Ravpus åpnet øynene sakte opp, og undret et øyeblikk på om hun hadde våknet midt på natten, grunnet mørket rundt henne. Hun reiste seg forskrekket opp da hun så alle kattene rundt seg, og merket katten som lå ved potene hennes. Hvor .. Hva?
Den rødspraglete katten ved potene hennes åpnet øynene. "Ravpus, hva er det du driver med? Det er ingen andre som har våknet ennå!" Hvisket katten. Nå begynte brikkene å falle på plass, og Ravpus stønnet over hvor dum hun hadde vært.
Tenk å glemme at man ikke er kosekatt lenger! Tenkte Ravpus, og la seg ned i moseredet hun og Spraglepus hadde laget sammen. Det var ekstra stort - de hadde slått sammen de to moseredene sine, og gjort det om til et stort et som kunne romme begge to.
"Argh .. Jeg kommer ikke til å klare å sovne igjen nå!" Utbrøt Spraglepus stille, og reiste seg opp av redet. Ravpus malte i fornøyelse, men visste inni seg at hun egentlig ville sove like mye som Spraglepus, som hadde hoppet ut av redet og var på vei opp den bratte, kronglete veien ut av Barselhulen og ut i det lyse fri.
"Vent på meg!" Hvisket Ravpus, og hoppet etter kameraten. Sammen gikk de oppover og ut Barselhulen. Ravpus var fortumlet over hvor frisk luften var, for en sånn hadde det aldri vært når hun våknet i sitt forrige hjem sammen med Skogpus.
"Hva skal vi gjøre nå?" Spurte Spraglepus, og gjespet. Ravpus trakk på skuldrene.
"Vi kan se oss rundt på territoriummet?"
"Er du musehjernete? Vi kan ikke forlate leiren!"
"Hæ ..?"
Spraglepus sukket oppgitt. "Vi er kattunger, og bor fremdeles i barselhulen! Vi kan ikke forlate leiren før vi får lærlingnavnene våre!"
"Åh .." Ravpus så forlegent ned i bakken, men visste hun ikke hadde noe å være forlegen over - ingen hadde fortalt henne så alt for mye om klanens regler. Ravpus kom på at hun og Spraglepus hadde besøkt de eldre tidligere samme kveld, og en av dem med navn Ørneklippe, hadde fortalt om rangene i klanen. Det var kattunge, lærling, kriger, dronning, nestleder, medisinkatt, leder og eldre.
Ravpus hadde bestemt seg for å bli kriger.
Ørneklippe, en av de eldre, hadde også fortalt masse om Stjerneklanen, en klan oppe på himmelen. Ravpus så opp mot den. Få solstråler blendet henne, og det var kaldt rim på bakken etter natten som var. Snart er det løvbart, det klankattene kaller det istedenfor kald tid.
"Åh, dere er våkne?" Mjauet en dyp, mørk stemme. Ravpus rykket skremt til, og snudde seg. Hun møtte blikket på en helt svart, slank hannkatt. Den svarte hannkattens gulgyldne øyne glødet i de få, kalde solstrålene som traff dem.
"Jeg så deg på navnesermonien din tidligere, Ravpus, hva syntes du om navnet?"
Ravpus var et øyeblikk tvilende, som om hun ikke stolte på denne katten, men da hun kom på at hun faktisk var en del av Løvklanen, var hun nødt å stole på alle kattene. "Altså, jo, jeg er veldig fornøyd," mjauet Ravpus, og prøvde å høres likegyldig ut. Inni seg strittet pelsen i glede, og deg kriblet i potene.
"Vel, Tjernstjerne har en god smak for navn," den svarte kattens blikk falt ut i luften, og Ravpus sporet det som om han hadde tilbakeblikk på noe.
"Hva heter du?" Spurte Ravpus nysgjerrig, mens hun mønstret hannkatten foran seg. Den svarte katten ristet plutselig på hodet etter noen drøye sekunder.
"Mitt navn er Svartsol, og jeg er kriger i Løvklanen," mjauet Svartsol dramatisk, og et plutselig vindpust dro i den korte pelsen hans. Spraglepus malte i latter.
"Hahah!" Malte Ravpus sammen med Spraglepus, mens hun lente seg mot han. Svartsol unnskyldte seg, og gikk bort til haugen med ferskt kjøtt. Han viftet Spraglepus og Ravpus med seg med halen, og de to kattungene fulgte etter, med godt humør.
Jeg elsker meg her allerede, og jeg har ikke engang hilst på alle kattene.
"Her," mumlet Svartsol gjennom byttet han hadde mellom tennene. Den sorte krigeren la den magre musa ved potene sine, og malte høyt. "Ta denne. Jeg trenger ikke spise. Jeg skal dessuten på jaktpatrulje snart, så vi ses vel senere." Svartsol kastet i halen i farvel, før han forsvant inn i krigerhulen, der klanens krigere sov.
"Nå har du hilst på Svartsol. Han er en av de få morsomme kattene i klanen som alltid får opp humøret. Skulle ønske vi hadde fler som han .." Blikket til Spraglepus ble tomt et øyeblikk, og Ravpus fikk oppmerksomheten hans med et rykk på øret. Hun la poten oppå den døde musa foran dem, og malte.
"Spis nå, ellers spiser jeg alt uten deg!" Ravpus bøyde nakket, og tok en halv munnfull av den lille musa. Den bitre smaken var ikke der som første gang hun smakte det, nå var den søt, velkommen.
De to kattungene spise ferdig da noen kremtet bak dem. "Hallo der, Spraglepus og Ravpus. Smakte musen?" Ravpus snudde seg, mens hun skalv i bena. Hun kjente rykninger presse på i haletippen, men holdt igjen.
Foran henne var den hvite hunnkatten med de lyserøde flekkene, og de gule øynene hadde solen i seg, og lignet Svartsol sine. Ravpus svarte ikke med en gang, men hun svelget luft.
Men så kom Ravpus på at hun var like mye klankatt som denne enorme hunnkatten foran henne, og nærmest glemte skjelvingene sine.
"Hei! Jo hei til deg å! Um .. Den smakte fantastisk!" Det var Spraglepus som brøt stillheten, da han hadde funnet ut at Ravpus ikke kom til å si noe.
"Står til?" Mjauet Ravpus halvkvalt. Hunnkatten foran henne hadde vært den samme som hadde mumlet 'kosekatter' til henne og broren, og det at hun kunne tenke på dem som kosekatter, var en fæl følelse, og magen til Ravpus vred seg.
"Jeg har ikke presentert meg," kurret hunnkatten, og holdt blikket til Ravpus. "Jeg heter Rosekratt." Hun hadde enda ikke satt seg. Ravpus håpet hun ikke ville det. Blikket hennes var ikke spesielt vennlig, enda tonen var myk.
Spraglepus bet enda en bit av musen. De små jafsene og gryntelydene han lagde da han spiste, tordnet i Ravpus' ører mens hun så på Rosekratt.
Den svarte og hvite kattungen svelget og fikk seg selv til å snu blikket vekk, før hun bøyde seg ned for å senke tennene inn i musen på nytt.
Men, akkurat før hun tok en bit, skjedde det. Det lyserøde, kløende halsbåndet hennes var jo fremdeles ikke av henne. Hun hadde bare antatt at Skyggefoss sikkert ville prøve å få det av når hun fikk tid, og derfor ikke brydd seg noe om det. Men Rosekratt la merke til det. Og det glimtet til i øynene hennes.
"Sikker på at du vil bli noen ordentlig kriger med den nakkepynten, lille venn?" mjauet hun henslengt, før hun snudde seg og gikk. Den fyldige, vakre halen hennes hang lett mot bakken.
Ravpus frøs til. Der var det. Hun ble sikker på at den voksne hunnkatten aldri ville godta henne som klankamerat. Ravpus kjente en ekkel klump vokse seg plass i halsen hennes. Spraglepus snøftet.
"Hva skjer med henne da? Det var skikkelig musehjernete sagt. Selvfølgelig blir du en kriger!" Den lille kattungen glodde olmt på Rosekratt, som forsvant lenger og lenger vekk fra dem.
Ravpus blunket takknemlig til ham. "Tror du virkelig det?" spurte hun.
Spraglepus nikket kraftig. "Bare vent du. Når vi blir lærlinger, skal vi vise henne."
Ravpus kjente en prikkende varme spre seg i henne, helt fra haletippen til tuppen av ørene hennes.
***
"Der er dere! Solen holder på å gå ned!" Skyggefoss ristet på hodet. "Jeg har sett etter dere lenge, også ligger dere bare oppe på der og gjemmer dere!"
Ravpus, Spraglepus, Røykpus og Skogpus hadde lekt på den tykke stammen som lå over barselhulen. De klanfødte kattungene hadde lært Ravpus og Skogpus hvordan de skulle komme seg opp, ved å sette klørne i mosen. Så hadde de latt som om de var Løvklankrigere og Myrklankrigere som sloss. Ravpus og Spraglepus hadde hatt det kjempemorsomt, mens Skogpus var usikker.
"Jeg skjønner ikke," hadde han sukket. "Hvorfor må jeg være Myrklanleder?"
"Fordi jeg og Ravklo vil være Løvklankrigere, Skogstjerne," hadde Spraglepus sagt da. "Og Røykhjerte er ikke noe glad i å bestemme."
Men nå var det Spraglepus kalte kveldspatruljen tilbake, og da hadde Skyggefoss bestemt seg for at det var tid for å sove. De fire kattungene skled ned fra stammen, slitne og glade. Inne i barselhulen begynte Skyggefoss å slikke dem, alle fire.
Da Ravpus og Spraglepus hadde lagt seg ned i redet sitt, bestemte Ravpus seg for at det hadde vært en fin dag, tross alt. Pelsen hennes var skinnende ren, og til middag hadde hun fått smake ekorn for første gang.
"Du Ravpus?" mjauet Spraglepus.
"Hva da?" svarte hun søvnig, og strakte på bakbena.
"Jeg tror ikke Skogpus er så glad i å leke kriger. Hva om han ikke liker seg som lærling?"
Ravpus ristet bestemt på hodet. Broren hennes var veldig flink til å løpe, og han var den smarteste kattungen hun kjente. Han ville helt klart bli en kriger. "Det er revesnakk. Hva annet skulle han gjøre enn å være kriger, liksom?"
Spraglepus tenkte på det, og det så ut som om han var enig.
"Vær litt stille, dere to," hveste Gullfjær fra redet sitt. "Vindpus sover."
Spraglepus og Ravpus tidde. Ravpus tenkte på å være lærling. Tenk å gjøre noe annet enn å leke ved barselhulen! Tenk å hjelpe klanen som en ekte klankatt! Hun gledet seg veldig.
Hun lå og tenkte på disse tingene, helt til hun hørte at Spraglepus begynte å puste dypt og rytmiskt. Ravpus skjønte at han sov, og følte seg litt ensom. Hun skulle ønske at hun kunne sovne hun og, men av en eller annen grunn ville ikke kroppen slappe av. Hun kjente en eller annen prikkende følelse - en følelse hun hadde hatt før ...
Ravpus sperret opp øynene. Hun husket følelsen. Det var den følelsen hun hadde hatt for mange dager siden, ved tjernet, følelsen av at noen så på henne. Hun så seg rundt i barselhulen. Alle kattungene sov tungt. Til og med Skogpus hadde halen fredelig over snuten.
Hun reiste seg opp, og tasset bort til utgangen, hvor månelyset skinte sterkt inn. Forsiktig tittet hun ut, og møtte ett par pene, blå øyne som glødet i natten.
"Følg meg," hvisket Rosekratt. "Hvis du vil bevise at du er en ekte klankatt."
***
Kapittel startet av Muffin, men gjort langt og fint og ferdig av Mikkie:,)
Mikkie vil skrive neste kapittel også.
Vote og kommenter, fordi vi elsker hvert eneste tegn til at dere leser boken vår.