Show me the way

9. Litt av et move

Det var mandag og det siste jeg ville var å stå opp og gå på skolen, for det betydde bare en ting. Jeg kom til å møte både Oliver og Nicklas. Hvordan jeg skal forklare meg for Oliver aner jeg ikke... Og hva var det jeg tenkte på da jeg var hos Nicklas...? Alt bare glapp ut. Nå vet han hemmeligheten min, og jeg har knapt kjent han en uke. Jeg som bestemte meg for å ikke si det til noen. Da vi flyttet hit var det for å få en ny start, ikke for å rive opp gamle sår...

Pappa tilbydde å kjøre meg til skolen, det var bra. Da slapp jeg å risikere at jeg og Oliver møttes på skoleveien vertfall. Jeg kom ut av bilen og var allerede på vei til klasserommet. Det var nesten ingen der så jeg satte meg bare på en ledig pult. Etter en stund kom Ida gående inn i klasserommet. Jeg ga hanne et blikk og hun satte seg ned med meg.

"Hei! Hadde du det fint i helgen?" spurte hun og ga meg en klem.

"Eh, joda.. helt greit" løy jeg så overbevisende som jeg kunne, med et påklisteret fake smil. "Hva med deg?"

"Joda, jeg hadde en fin helg jeg" svarte hun med et lurt smil.

"Hva skal det bety?" spurte jeg med smirk. Akkurat da kom Mikael og Oliver inn i klasserommet og satte seg foran oss.

"Hva snakker dere om?" spurte Mikael.

"Neei... ingen ting" dvelte Ida med det samme lure smilet. Okei, hva er det som foregår her? Er det noe jeg ikke har fått med meg? Læreren kom inn og alle satte seg på plassene.

"Jeg kan fortelle det senere" hvisket Ida i øret mitt.

----

Jeg var nå på vei nedover gangen til skapet mitt med Ida. Andre time er over, og hittil har jeg klart å unngå både Oliver og Nicklas.

"Men så det passer at jeg kommer til deg i dag?" spurte jeg mens jeg rotet rundt i skapet.

"Ja, det passer perfekt. Gleder meg allerede!" Hun hoppet opp og ned og klappet, som et lite barn som skal få godteri. Hvorfor hun gleder seg så mye vet jeg ikke, men jeg har en liten anelse. Jeg tror det kan ha noe å gjøre med det hun nevnte i morrest. Jeg måtte smile for meg selv. Tenk at hun gleder seg til å få besøk av meg. Det er virkelig en god følelse, en følelse jeg ikke har kjent på en lang stund.

"Jeg gleder meg også" sa jeg og blunket. Hun lo smått mens vi gikk til klasserommet.

----

Nå var det lunsj. Ida hadde sagt vi skulle møtes i kantina, hvor jeg var på vei nå. Først måtte jeg bare til skapet for å legge fra meg en bok. Men så langt kom jeg ikke før jeg fikk øye på Nicklas. Det var mange andre i gangen så han hadde enda ikke sett meg, men han var på vei rett mot meg. Se deg rundt, hvor kan jeg gå. Jentedoen. Jeg gikk med raske skritt mot jentedoen når jeg hørte en stemme bak meg.

"Hei Blondie" Jeg stoppet opp og snudde meg, med et smil på plass. Han kom bort til meg og stoppet rett foran meg. "Hvordan går det?"

"Fint" svarte jeg enkelt. Han myste og tok et lite skritt nærmere. Jeg hevet et øyenbryn.

"Sikker? Husk at du kan alltid være ærlig med meg. Jeg vet jeg reagerte veldig rart på lørdag og det beklager jeg for. Er bare ikke vandt til sånne situasjoner, men nå er jeg forberedt og klar hvis du ønsker å snakke mer ut om det" Han smilte ikke eplekjekt nå, nå var det det omsorgsfulle smilet hans som var på plass.

"Mhm.."

"Betyr det at du at vil?" spurte han og hevet et øyenbryn.

"Nei, jeg sa bare mhm" svarte og klødde meg litt på skjeken.

"Hva betyr mhm da?"

"Det betyr ingen ting, det er bare mhm"

"Betyr ingen ting? Noe må det jo bety" svarte han lattermildt.