Jeg vil ikke klage, men denne uka har virkelig vært en ordentlig ulykkesuke.
På mandag klarer jeg å forsove meg og får anmerkning i kjemien, noe jeg tidligere i år hadde lovet meg selv at ikke skulle skje, pluss at jeg glemmer igjen mobilen min hjemme så jeg ikke får ringt mamma etter skolen slik jeg lovet ettersom hun skulle hente meg. På tirsdag snubler jeg i skolissene mine på vei opp hovedtrappa, onsdag glemmer jeg en lunsjavtale med Malia og på torsdag knuser jeg et av glassene jeg tar ut av oppvaskmaskina.
Likevel er ingen av disse hendelsene noe som helst sammenliknet med denne dagen.
Mens jeg løper på vei til timen, omtrent fem minutter for sent på grunn av Justin, klarer jeg å brase rett inn i Brandon. Vi har ikke vekslet et ord med hverandre siden han erklærte sin kjærlighet til meg, noe som gjør situasjonen ganske klein, men det som verre er, er at koppen med kaffe jeg har i hånda, ikke er i hånda mi lenger. Den er heller helt utover hele fyren foran meg.
«Prøver du å drepe meg, eller noe?» sier han og tørker hendene på t-skjorta si. Heldigvis hadde han ikke fått alt over seg, bare et par flekker på forsida av brystet. Brandon holder t-skjorta si fram for å se på skadene.
Jeg smiler unnskyldende, fordi jeg ikke vet hva ellers jeg skal gjøre. «Eh, beklager, det var virkelig ikke meningen, jeg er bare så forferdelig stressa og jeg vet ikke hva-»
Brandon avbryter meg. «Det går fint, jeg kan bare dra hjem og skifte.» Han skuler på meg. Jeg antar at han husker hva som skjedde forrige gang.
«Jeg burde vel gå til timen,» sier jeg stille.
Han sier ingenting, bare nikker, og vi går hvert til vårt.
Da jeg setter meg ned på plassen min i spansken, er jeg ikke i verdens beste humør. Men da jeg treffer de andre til lunsjen, har jeg ifølge Norah noe jeg kan se fram til.
Nemlig festen i morgen kveld.
~*~
«Det blir dritkult,» sier Norah mens vi går bortover veien til Malias hus. Vi skal overnatte der til i morgen, for å gjøre oss klare til festen. I kveld skal vi bare ta det med ro, håper jeg da. Med pizza og pysjamas.
Malia smiler. «Ja, jeg gleder meg sinnsykt. Blir digg å se de andre igjen.»
Føttene mine etterlater avtrykk i den nye snøen. Ja, det stemmer. Den første snøen kom tidligere denne uka allerede. Riktignok ikke noe mye, så det har bare blitt til sludd, men snø er snø. Snart er det vinter og jul også.
«Sienna?»
«Hm?» sier jeg og ser på henne. «Hva er det?»
«Lurte bare på om du var der, du virker så fraværende.»
Vi fortsetter å gå, og etter et par minutter står vi utenfor huset til Malia. Det er passe stort, med grå vegger og en stor terrasse. Med en gang vi kommer inn i gangen sparker vi av oss skoene, og vi løper opp på rommet for å ta på oss pysjamas.
Noen timer etterpå sitter vi foran hjemmekinoen deres i kjelleren, med Mean Girls snurrende på skjermen. Tidenes jentefilm.
«Tror du Samuel kommer på festen?» spør jeg ut i lufta mens jeg strekker meg etter en oreokjeks. Denne gangen originalen, heldigvis. Peanøttsmørvarianten smakte som sagt dritt.
Malia tar en slurk fra colaen sin. «Det skal du ikke se bort ifra. Han var der i fjor. Stort sett alle drar dit, huset er jævlig stort, minst det dobbelte av Porter sitt.»
«Da må det være enormt,» konstaterer jeg og Malia nikker.
Hun hever glasset sitt, og sier: «Blir festen i år halvparten så bra som i fjor, så får dere uansett en livs opplevelse».
Og en livs opplevelse blir det.
-
Jeg er fryktelig lei for at dere måtte vente så lenge på dette (crappy) kapitlet ... Internettet mitt har ikke fungert ordentlig på flere uker, og i går fungerte det ikke da jeg skulle oppdatere, såå ...
Ha en fin helg, så håper jeg dere ikke drukner i skolearbeid noe noen visse andre gjør :)