Show me the way

14. What was it all for

Det var fredag. Resten av skoleuka hadde gått fort unna. Nicklas var som han hadde sagt, mye opptatt. Oliver så jeg lite til. Jeg tror han har unngått meg, for han dukket ikke opp i matfri og av en eller annen grunn så jeg han aldri i gangene eller ved skapene lenger. Så denne skoleuka var jeg og Ida nærmest limt sammen. Mikael var litt med oss og litt med Oliver, sikkert så han ikke skulle være alene.

For øyeblikket var jeg på besøk hos Ida. Egentlig skulle jeg vært på kino med med Nicklas nå, men han avlyste daten. Han sa bare at han var opptatt og at vi måtte ta det en annen gang, og det var helt greit for meg. Ida lå i sengen sin og scrollet rundt på mobilen. Jeg satt i en sakkosekk på gulvet og fiklet med håret mitt.

"Kan ikke vi dra på fest?" spurte plutselig Ida, som endelig hadde tatt ansiktet sitt vekk fra mobilenskjærmen.

"Fest?"

"Ja, en fyr i andre som heter Kim har en fest ikke så lang unna her"

"Hvordan vet du det?"

"Jeg chatter med han akkurat nå" sa Ida og viste meg mobilskjermen. "Skal jeg si at vi er der om en time? Denne festen er ikke som sist, så vi trenger ikke pynte oss like mye. Det er nok med en stram bukse og en fin topp, du kan låne av meg" Jeg måtte tenke meg litt om. Etter den forje festen var jeg litt usikker. Den var ganske så heftig, og jeg var ikke helt sikker på om jeg var klar for enda fest. Men det var ikke sånn at vi gjorde så stor mye heller da, jeg og Ida.

"Greit, hvorfor ikke"

"Yess, den instillingen liker jeg!" Jeg måtte bare le. Ida altså, alltid på positiv. Som Oliver... Skulle ønske jeg og han bare kunne bli venner igjen. Jeg savner å synge Phineas og Ferb sanger med han og snakke teit overdrevent britisk...

----

"Kom inn jenter" sa fyren i døra og lukket den bak oss. Denne festen var ikke like stor som den forje, men stor nok for min smak. Det første som skjedde da vi kom inn døra var at Ida nærmest ble overfallt av en eller annen fyr. Jeg hadde aldri sett han før, men det virket som Ida kjente han godt. De begynte å fnise og flørte, og denne såkalte fyren tok tak i hånden hennes og skulle til å dra henne med seg.

"Hei, Ida. Ikke forlat meg da, jeg er venneløs uten deg" sa jeg med en tryglende, men også lattermild stemme.

"Beklager, jeg finner deg etterpå" svarte hun og forsvant. Okei.. jeg sukket lett og gikk videre inn i huset. Håper hun ikke bruker så alt for lang tid, for jeg blir fort nervøs når jeg er omringen av folk jeg ikke kjenner. Plutselig dultet en gutt i meg og veltet drikken sin utover gulvet.

"Å, jeg beklager!" sa han helt panisk og sjekket over klærne mine, for å se at han ikke hadde sølt noe på meg.

"Det går bra" sa jeg og lo nervøst.

"Hei det er jo deg!" sa han og pekte meg i ansiktet.

"Meg?" spurte jeg forvirret. Enten har jeg veldig dårlig hukommelse eller så er han litt forvirret.

"Ja, du er nydama til Niklas, er du ikke?" spurte han og hikket.

"Jo, jeg er det" svarte jeg, fortsatt litt forvirret. Hva angikk det han?

"Hah, glad jeg ikke er deg" sa han og forvant med en høy latter. Hva mente han med det? Sikkert bare veldig full. Jeg ristet på hodet og gikk lenger inn i huset. I en sofa fikk jeg øye på Ida og han fyren. De lå og klinte, for opptatt til å legge merke på meg.

Flere folk dultet i meg når de skulle forbi og musikken ble plutselig veldig høy. Jeg tok meg for pannen. Hodepine allerede? Har jo bare vært her knapt 5 minutter. Jeg skviste meg opp trappene, forbi alle som bare stod der og hang, i håp om å finne et stille rom. Jeg prøvde den første døren. Det var et toalett. En gutt stod med ryggen til med buksene nede på bakken. En jente tittet frem fra bak gutten.

"Beklager!" sa jeg panisk og lukket døren. Okei, neste dør. Den var låst, neste. Jeg åpnet den sakte og tittet inn. Ville ikke få samme overraskelsen som sist. Rommet var mørkt, men lyst nok til at jeg kunne se en person i sengen. Det var en gutt, i bar overkropp og en boxer.

Han hadde ikke lagt merke på meg. Jeg myste for å se hvem det var. Vent nå litt... Nicklas? Jeg skulle akkurat til å åpne døren og gå inn da jeg så en halvnaken jente komme gående til sengen. Hun satte seg på fanget hans og de begynte å kline. Hun tok hendene bak ryggen for å kle av seg bh-en og da lukket jeg døren.

Det var som om noen akkurat hadde revet ut hjertet mitt, kastet det på bakken og trødd på det. Han sa han måtte avlyse daten vår fordi han var opptatt. Og her er han, på fest, og har seg med en annen jente. Kunne dette virkelig være sant. Kanskje jeg så feil, kanskje det ikke var han? Nei, jeg så ikke feil. Det var han, ingen tvil. Pulsen min steg, tårer presset på i øyekroken.

Jeg stormet ned trappen, for opptatt til å bry meg om hvem jeg dultet bortig. Jeg måtte ut, og det nå. Hendene min skalv og jeg kjente plutselig at jeg ble kvalm. Magen begynte å vrenge seg. Plutselig kjentes det ut som jeg skulle spy, men så stoppet det. Tårene rant, helt ukontrollert. Det var som om alle mulige følelser ble kastet på meg samtidig. Jeg ville gråte, spy, hyle, le og rope, alt på samme tid. Jeg sendte en melding til Ida, så godt som jeg fikk til i den paniske tilstanden.

Caroline: Hei, jeg dro bare hjem. Ikke bry deg om meg, kos deg med han fyren ;)

Etter jeg hadde skrevet meldingen la jeg mobilen ned i lomma og begynte å løpe hjemover. Jeg la merke til et ubesvart anrop fra pappa, men det kunne jeg ikke brydd meg mindre om akkurat nå.

Hvorfor, hvorfor, hvorfor?! Vi hadde det jo så fint på mandag! Han ble med meg hjem, hilste på pappa. Etter festen tok han vare på meg, passet på meg, ga meg et glass vann og en paracet om morgenen. Han lagde frokost til meg, spanderte kake til meg på café. Han lo av vitsene mine, ertet med meg, tullet. Stjal mitt første kyss. Så hvorfor, hva var det alt for!

<><><><><><><><><><><><><><><>