar omtrent 5 minutter, mens om vi hadde gått gjennom nabolaget hadde det gått nesten 15 minutter. Derfor tar jeg alltid snarveien, selv om mamma og pappa ikke vil at jeg skal det. Jeg skjønner ikke hvorfor, hva er problemet liksom. Det har aldri skjedd noe, noen gang. Så hvorfor skulle det skje noe akkurat i kveld.

Vi hadde gått en stund, slik at vi var kommet omtrent halveis. Av en eller annen grunn hadde jeg en rar følelse. Jeg hadde hatt den følelsen helt siden vi kom inn på skogsstien, følelses av at noen forfulgte oss. Jeg snudde meg stadig, men det var ingen der. Hva kommer dette av? Jeg har gått her tusen ganger før, og da helt alene. Nå som jeg har Hannah med meg, burde jeg ikke være enda mer avslappet.

Vi var kommet enda et stykke til, jeg kjenner meg så godt her så jeg vet det ikke er mer en ett minutt igjen nå. Plutselig hørte jeg en rar lyd, som en gren som knakk. Jeg stoppet brått slik at Hanna gikk rett i ryggen min.

"Au, hva gjør du?"

"Shh" sa jeg stille og snudde meg rundt. Jeg myste ut i mørket. Okei, jeg har faktisk ikke innbilt meg det. Det er noen der. Han kom i retning mot oss i en sjanglende gange.

"Hvorfor stoppet du?" hvisket Hannah.

"Det er noen der" sa jeg og pekte mot det som lignet en person, som sakte kom nærmere.

"Hallo, er det noen der?!" ropte Hannah som den naive jenta hun er.

"Shh!" sa jeg strengt og skrudde av lommelykten, som jeg innså at jeg skulle gjort mye tidligere. Nå ble det helt mørkt så det var nærmest umulig å se personen. Det eneste lyset vi hadde var måneskinnet som lyste ned på oss.

"Jeg vet dere er der, det hjelper ikke å slå av lyset" sa en hes, mørk stemme, etterfulgt av en heslig latter. Jeg så på Hannah, øynene hennes var fylt med skrekk. "Hva gjør to jenter som dere ute så sent alene da, kan ikke dere bli med meg?"

Om det er en ting jeg har lært disse 16 årene jeg har levd på jorden så er det at jeg ikke skal bli med fremmede. Vertfall ikke de som ser ut som fulle 50 åringer midt på natten. Ingen av oss svarte, vi bare stod der helt stive. Mannen som hadde stått i ro til nå, kom plutselig mot oss med raske skritt

"Løp!" skrek jeg og grep hånden til Hannah.

"Ja løp, jenter løp! Jeg elsker å jakte på byttene mine!!" brølte mannen mens han lo en høy sykotisk latter.

Selv om Hannah er ett år yngre var hun mye raskere enn meg. Hun glapp hånden min og løp i forveien, for redd for å se bak. Vi løp så fort vi kunne, men mannen begynte å ta innpå. Pulsen min var så høy at jeg begynte å få problemer med å puste. Han kommer, han kommer!!