Show me the way

22. Noe jeg skulle fortalt deg for lenge siden

Tre uker har gått og jeg kommer snart til å eksplodere. Jeg er så frustrert at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Hva skal man gjøre når man er blitt forelsket i sin beste venn, og han ikke viser noen tegn på at han liker deg tilbake? Jeg har ikke inrømmet det til noen. Ikke Ida engang, men jeg har en anelse om at hun vet det likevel. Hun har det hun liker å kalle Caroline antenne sine, som liksom sier ifra om alt jeg føler. Sier hun da.

Disse siste tre ukene har gått veldig fint. Det har vært null drama, bare god stemning mellom oss i gjengen. Alle fire er bare de beste av bestevenner. Vi har ikke møttes så mye etter skolen fordi vi alle fire har vært mye opptatt med skolen og andre ting. Når vi møtes, møtes vi ofte alle fire i byen på en café. Derfor har ikke jeg og Oliver fått så mye kvalitetstid sammen.

De gangene vi henger sammen er han bare hans dumme selv. Vi tuller og ler, ser på serie eller bare chiller. Jeg har vurdert mange ganger å bare si det til han. Rett ut. "Hei, Oliver. Jeg er forelsket i deg!". Men nei, jeg har aldri gjort det. Feiger alltid ut.

"Caroline?"

"Hæ" sa jeg og kom tilbake til virkeligheten. Oliver så spørrende på meg. Jeg hadde visst space'a ut igjen. Falt inn i min egen lille boble av tanker. Jeg så ned. Det lå en og en halvspist brødskive på tallerken min. Oliver hadde spist opp.

"Skal du ikke spise opp?" spurte Oliver med en lattermild tone.

"Uh, jo" svarte jeg og tok en tygge. Vi var hos han. Satt ved spisebordet. Klokken var kanskje halv 3, hadde akkurat kommet hjem fra skolen. Oliver så på meg med et lite smil mens jeg spiste opp brødskivene mine.

"Hva tenker du på?" spurte han plutselig.

"Hæ, hva?" svarte jeg med munnen full.

"Du har vært så stille i hele dag. På skolen, på veien hjem fra skolen og nå. Ikke at det gjør noe at du er litt stille, det er greit det altså. Jeg tenkte bare det var noe du ville fortelle meg" Han så på meg med de milde øyene sine mens han lente ansiktet i den ene hånden sin.

Jeg så ned i bordet. Han har rett. Jeg har tenkt på dette i fire uker nå. Men jeg kan jo ikke bare si at jeg liker han. Hvis han ikke liker meg tilbake gjør jeg det jo så kleint. Nå som alt er så bra. Istede for å svare gikk jeg bare til vasken med fatene våre og satte meg ned igjen ved spisebordet. Han satt rett over meg. Ventet fortsatt på et svar.

Skal jeg bare si det? En gang for alle. Så er jeg ferdig med det.

Nei, hva er det jeg tenker. Så klart kan jeg ikke det.

"Jeg tror jeg drar hjem" sa jeg og reiste meg opp.

"Dra? Men vi kom jo akkurat" spurte han forvirret.

"Jeg glemte at jeg skulle hjelpe pappa med noe" sa jeg bare og gikk ut i gangen. Oliver kom etter. "Vi snakkes da" sa jeg med et smil og smatt ut døra før han rakk å si noe mer.

----

"Åhh.. jeg er så dum!" sa jeg og kastet meg i sakkosekken på Idas rom.

"Hva er det som har skjedd?" spurte hun. Med en gang jeg kom hjem ringte jeg Ida. Det er på tide at jeg og hun snakker om Oliver. Hun har kjent han mye lenger enn det jeg har, så kanskje hun kan hjelpe meg litt i denne situasjonen.