Solen kom fortere enn jeg håpet på. Den står allerede midt på himmelen. De fleste er klare allerede. Leiren er satt opp nede på bakken. De som er igjen gjør alt klart før de følger etter. Alle er fokuserte, og tause.
Jeg forstår hvorfor. Jeg sier ikke stort jeg heller.
Hva er det å si? Lykke til? Ha det bra?
Det fungerer ikke sånn.
Jeg har ennå ikke funnet ut hvordan jeg skal snike meg unna. Uansett hvor mange ganger jeg har prøvd er hodet tomt. Det passer skikkelig dårlig. For det er nå jeg trenger at hodet er overfylt med forskjellige tanker og ideer.
Ugh, ingenting er noen gang på min side. Jeg må bare finne en måte å akseptere det.
Jeg lurer på hvordan det ville vært å leve uten bekymringer. Uten så mye imot eksistensen min. Flyte med strømmen, som de sier. Må være deilig. Men ikke like innholdsrikt. Se hvor jeg har endt opp. Det var mye som brakte meg hit, og nå må jeg komme meg vekk. For å holde en person trygg. En person.
"Lusker du rundt i stallen og nå?"
Jeg skvetter tydelig til av stemmen bak meg. På en eller annen måte hadde jeg funnet meg selv i å komme hit i håp om å finne en fugl. Eller enda bedre, Pitri. Dessverre hadde jeg ikke funnet noe som helst og sitter bare her på en krakk med hendene og ansiktet i fanget.
Krakken tipper over av reaksjonen min. Jeg havner på gulvet og stønner av støtet det gir kroppen min.
"Beklager, skremte jeg deg?"
Hvorfor må han alltid være der når jeg ikke vil at han skal være der? Spesielt nå som jeg virkelig trenger å være alene.
"Bare litt," svarer jeg likegyldig, trekker på skuldrene og reiser meg opp på beina.
"Hvorfor tilbringer du tiden her inne istedenfor å gjøre deg klar? Det er ikke lenge til det braker løs."
Øynene hans er alvorlige. Det er ingenting lyst i stemmen hans. Ikke en smule vennlighet som jeg ønsker. Men det er vel forståelig etter det han sa under møtet. Han har tenkt til å dra alene for å forsikre at jeg er trygg (i hvert fall håper jeg det er grunnen). På samme tid har jeg tenkt til å dra alene for å holde han trygg.
Forvirrende dette her altså.
"Det er vel heller du som burde gjøre deg klar siden du snart skal dra," påpeker jeg og ser over antrekket. Den enkle skjorta og buksa, med barbeinte føtter som jeg virkelig lurer på hvorfor er barbeinte og ansiktet som nettopp ser ut til å ha stått opp. Håret er bustete og i en annen verden.
"Er det virkelig jeg som kommer til å dra?" spør han direkte og stirrer på meg. Det intense blikket skremmer meg litt.
"Vet vel ikke jeg. Etter møtet er det jo klart at jeg ikke skal dra med deg, så jeg forstår ikke helt hva du prøver å hinte til her."
Jeg legger armene i kors.
"Jeg tror jeg kjenner deg såpass at du har tenkt til å dra alene for å holde meg trygg. Med mindre du har blitt totalt fremmed og ikke bryr deg selvfølgelig."
"Jeg skjønner ikke tankegangen din, Ryker. Hva er det du prøver å bevise?"
"At du fortsatt er den Sid Lake som jeg fant bevisstløs i Stillhetens dal."
"Men det er jeg ikke. Eller kanskje jeg er det, men noen forandringer får alle med tiden." snapper jeg og rynker brynene i frustrasjon.
"Jeg vet at tror du må gjøre alt akkurat nå, men det må du ikke. Derfor tør jeg ikke la deg dra sammen med meg for jeg er redd du ikke vil la meg gjøre noe som helst. Etter at vi kranglet så forsto jeg at jeg kanskje tok feil noen steder, men det forandrer likevel ikke påstanden min. Vi må alle ofre noe, men ikke alt. For meg virker det som du har ofret deg selv for dette. Jeg vil ikke at det skal skje. Derfor måtte jeg foreslå det jeg foreslo så brutalt som jeg gjorde. Bare da visste jeg at du kanskje ville snappe ut av det. I hvert fall nok til å være i stand til å ta kontroll igjen," forklarer han og sukker. "Men jeg tror jeg tok feil. For du er fortsatt like håpløs."
"Jeg har alltid vært håpløs," puster jeg ut og drar håret vekk fra øynene.
"Jeg vet det, men nå har du tatt det til en ny høyde."
Jeg sparker tuppen av skoen mot bakken.
"Men jeg vet en ting til også," fortsetter han og bøyer hodet. Det tar noen sekunder før han løfter det igjen. Et skjevt smil ligger om munnen hans. "Du har ikke mistet deg selv så mye som jeg sa. Litt kanskje, men reaksjonen din under møtet motbeviste det jeg trodde. Det viste at du fortsatt hadde litt av det som binder deg til alt dette."
Jeg ser bort. Flakker med blikket.
"Hvorfor sier du dette nå? Jeg forstår ikke. Du kunne ha sagt noe rett etter møtet."
"Jeg ville ikke forstyrre deg. Du hadde sikkert mye å tenke på. Jeg så deg midt på natten når du satt oppe på taket. Det så ut som du pratet med noen, så jeg lot deg være."
"Hehe... ja. Jeg har ikke sovet noe i det hele tatt. Så mye hadde jeg i tankene," spøker jeg.
"Det syntes. Posene under øynene dine beviser det ganske sterkt."
Jeg lager sur geip for den teite kommentaren.
Ikke morsomt.
"Du ser ganske ille ut du også," sier jeg tilbake.
"Ingen er perfekte."
Han trekker på skuldrene lett.
Det er stille i noen sekunder. Jeg holder det ikke ut.
"Så hva skjer nå? Drar du fortsatt alene?"
"Det spørs."
"På hva?"
"På deg."
"På meg?"
Jeg ser opp i øynene hans.
"Jeg vet at du ikke forteller alt. Og det er greit. Jeg har mine hemmeligheter jeg og. Men jeg må likevel få meg til å si dette."
Han trekker pusten dypt.
"Du trenger ikke fortelle meg noe før du er klar. Bare lov meg at du forteller meg hvis noe plager deg. Det... det plager meg og."
Den spente holdningen min mykner.
"Jeg lover, hvis du lover meg noe."
"Jeg lytter."
"Det jeg sa den gangen oppå fjellet, om at jeg ikke stoler på deg, jeg vil ta det tilbake. Det samme som når jeg sa at du skulle forsvinne når det ikke var bruk for deg lenger. Kan du love meg at vi kan glemme det? Alt det dumme jeg sa til deg?"
Jeg kan kjenne rødmen i kinnene. Faktisk er jeg litt nervøs for svaret.
"Da vil jeg ta tilbake det jeg sa når jeg fortalte at jeg ikke stolte på deg heller. Jeg får tro på at du vet hva du skal gjøre. Selv om det er irriterende å ikke vite hva du har tenkt til å gjøre."
"Å det! Nubila og jeg la en ordentlig plan under det møtet. Det med sirklene var ikke tull. Jeg bare håper det faktisk fungerer som hun sa. Selv om det til syvende og sist er opp til meg å fullføre det."
Ansiktet hans lyser opp.
"Så du vet hva du skal gjøre?"
Et mørke brer seg inni meg ved ordene. Jeg føler meg så nedslått.
"Ja, jeg gjør det," mumler jeg.
"Hva er galt? Var det noe jeg sa?"
"Nei, ikke i det hele tatt," forsikrer jeg og rister på hodet.
Du må fortelle ham det.
"Ikke nå."
"Ikke nå hva da? Jeg forstår ikke helt," svarer Ryker fortumlet.
"Det var ikke ment for deg."
Jeg berører skulderen hans.
"Den var ment for en annen."
"Mener du Nubila?"
"Mhm."
Jeg biter meg i underleppen. Jeg klarer ikke tenke klart. Alt er så tåkete bare ved tanken på skjebnen min.
Nei, slutt nå. Det kommer til å gå fint. Du fikser dette. Vær sterk nå.
Å kjefte på meg selv hjelper faktisk.
"Når drar vi?" spør jeg for å komme meg bort fra emnet.
"Åh! Med en gang mørket faller. Vi flyr direkte herfra over til steinbroen. Vi må kle oss ut som flyktninger og satse på at vi får komme gjennom. Hvis ikke må vi gå via Gerjaengen, men vi satser på at steinbroen fungerer. Det er best på den måten fordi vi tar oss av vaktene nærmest byen først ved trebroen før vi beveger oss lenger og lenger bort. Så må vi finne oss i å være på Gerjaengen en stund før alt skjer," forteller han og ser rundt seg. "Vi får låne Pitri av Ziva."
"Det var sjenerøst av henne. Skal hun ikke bruke Pitri selv?"
"Jo, selvsagt. Derfor må vi lande litt vekk fra broen sånn at Pitri har sjansen til å fly tilbake uten å bli sett. Forhåpentligvis vil mørket gjøre det mulig, selv som det vil definitivt skape noen ulemper for oss."
Jeg gnir tinningene. Hodet starter å verke av alt vi må utføre.
"Du har fortsatt muligheten til å bli igjen her vet du," prøver han seg, men jeg bare rister på hodet.
"Ikke tale om, jeg blir med. Jeg meldte meg frivillig først, hvis du ikke husker feil," svarer jeg og retter meg opp i ryggen. "Noe må jeg gjøre meg dugende til."
"Det vil du og, som min kone."
Jeg hopper et steg bakover.
"Hæ?" utbryter jeg forskrekket.
"Når vi skal passere broen må vi skuespille et ektepar. Soldatene syntes ofte synd på ektepar på flukt."
Hjertet roer seg ned igjen. Ryker ler av det sjokkerte ansiktsuttrykket mitt.
"Ikke gøy."
Selv om det egentlig er det.
"Beklager, jeg bare måtte."
"Wow, så mye jeg duger til da," mumler jeg sammenbitt.
"Ikke glem at det er du som skal avslutte alt sammen. Er ikke det nok for deg?" minner han meg på. Som får hjertet til å dunke hardt igjen.
"Jo, det er vel det."
Kanskje han mente det på spøk nå som vi kommer overens med hverandre igjen. Men det føles ikke sånn ut. Det gir meg et støkk i hjertet bare ved tenke på hva jeg må gjøre. Hva som må til. Det burde ikke skremme meg, men det gjør det likevel. Mer enn jeg selv vil innrømme.
Det hele er så ufattelig. Utenfor min kontroll.
Jeg ser på Rykers milde ansikt. Øynene hans glimter litt i lyset. Jeg undres over hvordan han vil reagere.
Reagere når jeg forteller ham sannheten.
Forhåpentligvis vil han ikke tenke for mye over det. Hva innbiller jeg meg egentlig?
I det øyeblikket innser jeg en viktig ting.
At jeg ikke klarer å nekte for hvor mye jeg bryr meg om han lenger.
Hva han betyr for meg.
Og hvor mye det kommer til ødelegge meg.