Show me the way

16. Hvil i fred

Jeg våknet med et sjokk og spratt opp i sittende stilling. Vanligvis våkner jeg med et hyl, men denne gangen lagde jeg bare et høyt gisp. Det rare var at jeg ikke kunne huske at jeg drømte noe, jeg bare våknet helt brått. Rommet var mørkt. Jeg skvatt så fort jeg la merke på Oliver, men så kom alle minnene tilbake. Han sov tungt, pustet høyt.

Da jeg skulle reise meg skøt det smerte inn i hele kroppen. Jeg følte meg mørbanket, men ikke visste jeg hvorfor. Hvert eneste skritt var en kamp, men jeg kom meg sakte men sikkert inn på badet. Da jeg skrudde på lyset fikk jeg se ansiktet mitt i speilet. Jeg så ut som et vrak. Rett og slett. Øyenene var røde og opphovnet, med mørke poser under seg. Det var som om hele ansiktet mitt var blitt dratt litt ekstra nedover av tyngdekraften. Huff.

Jeg så ned på hendene mine. Det var blod på dem. Hvorfor var det blod på dem? Dette stemmer ikke, jeg vasket det jo bort i går. Oliver hjalp meg jo til og med. Jeg skrudde på varmt vann og begynte å gni skikkelig. Det ville ikke bort, hvorfor forsvant det ikke! Jeg gnukket og gnukket, men det var bare som om det ble mer og mer!

"Bort, bort, gå bort!" skrek jeg i frustrasjon. Plutselig var hele vasken dekket av blod. Jeg hylte av skrekk og tok et skritt bak. Da jeg så inn i speilet igjen var det begynte å renne blod ut av øyene og munnen min.

----

"Caroline, Caroline!!" Jeg spratt opp av sengen i fullstendig sjokk. Oliver hang over meg med skrekkslagne øyne. Kroppen min var dekket av svekke, som alltid.

"Går det bra eller?" spurte han bekymret. Jeg pustet fortsatt tungt og prøvde å konsentrere meg om å puste rolig. Da pusten min var blitt nogen lunde normal reiste jeg meg opp og gikk raskt inn på badet. Oliver kom dultende etter. Jeg kom meg til vasket og skylte ansiktet i kaldt vann. Etter det så jeg ned på hendene mine og kjente en strekt tvang til å vaske det vekk. Hva nå enn det skulle være. Jeg skrudde på vannet og begynte å gnukke på hendene. Oliver så rart på meg. Jeg tok såpe og skrudde krana på enda varmere, så varmt at det gjorde vondt.

"Det vil ikke gå bort!" skrek jeg av frustrasjon, Oliver grep tak i hendene mine og stoppet krana.

"Det er ingen ting der"

"Jo, det er det. Det vil ikke gå bort" Han tok hendene mine vekk fra vasken og holdte dem opp mot ansiktet mitt.

"Se på de Caroline. Det er ingen ting der. De er helt rene" Jeg så lenge på dem, rynket brynene. Han har rett, det er ikke noe der. Han slapp hendene mine forsiktig. Jeg kjente tårer presse på, og la hendene foran ansiktet.

"Hva er det om skjer med meg... holder jeg på å bli gal?" hulket jeg stille frem.

"Caroline, se på meg" Jeg tok vekk hendene fra ansiktet og så han inn i øynene. Han la hende på skuldrene mine og sukket lett. "Du er ikke gal, du er bare i sjokk etter alt som skjedde igår" Jeg sukket tungt og så ned.

"Du må bare puste dypt og ta det rolig, okei?" Jeg nikket. "Fint" avsluttet han og trakk meg inn i en klem. Jeg lukket øynene og prøvde å puste rolig. Han strøk meg forsiktig på ryggen og slapp klemmen etter en lang stund. "Bedre?"

"Mhm"

----

Jeg hadde dusjet ferdig og kom ned trappen i morgenkåpe og tøffler. Oliver stod på kjøkkenet og stekte ostesmørbrød i panna. Da jeg kom ned la jeg merke på en liten lapp som lå på spisebordet.

Hei vennen

Jeg kommer ikke hjem før imorgen rundt 12.00,
måtte dra på natteskift på jobben igjen.
Jeg prøvde å ringe deg for å fortelle det, men du svarte ikke.
Fikk forresten ikke Mufasa inn før jeg måtte dra,
så pass på å slippe han inne før du legger deg.
Han liker ikke å være ute hele natten, vet du.